Forfattermøte: Panorering av et ungt menneske
2009.04.14
”Jeg hadde ikke våget å lese den siden ungdomsskolen. Jeg var redd for at den hadde tapt seg. Det fins sikkert mye som er verre enn å se igjen en ungdomsforelskelse som er blitt dvask og selvhøytidelig, men nedslående er det i alle fall. Og tenk om Pan hadde tapt seg og jeg ikke kunne være enig med russeren som hadde ofret så mye og likevel likte å lese sin fiendes bøker?” Forfatter Dag Larsen forteller.
Av Dag Larsen
Forsiden til førsteutgaven av Pan fra 1894. Foto: Nasjonalbiblioteket. Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.
Det var i 1967 og jeg gikk i niende. Norsklærer Per Michaelsen var min helt, han forsto seg på lesing og skriving og lot de som likte å skrive få lov til å skrive i vei. Men han visste at jeg også likte å lese, og en dag kom han med særoppgaven.
”Du skal skrive om Pan,” sa han. ”Hamsun. Han skal du skrive om.”
Dette fortalte jeg hjemme, og mutter og fatter ble litt stille ved middagsbordet. Jeg visste godt hva de kom til å si. Ikke så å forstå at de noen gang skrøt av egen innsats under krigen. Tvert om. Men en sjelden gang fikk vi høre om ubåten fatter var på ved krigsutbruddet, litt om arbeidet i hjemmefronten og sidebemerkninger om dem som gikk aller først i toget og tok imot applausen 8. mai 45, da fatter var blant dem som kom ut av skauen. Sidebemerkningen var at han aldri hadde sett noe til de aller første i toget under selve krigen. Etter hvert forsto jeg at fatter ikke hadde så mye til overs for såkalte krigshelter. Innsatsen var ikke en heltegjerning, men en nødvendighet. Men han la aldri skjul på at han hatet nazismen. Så jeg syntes at jeg måtte nøye meg med å ymte frampå med noe jeg allerede visste: ”Vi har jo ikke noe av Hamsun, vi.”
”Nei, det har vi ikke,” sa mutter.
”Han kasta vi ut,” sa fatter enkelt.
”Ingen forfatter har skuffa oss mer,” sa mutter.
”Vi var så glad i Markens Grøde,” sa fatter.
”Og Pan,” sa mutter stille.
”Kan du ikke skrive om Kielland, da?” sa fatter. ”Han har vi jo alt av. Og ikke var han så oppskrudd av seg heller.”
”Eller Og bakom synger skogene,” sa mutter. ”Tross alt var det Gulbranssen som ga oss navnet ditt.”
Men det ble til at jeg gikk på biblioteket og lånte Pan. Og leste den i ett strekk på senga en lørdagsnatt. Jeg leste ofte på senga og har fortsatt med det. Av den grunn har jeg aldri brukt sovemidler. De fleste bøker fremmer søvnen når jeg er trøtt. Et godt dikt og så er det ja vel og god kveld. Men noen svært få holder meg våken. Pan gjorde det, og i dag kan jeg ikke huske om noen før Pan hadde klart det samme. Og da jeg la den fra meg, var jeg helt klar over at jeg aldri hadde lest maken før. Hvorfor hadde de kasta denne også? Det kom jo ingen nazimeninger fra Glahn og Edvarda? Jeg måtte lese den en gang til, bare for å se om leseropplevelsen forandret seg. Det gjorde den ikke. Søndagsnatta holdt boka meg like våken. Kan lyset i en bok være så sterkt at det blir umulig å sove? Jeg ville skrive om det, og det er nok den eneste skoleoppgaven jeg har gjort uten innlagte pauser. Jeg ga blaffen i alt lærer Michaelsen hadde lært oss om disposisjon, og skrev hele stasen rett ned, uten å endre ett eneste ord, uten stopp. Helt i ørska var jeg, som om jeg ville overføre det ekstatiske i boka til særoppgaven. Jeg var rammet av en svimmel ungdommelig begeistring, en fornemmelse av at jeg hadde fått vite noe vesentlig om den elektrokjemiske livsfølelsen forelskelse. Nøktern lesing og kjølig analyse ligger ikke for niendeklassinger som liker å skrive.
Siden har jeg holdt på at Pan er en av de beste ungdomsbøkene som er skrevet. For noe gikk tidlig opp for meg under lesingen av Pan: Naturdyrkeren Glahn har ikke mange av de anfall som karakteriserer enkelte voksne når de kommer alvorlig skridende som ansvarlige knuskmenn eller fantasiens drapskvinner. Særlig analytisk og saklig er han heller ikke. Han er en vårkåt og sommeryr faunfyr som går til høstens melankoli med så mange kny at det gjør vondt. Målt mot Ibsen, som jeg ikke kunne fordra (og som jeg sliter med ennå, og som jeg da ikke ante at Hamsun hadde tatt et oppgjør med), formidlet Pan en livsfølelse som jeg ikke hadde visst at jeg kunne fatte. Det var å finne i språket. Det måtte være språket. Hamsuns sans for å fange det nesten umerkelige og gjøre det vesentlig. Det kompakte og nøyaktige språket, toneleiet, setningsmelodiene som ble slynget ut av de sangbare ordene i den solslåtte nordlandsnatta. Glahn lever ikke bare i et grenseland mellom natur og kultur, han opptrer i et språklig grenseland, der språket selv er som natur og kultur. Kunst er kunstig, men i Pan er Hamsun en mester i å få det kunstige til å framstå naturlig. Det gjøres så finurlig at det blir et paradoks: Han får fram motsetningen mellom natur og kultur. En slik lesemåte er først kommet seinere og er tillært, jeg innrømmer det. Men en niendeklassing med følehorna ute kan sanse at det er noe der, noe han ikke har lært ennå, men som han får på feelingen, og slike opplevelser kan ha sterkere langtidsvirkning enn den analytiske, innsamlede lesemåten.
