En varsom fornyelse

2009.10.22

Hamsun i ny utgave: Hamsun-beundrere kan nå rope enda høyere og tryggere enn før. Se for en norsk han skriver! Hør hvor moderne han stort sett er! Og tenk hvilken rikdom de 27 nye bindene er for riksmålet! Tor Guttu har vært konsulent for rettskrivningsdetaljene i Nye Hamsuns Samlede. Riksmålsbevegelsens kvartalsskrift Ordet har intervjuet Guttu om arbeidet.

Først publisert i Ordet nr. 3/2009

I anledning jubileumsåret 2009 har Gyldendal Norsk Forlag utgitt Knut Hamsuns samlede verker på nytt – ortografisk revidert og ikke minst supplert med et mangeartet stoff som ikke har vært med i tidligere samlede utgaver. Tor Guttu har vært konsulent for rettskrivningsdetaljene i Nye Hamsuns Samlede – svært mange detaljer, etter hva vi forstår.

– Ja, og skriv endelig detaljene, for de overordnede retningslinjene er det selvsagt Gyldendal og verkredaktør Lars Frode Larsen som har trukket opp – altså hvilke utgaver eller versjoner som skulle legges til grunn, hvor langt man i hovedsak skulle gå i rettskrivningsmoderniseringen, hvor konsekvent man skulle gå til verks og hva som slett ikke skulle moderniseres.

– Så det er altså ikke alt som har fått nytt utseende?
– Nei, men det aller meste. Lyrikken blir som den var. Samlingen Det vilde Kor fra 1904 moderniserte jo Hamsun selv temmelig brutalt da han hadde levd seg inn i 1907-rettskrivningen, og den nyere versjonen (fra 1916) lot han stå med enkelte mindre forandringer i senere utgaver. De to versjonene er såpass forskjellige at begge måtte komme med i den nye utgaven. Dikt som ikke er med i Det vilde Kor, står uforandret, enten det er enkeltstående dikt eller dikt som er flettet inn i et skuespill eller en roman. Artiklene om språkspørsmål får stå uforandret fra der de først stod, som regel i aviser, og så kan det være en og annen ting ellers som angår språk, f.eks. en morsom «anmeldelse» av ordforrådet i Landstads salmebok, som stod i tidsskriftet «Kringsjaa» i 1904. Den gjengis i original form.

– Konsekvens i formelle spørsmål som rettskrivning og tegnsetning var kanskje ikke Hamsuns styrke.
– Nei, bare det at han diktet gjennom en periode på over 70 år, fra 1877 til 1949 – fra midt i Ibsens og Bjørnsons skaperperiode, fra før Kiellands debut, og til langt inn i «vår tid» – gjorde det umulig for ham å være konsekvent, og det har også budt på problemer for oss «reviderere». Så kommer i tillegg alle avisartiklene fra høyst forskjellige kilder med til dels forskjellig rettskrivning, foruten, som jeg nevnte, nyutgaver av verkene, enkeltvis eller samlet.

Hovedretningslinjen fra Gyldendal har vært å gjennomføre «en varsom språklig revisjon i retning av moderne riksmål», som det står bak i bind 1, og utgangspunktet har vært 1934-utgaven av de samlede verkene, den siste som Hamsun selv hadde hånd om.

Han forandret småting hver gang det utkom samlede verker, og vi har gått ut fra at det han sendte fra seg i 1934, stort sett er resultatet av bevisste valg. Med 1934-tekstene på netthinnen og i bakhodet har vi så forsøkt å harmonisere også alt det som ikke står i den utgaven. Det vil si alt han skrev før Sult, altså før 1890, og skjønnlitteraturen etter 1934 ( Ringen sluttet og På gjengrodde stier), samtlige 319 artikler i videste forstand fra 1878 til 1945 og en god del dikt og småstykker.

– Rent teknisk, arbeidsmessig, hvordan skred dere til verket? Databehandling, selvsagt?
– Det er en lang historie, som jeg skal prøve å gjøre kort. Hamsun var hele livet opptatt av å «oppnorske» sitt språk, som han kalte det, men ortografisk slo han seg stort sett til ro med rettskrivningen av 1907; den var norsk nok for ham.

