Forfattermøte: Oldemor, bestefar, Hamsun og jeg

2009.10.24

”Litteratur har ingen vondt av,” skriver Kari Sverdrup i denne teksten om å lese Hamsun for første gang og samtidig bli kjent med sin egen familiehistorie. Dette bidraget i serien Forfattermøter på hamsun.no handler om "Pan" og Edvarda.

av Kari Sverdrup

Huset på Nøtterøy er fylt med bøker. Hylle på hylle. Det er bare å gå og forsyne seg, lese romaner, noveller, dikt. Slå opp i leksikon. Og stadig kommer det nye inn. Pappaen leser, mammaen leser, jeg leser. Det er ingen restriksjoner. ”Litteratur har ingen vondt av.”

Sommerferie, varmt. Hundre meter til postkassen, får følge av stripete katt som stryker seg mot leggene mine. Løfter lokket, avis, brev, pakke fra Bokklubben, brun kartong.

Legger posten på kjøkkenbordet, åpner bokpakken. Hamsuns Pan. Fine tegninger av Karl Erik Harr. Ser på illustrasjonene.

"I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg har ..."

Fanget inn av ordene. Leser meg vei gjennom to stuer, inn på mitt eget rom. Setter meg på sofaen, leser. Legger meg på sofaen, leser. Solen har gløttet seg vei rundt hushjørnet, jeg slipper ned persiennen, leser. Jeg er hektet, fanget, grepet fast, ordene drar meg med i en eneste virvel, jeg kan ikke rive meg løs.

Ikke før et stykke ut på ettermiddagen da alle sidene er konsumert, inn i hjernen, inn i resten av kroppen.

Middag under det største asketreet i hagen.
– Jeg har lest Pan i dag, sier jeg. Og kjenner at deler av hodet og kroppen fortsatt befinner seg i et nordnorsk, litterært univers.
– Å, å, sier pappaen lavt og gløtter bort på mammaen.
Munnen hennes strammer seg en anelse, blikket hennes flytter seg opp mot trekronen.
– Nå har du gjort det! sier pappaen til meg. – Ikke stikk hånden ned i det vepsebolet der.
– Hva? sier jeg, fullstendig forbløffet. – Hva er galt med Pan? Og Hamsun?
Mammaen svarer ikke med en gang. – Jeg er ikke så begeistret for Hamsun, sier hun kort.

Noe dukker opp i hodet mitt. Tv-serien Benoni og Rosa rullet over skjermen i fjor. Mammaen hadde ikke satt seg ned for å se, hadde sagt at hun hadde så mye annet å gjøre, hadde ikke tid.
– Er det på grunn av dette med Hamsun og nazismen ... er det derfor?
Mammaens munn er bare en smal strek nå. – Nei, det ligger lenger bak, sier hun sakte. Familieting, ingenting å snakke om, det er hundre år siden, det er faktisk nøyaktig hundre år siden.
– Og likevel ikke glemt, skyter pappaen inn.

Mammaen burde ha visst bedre. Hun kan ikke stanse meg nå. Hun vet like godt som meg at jeg kommer til å spørre og grave til jeg har hele historien. Hun sukker dypt og sier:
– Din oldemor Jette Elisabeth Walsøe, hadde en bror som var handelsmann på Hamarøy, et sted som heter Tranøy. Og han hadde en datter som het Laura … Laura Andrea. Et år ansatte han en ung mann som het Knut Pedersen i butikken.

Jeg trekker pusten fort: – Knut Pedersen, du mener Knut Pedersen som byttet navn til …

Mammaen nikker. – Laura var vel fjorten eller femten. Litt yngre enn du er nå, og han et år eldre … Du har vel lest nok romaner til å tenke deg hva som hendte?

Jeg nikker. Selvsagt har jeg det.

– Og? spør jeg.

Han dro fra Hamarøy året etter, sier mammaen. – Og Laura ble sendt bort til sin tante.
– Som var … oldemor? spør jeg. Enda svaret er helt innlysende.
– Han skrev dikt til henne, nesten fnyser mammaen. – Senere brukte han henne visstnok som modell for Edvarda. Og han utleverte familien hennes.

Et lite glimt av Mack og den rosa badedynen hans fra tv-serien, farer gjennom hodet mitt, men jeg greier å la være å fnise.

– Jeg har nå alltid tenkt at det er mer sannsynlig at Laura var modell for Victoria, sier pappaen.
– Og hva skjedde med Laura? spør jeg. – Traff hun noen gang Knut Hamsun igjen?
Mammaen rister på hodet. – Neppe. Laura døde da hun var treogtyve, hun giftet seg aldri.

Vi har ryddet av bordet, jeg går inn på rommet mitt, løfter opp boken. Tenker på oldemor Jette, på bestefar som må ha kjent Laura godt, selv om han var noen år yngre enn henne, som har visst om denne historien med henne og Knut Hamsun. Bestefar, som var over nitti år eldre enn meg, og som jeg egentlig aldri hadde kjent. Kanskje leste han diktene hun hadde fått? Eller ødela hun dem? Ødelegger man diktene man får av den første kjæresten sin? For han var vel den første?

Og hun skal ha vært Edvarda?

Jeg rister tankene ut av hodet, henter sykkelen i vedskjulet, sykler til venninnen min. Vi pleier å snakke om alt, men dette med Laura velger jeg å holde for meg selv.

Dagen etter pøser regnet ned. Jeg kikker stadig på Pan. Boken ligger på nattbordet. Er hun der? Laura? Nølende tar jeg boken, åpner den, begynner å lese. Kan jeg finne henne der inne i teksten … ligger det spor av henne mellom linjene?

Igjen er jeg fanget, bergtatt. Språket skyller over meg, bildene dras frem bak øynene mine. Laura er glemt, Edvarda males og meisles frem.

Siste setning. Jeg lukker boken langsomt igjen. Vet at jeg har forstått noe viktig, noe jeg aldri kan komme til å bevise, noe de som kan mer enn meg kanskje bare vil blåse av. Men jeg vet.

Han, Knut Pedersen … Hamsun … har fjernet hele romanen langt vekk fra det personlige. Løftet hele handlingen ut av sammenhengen og skapt en ny. Med sitt eget språk, på sin egen måte, og det er derfor jeg blir fanget for andre gang.

I mitt sekstenårige hode vet jeg at det er helt uvesentlig om det finnes spor av Laura i Edvarda. For virkelig stor litteratur er løsrevet fra tid og rom, og den kan nå frem til alle, uansett.

Det banker på døren. Mammaen stikker hodet inn.
– Jeg fant denne, sier hun nesten spakt og rekker frem en bok. – Siden du nå er så opptatt av ham som forfatter …

Jeg tar imot boken. Det er Markens grøde.

________

Kari Sverdrup (født i 1957 i Tønsberg) er barne- og ungdomsbokforfatter. Hun debuterte i 1993 med Hjemme er et annet sted . Flere av bøkene hennes er oversatt til dansk og tysk. Sverdrup er utdannet cand.mag. og har vært lærer i ungdomsskolen, yrkesrettleder og bokhandler. I perioden 2004-2008 var hun leder for interesseorganisasjonen Norske barne- og ungdomsforfattere. Les mer på forfatterens hjemmeside.

Illustrasjoner: Nina Sundbye, Edvarda. © Nina Sundbye / BONO 2009 Foto: Marte-Kine Sandengen

Les Pan i digitalversjon på nb.no

Flere forfattermøter

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008