Pan ble min begynnelse på lesningen av Hamsun, fortløpende leste jeg Sult, Mysterier og Victoria. Og så Per Oscarssons befriende vannvidd i filmatiseringen av Sult. Og Sværmere, som jeg ikke likte så godt som de fire andre. Men så ga man den unge mannen Markens Grøde, utlånt fra folkebiblioteket. Og jeg tror aldri at jeg er blitt så skuffa over noen lesning som den. Jeg kom ikke halvveis engang. Hva i all verden var dette for noe hestepiss? Hvem hadde skrevet de greiene der? En dritings bonde? Slikt kan en og annen ungdom komme til i lesingens mysterier, og før 1967 var over forlot jeg Hamsun, og tenkte at mutter og fatter kanskje hadde rett likevel.
Hamsun forble et unevnt tema inntil en gang i 1975. Jeg hadde flytta til Oslo. En kveld havna jeg ad omveier på en offisiell sammenkomst med servering av vodka, en såkalt kulturkveld. Der kom jeg i prat med en russisk soldatveteran fra Stalingrad. En av de få som hadde overlevd et slag som kostet nesten to millioner livet, en stillfarende kar med jakka full av medaljer på hjertesiden. Krigen ville han ikke høre snakk om. Han ville snakke om bøker. Hva likte jeg å lese? Jeg nevnte noen bøker og forfattere som jeg hadde lest de siste åra. Han nikket gjenkjennende til noen. Jeg tok en kontra og spurte ham om det samme, og svaret overrasket meg så mye at jeg kom til å tenke på Oskar Jensen, faren til Trond, kameraten min. Oskar Jensen var en fascinerende mann, senesterk og rak i argumentasjonen, kommunist og tidligere bokhandler i Arbeidernes Bok & Papir på Youngstorget. Da Hamsun sto for retten lagde den bokhandelen en vindusutstilling av bøkene hans, og Oskar var stolt av det. Han var nøye med å si at det ikke var for å hylle landsforræderen, men for å gjøre oppmerksom på den gode forfatteren, og fordi de holdt seg til Nordahl Grieg, som hadde påpekt at Hamsuns ”selvstorhet er i reaksjonen, men det dypeste av hans diktning er ubesmittet av den”. (Hvor finner vi en bokhandler med samme sivile mot i dag?) Jeg skulle til å fortelle veteranen dette, men jeg tenkte at det kanskje ville virke som skryt, at jeg liksom kjente en som også hadde vist mot. Noe måtte jeg si, for kontraspørsmålet mitt ble besvart slik: ”Men du vet, den største av dem alle er Hamsun. Ham liker jeg best.” Jeg tenkte: Han der? Stalingrad? Like Hamsun? Omsider fikk jeg replisert at han sikkert var klar over at Hamsun hadde vært nazist, og at mange i Norge ikke likte ham av den grunn. Da så veteranen underfundig på meg og spurte troskyldig: ”Og hvor mange menneskeliv gikk med i Norge under krigen?” Jeg svarte omtrent ti tusen, og kommer aldri til å glemme blikket jeg fikk. Og svaret: ”Ja. Og dere er ikke ferdige med det der ennå?”
Så det ble til at jeg dro hjem og hentet Pan fra bokhylla. Jeg hadde ikke våget å lese den siden ungdomsskolen. Jeg var redd for at den hadde tapt seg. Det fins sikkert mye som er verre enn å se igjen en ungdomsforelskelse som er blitt dvask og selvhøytidelig, men nedslående er det i alle fall. Og tenk om Pan hadde tapt seg og jeg ikke kunne være enig med russeren som hadde ofret så mye og likevel likte å lese sin fiendes bøker? Dessuten var det mer som kunne skuffe: Etter ungdomsskolen hadde jeg bodd i Vesterålen et år og arbeidet en sommer på en lokalbåt i Lofoten. Jeg visste noe om den naturen som jeg ikke hadde visst i niende klasse. Juli 1972 var solvarm i Lofoten. Dagene kunne være som å leve i Pan. Men heldigvis, Pan i 1975 var like ny som i 1967. Like frisk. Og jeg leste den i ett strekk igjen.
Men nå vet jeg ikke. Pan er så mye av et litterært vågestykke at jeg fortsatt er redd for å bli skuffa. Neste lesing får bli i 2017. Da er det 50 år siden første gang. Hvis jeg da ikke får noe ut av den, vet jeg at gallen har tatt over kjemien min, da vet jeg at jeg har sluttet å tro på virkeligheten og gått over til sosialrealismen. Da er jeg blitt mer avstumpet enn en som overlevde Stalingrad. Og da kan folkebiblioteket like godt sende en flokk med lesere fra ungdomsskolen for å ta kverken på meg, få meg inn i jordstyret og markens grøde og alt det der.
______
Dag Larsen (f. 1952) debuterte med diktsamlingen Fra en hvitmalt by i 1977. Foruten dikt har han skrevet romaner og en rekke barnebøker. Siste tittel er diktsamlingen Venner av meg (2007). Les mer om Dag Larsen på Wikipedia
Flere tekster i serien ”Forfattermøter” på hamsun.no
De er altså ikke gift?
Nei, svarte han. Men jeg har jo ikke været helt uten motgang allikevel ...
Knut Hamsun: Stridende liv
