Forfattermøte: HA-HA-HAMSUN

2009.09.10

I all støyen omkring nazisme, svekkede sjelsevner og krigsoppgjør – har du glemt at Hamsun er morsom? Nicolai Houm gir deg en sekstrinns øvelse i den hamsunske humor.

Av Nicolai Houm

Gjør denne øvelsen:
1. Sett på lydboken Sult, innlest av Olafr Havrevold
2. Lytt
(Hvis du ikke har tilgang til lydboken, eller på annen måte er avskåret fra den auditive opplevelsen, kan du lese selv og etterlikne Havrevolds slepende, ironiske stemme)
3. Lytt nøye etter bevisste logiske brudd, overdrivelser, sarkasme, komisk sammenstilling av høyt og lavt stilnivå
4. La deg rive med av Havrevolds tolkning (eventuelt din indre Havrevold-stemme)
5. Hva enn du gjør, ikke tenk på Hitler
6. Tillat deg å le

Ved hjelp av disse seks enkle stegene kan du lære deg å bli oppmerksom på og verdsette en av de mest markante trekkene ved Knut Hamsuns litterære stil.

Du har kanskje tenkt det før? At Hamsun var en moroklump. Men det er noe om å være alene med tanken. Det snakkes så sjelden om humoren i Hamsuns tekster. Den akademiske kritikken har oftest funnet temaet for lett i forhold til det eksistensielle alvoret, eller mindre viktig enn letingen etter ideologiske spor. Og kanskje aller viktigst: Ordet ”humorist” klinger dårlig sammen med ”nazist”. Men humoren er så intenst til stede i for eksempel Sult, at den som interesserer seg for den mer tekniske siden av skrivekunsten (jeg), er nødt til å streife innom spørsmålene: Hva gjør Hamsun med humor? Og hva gjør humor for Hamsun?

Noen få sider ut i Sult finner vi den mye omtalte passasjen med den halte mannen – den er romanens egentlige anslag, et klart varsel om tonen i en stor del av fortellingen. Handlingen er altså som følger: Jeg-personen blir mot sin vilje gående bak en halt mann som vekker hans avsky, inntil denne stopper opp og ber om en skilling til melk. Den vel så fattige jeg-personen ber tiggeren vente, går hen og pantsetter vesten sin, for så å gi brorparten av pengene til tiggeren. For at man skal klare å le av opptrinnet med den halte mannen, må man kanskje fortrenge alle tanker om den politiske tåpen Hamsun og kun tenke på forfatteren. Det kan som kjent være vanskelig å trekke på smilebåndet når den ideologikritiske nerven trekker i en annen retning. Men det hjelper å merke seg at humoren her faktisk ikke bygger på jeg-personens avsky for den handikappete tiggeren. Det komiske potensialet ligger tvert imot i protagonistens lyter. Humorteknisk sett er all avskyen jeg-personen føler for tiggeren en opptrapping mot det uventete vendepunktet, den empatisk-forfengelige gesten: en lutfattig mann som pantsetter sin siste omsettelige eiendel for ikke å virke fattig i en annen fattig manns øyne. Ja, isolerer man de første ni sidene av Sult, fungerer hele innledningen, med beskrivelsen av jeg-personens tristesse, den muggbefengte hybelen han losjerer i, tankene om arbeidsløshet osv., som etableringen av premissene for én god punchline. Vi tenker at dette mennesket umulig kan ha noe mer å miste. Så finner forfatteren likevel to ting å frarøve ham: fornuften og vesten. Og dette er bare komikkens rammeverk, makrohumoren, så å si. For på det språklige planet foregår et parallelt løp.

”Min gode mand, De har lagt Dem til den stygge uvanen å glo en mand på knærne når han gir dem en krones penger,” sier jeg-personen når tiggeren møter gavmildheten hans med skepsis.

Vi vet at tiggerens skepsis er sunn, all den tid jeg-personen er i aggressiv oppløsning. Og vi vet at forfatteren vet at vi vet at han vet … og så videre. Det er altså snakk om en gjenkjennelig grunnstilling i komedien, en lek med informasjonsflyten mellom karakter, forteller og leser.

Jeg-personens behov for å begrunne handlingen, eller gi den mening, utarter seg etter hvert til et absurd selvbedrag:

”Inbildte han seg at jeg ville ha alt det bryderi for ingenting? Når alt kommer til alt skyldte jeg ham kanskje denne krone, jeg hadde det med å huske en gammel gjæld, han stod foran et retskaffent menneske, ærlig ut til fingerspissene.”

Denne siste vrien er jo litt på kanten; en konstruksjon som er nær ved å påstå at jeg-personen selv ser humoren i situasjonen. Men det går med et skrik, eller snarer det motsatte av et skrik, nemlig en god dose deadpan, som det heter på fagspråket. Merk også det presise ordvalget, rytmen, det formelle alvoret som kontrasteres mot det banale ved situasjonen. I disse jubileumstider kan man beviselig skaffe seg oppmerksomhet ved å hevde at Hamsun var en annenrangs forfatter, men i hjertet vet nok de fleste skrivende mennesker hvor krevende det er å få så mange lag av virkemidler til å fungere samtidig.

