Forfattermøte: "5344 tegn om Knut Hamsuns Victoria"

2009.02.20

«Spør noen hva kjærligheten er da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.» Thomas Marco Blatts tekst i hamsun.no's serie Forfattermøter handler om Knut Hamsuns «Victoria».

Av Thomas Marco Blatt

Selvfølgelig er det en kjærlighetshistorie, Knut Hamsuns Victoria. Jeg skal ikke antyde noe annet, det er en kjærlighetshistorie og det er en ulykkelig kjærlighetshistorie. Ulykkelig, selvfølgelig, i den forstand at boka ikke ender med at de elskende får hverandre, skjønt forholdet deres er ikke uten lykkelige øyeblikk av stormende forelskelse, følelsesutløp, beundrende blikk, blyghet og kjærtegn.

Men la oss starte med begynnelsen, her er første setning i Victoria: «Møllerens sønn gikk og tenkte.» (1) En enkel setning, tilsynelatende også en enkel observasjon, ikke så mye å dvele ved, og man er rask til å lese neste setning, som ikke på langt nær er så vesentlig som den første. Nei, la oss heller lese «Møllerens sønn gikk og tenkte» en gang til. Hva er så viktig med den setningen? Kunne det ikke like gjerne ha stått: «Johannes var ute og lekte»?

Svaret er naturligvis nei, og årsaken er at leseren får vite om to viktige aspekter ved denne unge gutten: 1) Han er møllerens sønn og 2) han går og tenker. Dermed er Johannes’ klasse og personlighet plassert fra første setning; han er av arbeiderklasse og han er en tenker.

Dette er verdifullt for å kunne forstå Johannes og hans rastløse drømmer om en annen tilværelse, men det er minst like verdifullt for å kunne forstå bokas ulykkelige og forbudte kjærlighet. Som leseren snart får kunnskap om, er Victoria, Johannes’ utkårede, datter på herregården, hun og broren er «slottsherrens» barn, de er av en annen klasse.

Nå er vel ikke Knut Hamsun kjent som forfatteren av sosiale romaner. I ungdommelighet langer han da også ut mot en litteratur om samfunnet for folket og mot forfattere som interesserer seg mer for samfunnet enn for individet; Bjørnstjerne Bjørnson kalles for eksempel en «pedagog for store barn» (2).

De sosiale rammene i Victoria kan man like fullt ikke fornekte. To aspekter skulle man kunne utdype. For det første: Den ulykkelige kjærligheten mellom Johannes og Victoria er umulig uten klasseskillet, fordi det nettopp er klasseskillet som skiller de to ad. Hele konflikten i boka bunner i konflikten mellom to forskjellige klasser. Dette vet Hamsun, og han er påpasselig med å vise det, som når Johannes tidlig i boka må ro de rike barna over til øya og ikke får være med å leke med dem, men må passe båten – som en hvilken som helst tjener. Eller senere i boka når Victoria vedkjenner at hennes forlovede ikke er skjønn, men at han er en dannet mann og at det også veier litt. Johannes’ kjølige kommentar lyder så: «Og det er penger i hans lommer, de veier mere» (3).

Det andre aspektet gjelder kjærlighetssynet i Victoria. Kjærligheten som råder i samfunnet, er den patriarkalske kjærligheten; man er sin far kjær, man lyder farens valg av ektefelle og «kjærlighet». Det er med det for øye at Victoria velger bort Johannes (den romantiske kjærligheten) og forblir lydig mot sin far (den patriarkalske kjærligheten) og forlover seg med farens utvalgte: «Kom nu med min mann, sa jeg til pappa. Gud velsigne deg, sa han og takket meg igjen for det jeg ville gjøre.» (4)

Men Hamsun blir aldri en pedagog for store barn, de sosiale rammene er middelet og ikke målet, det er ikke klasseskillet, men sjelslivet (selvfølgelig) Knut Hamsun skriver om. For Victoria arter det seg ikke bare som kvaler hva angår kjærlighet og klasse, lyst og plikt, men også samvittighetsnag da det viser seg at faren har tapt hele formuen, hennes valg av ektefelle blir også familiens skjebne, hun kan velge kjærligheten og drive familien ut i fattigdom eller ofre sin egen lykke og sikre familiens velstand.

I disse kvalene framstår Victoria som en klassisk Hamsunsk karakter, hun er lidenskapelig, impulsiv, løgnaktig og ondskapsfull om hverandre, hun preges av humørsvingninger og irrasjonelle handlinger, og for denne leseren ligner hun en underlig krysning av Johan Nielsen Nagel og Dagny Kielland i Hamsuns Mysterier, det vil si, hun deler Nagels selvmotsigelser og Kiellands bundethet.

Johannes flykter på sin side fra Victoria i dobbel forstand, han reiser til utlandet og han skriver. Det bemerkelsesverdige er at Johannes’ diktning og fantasi glir inn i selve historien om Johannes og Victoria, først nesten umerkelig, siden i hele kapitler. Det kan synes som om mangelen på mat (for jeg-personen i Sult) og mangelen på kjærligheten (for Johannes) gir samme symptomer: Fantasien tar overhånd. Ved tilfeller er man til og med usikker på om det man leser, er fortellerens ord eller en del av Johannes’ diktning, som her: «Spør noen hva kjærligheten er da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.» Er det fortelleren eller er det Johannes som skriver dette?

I «Knut Hamsun på ny» forsvarer Francis Bull dikteren Hamsun og redegjør for forfatterens kvaliteter og egenarter. Bull skriver blant annet at Hamsuns tre grunnmotiver er naturen, kjærligheten og alderen (eller alderdommen), og videre: «Døden har han ikke gjerne diktet om, men desto mer om dem som eldes, som kommer ’Livet ivold’ […]» (5).

Det er ikke vanskelig å se disse grunnmotivene i Knut Hamsuns Victoria også. Kjærligheten er allerede nevnt, naturen til gjengjeld ikke, men den skildres, realistisk og poetisk, nærmest som en selvfølgelighet, gjennom hele boka. Og særlig på grunn av de episodiske kapitlene og de mange temporale sprangene merker leseren den aldersmessige utviklingen for hovedpersonene. Nå blir verken Johannes eller Victoria riktig gamle i løpet av historien. Men er det ikke like fullt en historie om hvordan to mennesker møtes og eldes? Er det ikke en historie om hvordan to mennesker med alderen dras i ulike retninger og av ulike krefter?

For man kan spørre seg etter å ha lest Victoria slik man spør seg med årene: Hva skjedde? Hvordan endte det opp sånn? Valgte jeg rett? Er kjærligheten en vind som suser i rosene og derpå stilner av? Eller er den et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden?

______

(1) Hamsun, Knut: Victoria. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2008 (1898/1934), side 7.
(2) Combüchen, Sigrid: Livsklättraren: En bok om Knut Hamsun. Albert Bonniers Förlag, Stockholm 2006, side 161.
(3) Hamsun, Knut: Victoria. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2008 (1898/1934), side 61.
(4) Ibid., side 78.
(5) Ibid., side 84.
(6) Bull, Francis: Essays i utvalg. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1964, side 268.

Thomas Marco Blatt (født 1980 i Sør-Korea) er en norsk lyriker, litteraturkritiker og tidsskriftsredaktør. Debuterte i 2006 med diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden , som ble belønnet med Tarje Vesaas' debutantpris. Siste tittel: Overalt bor det folk . Dikt (2008).

Les hele boken Victoria i NBdigital

Flere forfattermøter.

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008