Forfattermøte: Simon Stranger om Sult, Markens grøde og Mysterier

2008.11.07

En av Hamsun-jubileets målsettinger er å synliggjøre Hamsun som inspirasjon for andre kunstnere, ikke minst forfattere. Er Hamsun til inspirasjon? Eller mest til irritasjon? Kanskje spiller han liten rolle for dagens forfattere? Nettredaksjonen inviterer forfattere til å ytre seg om en eller flere av Hamsuns tekster, om sider ved forfatterskapet eller forfatterens virke. Først ut er Simon Stranger.

Tekst av Simon Stranger

SULT

”Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den …”
Sult, 1890 (1)

Intervjuet
(Karakterer: SIMON Stranger, 32 år, fra Oslo. Forfatter. Publisert romanene Den veven av hendelser vi kaller verden (2003), og Mnem (2008)
DAG, 32 år, fra Oslo. Spillutvikler. En som SIMON for mange år siden tilbrakte ett år sammen med i en liten seilskute. Over Atlanterhavet og tilbake.)

SIMON: (RINGGG … RINGGGG …) Hei, Dag, det er Simon.
DAG: Ja.
SIMON: Du?
DAG: Ja.
SIMON: Saken er at jeg har blitt bedt om å skrive noe om Hamsun.
DAG: Ok?
SIMON: Og så kom jeg på noe du sa om dine forsøk på å lese Sult … Kan du si noe om det?
DAG: He, he, he … eeeeh … Nei, jeg har vel lest den tre eller fire ganger, kanskje …
SIMON: Ja?
DAG: Men jeg har bare lest den ferdig én gang.
SIMON: Nettopp. Det var det jeg trodde. Da er det de tre første gangene jeg er interessert i.
DAG: Ja. Jeg kom til det samme stedet hver gang, nesten helt mot slutten av boken. Jeg blir så irritert av at han gir bort alle pengene sine hver gang han får noen …
SIMON: Ja.
DAG: Og så er han så sulten, og har det så fælt, men så gir han likevel bort alle pengene, og muligheten til å få seg noe å spise, og da må jeg rett og slett bare kaste vekk boken …
(Latter)
SIMON: Nettopp.
DAG: Jeg blir sint.
SIMON: Du blir sint … Det er jo fantastisk at en forfatter klarer å opprøre leseren på den måten?
DAG: Det er det jo.
SIMON: Men du leste den altså ferdig til slutt?
DAG: Jeg gjorde det.
SIMON: Og hva synes du?
DAG: Det er nok en av de aller beste bøkene jeg har lest.
SIMON: Ikke sant?

(…)

***

MARKENS GRØDE

Selv begynte jeg min lesning av Knut Hamsun i femten- eller sekstenårsalderen, med romanen Markens grøde, denne boken med sin fantastiske, og nesten arketypiske åpningssekvens:

”Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har tråkket op den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti her før ham.”
Markens grøde, 1917 (2)

Først stien. Så mannen. Isak, denne branden av en mann med rødt skjegg, mener jeg å huske, som altså bygger seg en husmannsplass. Et bilde på menneskets erobring av naturen. Sivilisasjonens opprinnelse. Men også jeg måtte stanse. Også jeg møtte stoltheten hos Hamsuns skikkelser, og lot meg bevege så sterkt at jeg måtte legge boken vekk, halvveis uti. Det er scenen der Isak har fått et tre over seg, under hogsten antar jeg, og blir liggende, ute av stand til å bevege seg. Hva skal han gjøre? Vil han omkomme der? Så kommer redningen. En forbipasserende, like ved. Alt han trenger å gjøre, er å rope, så er han reddet. Men hva gjør Isak? Han blir bare liggende. Han er for stolt til å be om hjelp. Det var her jeg måtte legge den vekk, og mens Sult faktisk er av de aller beste bøkene jeg noensinne har lest, har jeg aldri kommet videre gjennom Markens grøde. Ikke før nå. Nå skal jeg ta den opp igjen. Lese til siste side.

***

MYSTERIER

Men alt dette er avsporinger. Alt dette leder utenfor det som virkelig er det sentrale ved Hamsun: hans evne til å se inn i mennesket. Hans evne til å beskrive det irrasjonelle. Hans imponerende og suggererende kraft, som trekker leseren inn i disse personene og holder ham eller henne fast. Hans brudd med den litterære tradisjonen som kom før ham, med realismen, og med store forfattere som Balzac, et brudd, eller et blikk i en annen retning – kanskje heller det, slik det er når noe nytt oppstår, som en lang kø av mennesker, tenker jeg nå; en lang kø av mennesker med blikket mot det samme, på vei mot det samme, og så; at det plutselig stiger noen ut av rekken, en mann eller kvinne som helt umerkelig smyger seg ut av køen og begynner å gå stikk motsatt vei, mot det ukjente, mot mysteriet.

Og det får meg til å tenke på den gangen da jeg leste Mysterier, en historie som nøster alle disse tekstene sammen, for det var på denne seilturen jeg innledet med, en liten seilbåt, midt ute på Atlanterhavet. Vi var tre stykker, Dag fra åpningsteksten, faren hans og jeg, i en 32 fots seilbåt uten fungerende motor, midt mellom Kanariøyene og Karibia, altså to uker fra land i hver retning. Jeg hadde nattevakt, og satt på akterdekket i lyset fra den lille lanternen og leste i Mysterier av Knut Hamsun, fullstendig oppslukt. Roret styrte seg selv ved hjelp av en autopilot og en GPS. Bølgene var hundre meter lange, slake bakker som vi dovent krabbet opp og ned. Månen skinte, så sterkt som den bare kan skinne midt ute på havet, fjernt, fjernt fra sivilisasjonen. Det var da det skjedde. Midt der ute, mens jeg satt lent over boksidene, mens jeg satt oppslukt og leste om hovedpersonen, om Nagel og hans møte med en fremmed småby, hans plutselige og suggererende fiolinkonsert, leste jeg om, var jeg inne i, men akkurat da skjedde det. Noe smalt inn i hodet mitt bakfra. To uker fra sivilisasjonen i hver retning var det plutselig noe som traff meg i hodet, og som blinket sølvaktig før det forsvant inn i havet. Jeg ble fullstendig overrumplet. Hva i all verden var det der?! En fisk, flyvefisk antagelig. Et plutselig, og helt usannsynlig møte med mørket under båten, og livet der nede.
Som om den hadde steget opp fra sidene.

Jeg satt fortumlet noen minutter, usikker på om det virkelig hadde skjedd, før jeg tørket vannet vekk fra bakhodet og fortsatte der jeg slapp. Leste boken ferdig.

___________

(1) Knut Hamsun: Sult. Den Norske bokklubben 1990, s. 17.
(2) Knut Hamsun: Markens grøde, i Hamsuns beste. Senere verker. Gyldendal, Oslo 2006, s. 9.

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008