Den stakkars navnløse jeg-personen rekker knapt å få med seg litt av spasertiden på Karl Johan, før han kastes ut i en ny pinlig situasjon med humoristiske så vel som potensielt fascistoide elementer. Knappe fem sider etter opptrinnet med den halte mannen, roter han seg borti en blind mann i en park. Igjen opplever han en menneskelig defekt som frastøtende, men ender selv med å bli gjort til latter. Den blinde vil vite hvor jeg-personen bor. Han lyver og oppgir feil adresse, St. Olavs plass nummer 2. Han lyver ”uten forsæt og uten baktanke”, og uten å huske at blinde, i hvert fall i fiksjonen, kompenserer for synshemningen med et ekstremt overutviklet øvrig sanseapparat og derfor kjenner hver brostein i en gitt gate. Dermed må jeg-personen bygge ut løgnen til den virker mer troverdig enn den blindes oppfatning av St. Olavs plass nummer 2. Den blinde jatter med for konversasjonens skyld. ”Den lille dværgs godtroenhet” gjør jeg-personen dumdristig. Og dette bereder grunnen for et litterært revy-nummer. Jeg-personen dikter opp en husvert med det komiske navnet Happolati, som foruten å ha vært minister i Persien i ni år, er bakmannen til den elektriske salmebok, med lysende bokstaver, hvis produksjon sysselsetter syv hundre mann (Hamsun var ikke bare en modernistisk pioner, han forutså e-boken).

Det er flust med humoristiske passasjer i Sult. Man kan, som undertegnede, merke av disse passasjene med fargete post-it-lapper, og etter hvert observere hvordan det vokser opp en hel fargerik by i overkant av boken. Hamsun forteller om irriterende fluer som nekter å forlate manuskriptark og ”spænder hælen mot et komma”. Han forteller om en vred Gud som peker sin finger på den sakesløse jeg-personen, når han vel så gjerne kunne pekt på ”en mand i Syd-Amerika”. Han forteller at den blinde i parken virker irriterende først og fremst fordi han ikke vil bære avisen sin som ”ethvert andet menneske bar avisen, med titlen ut”. Han forteller om et rundstykke som ved fortæring virker så inspirerende på jeg-personen, at han bestemmer seg for å skrive en avhandling i tre avsnitt om den filosofiske erkjennelse, der han skal knekke noen av Kants sofismer.

Hva er det med dette rundstykket? Hvorfor gjør Hamsun dette mot jeg-personen? Jeg har kommet over flere lesninger der det legges stor vekt på den unge, sultne mannens desperate behov for å skrive, der det kvernes på at uansett hva han gjennomlever, har han i hvert fall kunsten. Hvor finner man dette alvoret? Denne hengivenheten? Jeg-personens skriveprosjekt latterliggjøres, jo. Ikke bare ved hjelp av dette rundstykket, men ved alle anledninger. Her benytter Hamsun flittig vekslingen mellom høystemt stil og nedslående realitet. Den sultne unge mannen står på et punkt parat til å gjennomføre sin gudbenådete skrivekunst, men mangler blyant.

Tidvis er det leilighetsdiktningen som får gjennomgå. Andre ganger er det forfattergjerningen i sin helhet. Alle faktene og patosen til jeg-personen signaliserer jo ikke at han brenner etter å skrive, tvert imot er det noe hult ved iveren, som om han stadig må overbevise seg selv om sitt talent, eller for den saks skyld sin lyst. Jeg-personen er mer manisk enn motivert, og man aner at det ikke skal mer til enn et pust av virkelighet, før det hele ramler sammen, og han i stedet gir seg hen til en av disse yrkene han stadig snakker om, det være seg regnskapsfører, bryggesjauer, brannmann eller sjømann. Og enten det er gjennom frampekene Hamsun drysser i teksten, eller gjennom grunnleggende kjennskap til fortrukne figurer i litteraturen, gjetter man vel at det skal ende til sjøs.

Raljeringen med forfatterrollen tolker jeg som en form for selvironi, som forfatter er det lett å kjenne seg igjen i behovet for å avromantisere og fjase litt med forfatterkallet. Jeg-personen minner jo ikke så lite om forfatterfigurene i rendyrkete farser eller pikareske romaner. Det tomme overmotet, den manglende realitetsforankringen, de høytidelige titlene som aldri får sin brødtekst. I visse avsnitt er det bare å legge til en lue med øreklaffer, 100 kilo fett og en sterk morsbinding, så har du Ignatius Reilly, den reaksjonære svermeren fra John Kennedy Tooles roman Tåpenes sammensvergelse.

Så er spørsmålet: Hva vil Hamsun med all denne humoren?

Det hadde vært enklest å si at han ikke vil noen ting, annet enn å være morsom. Så kunne jeg avsluttet denne teksten, innkassert mitt honorar og kjøpt en masse rundstykker. Men det er mer komplisert enn som så. Det har seg nemlig slik at humoren forsvinner på et punkt. Omkring side 25 i min utgave. Det er som å slå av en bryter. Og så er det knapt morsomt igjen før mot slutten. Opphøret må være villet. Ikke et resultat av et fall i blodsukkernivået eller mangel på godt materiale, men en funksjonell forandring i stil og tone. Altså er humoren instrumentell, den er et middel like mye som et mål. Men hva oppnår Hamsun med dette middelet?

Jo, han får oss helt enkelt til å ville lese boken, tross en naturlig aversjon mot både tema og hovedperson. For hva handler Sult om, på det ytre plan? Den handler om en selvmedlidende, selvhøytidelig gjøk som gang på gang tar de gale avgjørelsene for å kunne forbli en selvmedlidende, selvhøytidelig gjøk. Er det noen som har lyst til å lese om det? Men Hamsun pakker inn lidelseshistorien i humor. Han undergraver jeg-personens alvor, slik at leseren ikke blir tvunget inn i en nytteløs identifikasjonsøvelse. Og innen de 25 sidene med røyk og speil og latter er over, er vi blitt så godt kjent med karakteren at vi orker å følge ham, tross alle de irrasjonelle valgene, tross lidelsesfetisjismen og tross den anstrengte outsiderromantikken. Vi humrer såpass mye at vi aldri rekker å tenke at selvdestruktivitet kan være håpløst uengasjerende. Om strategien lyder kjent, er det fordi den kan gjenfinnes i omtrent halvparten av alle-ung-sint-mann-mot-resten-av-verden-romaner. Den andre halvparten av disse romanene skaper leselyst ved å fremme reell identifikasjon, ved å appellere til en slags allmenn nonkonformitet, ved å pirke i en smerte eller skuffelse som dormer i de fleste (f.eks. Redderen i rugen).

Humoren er også et nyttig verktøy for Hamsun når psykens oppløsning skal beskrives. En humørløs beskrivelse av galskap er materiale for sykejournaler, ikke romaner. Ekte, upyntet galskap er oftest for individuell til å virke troverdig, for bisart og nedstemmende til å være leseverdig. Jeg-personens oppløsning i Sult er en symbolsk oppløsning, en historisk og litterær oppløsning, og det signaliseres nettopp med humor.

Men hva synes jeg egentlig om humor som er så metodisk, så bevisst og arbeidsom? Bør ikke humor være et litterært overskuddsprodukt? Bør den ikke på et vis være umerkelig, selv om den får deg til å le? Og er morsomhetene i Sult så morsomme at de fortjener all den plass de opptar? Hamsun opererer ikke med noen forfinet ironi, men banker gjerne inn misforholdet mellom det som sies og det som menes. Det er mye armer og bein, for å si det sånn. Det fantes forfattere i Hamsuns samtid som i enda større grad mestret humoren som virkemiddel. Hamsun mangler Bulgakovs tro på leseren, han mangler Kafkas raffinement. Og selv om jeg ler når jeg hører Havrevolds opplesning, tar jeg meg også i å tenke at humor ikke er tidløst, og at det som engang var tydelig, i dag er overtydelig.

Det rare med Sult er at den samme humoren som skal friste oss til å lese, også er med på å skape en distanse mellom leseren og stoffet. Med latter forledes vi til å engasjere oss i selvmedlidenhet, men den samme latteren begrenser også engasjementet. Jeg-personen holder oss på en armlengdes avstand med all sin fekting. Det kan sies at denne distansen, motstanden mot grunn innlevelse, er et trekk ved moderne litteratur, og at Hamsun således er en pioner også på dette feltet. Men det er like rimelig å påpeke at om de distanserende grepene blir for påtrengende, blir de oppmerksomhetskrevende elementer i seg selv. Sult har jo, som det stadig påpekes, et underliggende eksistensielt alvor. Skal leseren oppfatte dette, fordrer det en eller annen form for innlevelse. Jeg har i blant vanskelig for å få øye på alvoret i jeg-personens misere, midt i alt spetakkelet. Samtidig er det kanskje ikke miseren som er det alvorlige i Sult, men heller følelsen av fremmedhet, oppløsning og hjemløshet. Følelser som skal komme til å kjennetegne omtrent all viktig litteratur etter Hamsun.

Humor er ikke et underlegent virkemiddel, tvert imot fortjener det like mye oppmerksomhet som andre litterære grep, også i tilnærmingen til Hamsun. Så fortsett gjerne å se etter det eksistensielle alvoret. Les gjerne rundstykke-scenen som en rørende skildring av den unge kunstnerens flammende sinn. Og fortsett for all del å sette antisemitten Hamsun i resepsjonens skammekrok. Men gjør det med et smil.
____
Nicolai Houm (f. 1974) debuterte med korttekster i antologien Signaler , og har siden gitt ut romanen Knekk nakken, min venn og novellesamlingen Alle barn er laget av ild . Houm er journalistutdannet og har gått på forfatterstudiet i Bø.

Les Sult i NBdigital.

Flere tekster i serien ”Forfattermøter” på hamsun.no

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008