På grunnlag av en skoleordliste med 1907-rettskrivning laget vi en utgangsliste over ord som har en annen form i dagens riksmål enn i 1907, og vi tok spesielt hensyn til parallellformer som broget/broket, ler/leire, aker/åker, spon/spån, ø/øy, altså former som vi kunne vente å finne varianter av. Så utarbeidet vi en kort grammatikk over bl.a. bøyningsformer som vi var sikre på å måtte ta stilling til. Derpå leste vi ganske grundig utdrag av tekster fra hele perioden 1877–1949 for å se etter utviklingstrekk og sammenhenger.

– Synes du dere kom til veis ende?
– Ja, stort sett, men vi måtte naturligvis slå oss til ro med at noen inkonsekvenser og særheter ikke var til å unngå, og de særhetene som er typiske «hamsunismer», fikk som oftest bli stående. Vi har f.eks. ikke rettet vaken og åtvare til våken og advare, selv om han innimellom også brukte de siste formene. Dialektformer i replikkene står selvsagt uforandret. Vi har avstått fra å skape konsekvens i bruken av binde-e og latt en mengde ord stå uten, f.eks. lyskrone, sengkant, sildsteng, skaftstøvel, årlang.

Avvikene fra dagens bøyning har vi behandlet tilsvarende. Vanskeligst var det nok med de svake verbene, hvor vi fant mye å stusse ved. Hamsun var bortimot konsekvent i å bøye f.eks. behøve, dåne, flire, seile, skinne og svømme med -et, så det blir stående. Når han har gjennomført blandet bøyning, f.eks. hyre – hyrte – har hyret og sløse, sløste – har sløset, så har han fått beholde også det. Han brukte karakteristiske svake fortidsformer som bydde og glidde ved siden av de sterke, og i preteritum av tie kunne han skrive både tidde, tiet og taug. Slikt står uforandret, men gamle sterke partisippformer som blevet, gledet og vredet i den tidlige del av forfatterskapet har vi forandret til blitt, glidd og vridd, slik han senere skrev.

– Men vi spurte om databehandling . . .
– Vent litt. Jeg må si så sterkt jeg kan, at revisjonen med ganske få unntak begrenser seg til ortografien i snever forstand, altså til det rent grafiske. Forandringer med lydlige konsekvenser har vi vært ytterst varsomme med; det ene drastiske tilfellet er at flertallsformene av barn i nyutgaven er barn – barna, til tross for at Hamsun konsekvent brukte de danske børn – børnene og sa uttrykkelig at det skulle så være. Men de formene ville ha stukket seg kraftig ut. Tittelen Børn av Tiden fulgte med, og romanen heter nå Barn av tiden. Titler, egennavn (person- og stedsnavn) og sitater har forresten vært en omfattende og meget vanskelig sak.

– Har dere skiftet ut hele ord? Norske leseverkredaktører har jo tidligere tatt seg store friheter der.
– Leseverkredaktørene i de første tiårene etter krigen var fæle og bør ha gått i graven med sort samvittighet. Jeg tror ikke Lars Frode Larsen og jeg skal behøve det. Av ord vi noenlunde konsekvent har skiftet ut, er det visst ikke flere å nevne enn ett. Det er lite og trykklett, men forholdsvis hyppig, og det ville ha gjort for mye av seg om det hadde fått stå urørt.

Det er der brukt som relativpronomen og som foreløpig subjekt. Som relativt pronomen forekommer det stort sett bare i de tidligste skriftene, og her har vi latt Hamsuns språkbruk i moden alder bestemme og altså satt som isteden, når det ikke står et annet sammenlignende som i nærheten. – Der som foreløpig subjekt har vi erstattet med det når ordet ikke har klar stedsbetydning, også det i samsvar med tendensen i forfatterskapet utover på 1900-tallet. I Sult står det nå f.eks. det var skjedd meg gruelig urett, mot opprinnelig og i 1934: der var sket mig gruelig Uret.

Det aller meste av slike ting får bli stående: pronominaladverber i foreldet bruk: hun kunne jo ha sine grunner herfor endres ikke til grunner for det, verbalsubstantiver på -en, f.eks. bannen og skriken, som det er en del av i de tidlige verkene, blir stående. Hamsun bruker mer enkeltbestemt substantiv enn han ville ha gjort om han hadde skrevet i dag. Det har vi latt stå; eksempelvis er hans hender og disse tre rop ikke forandret til hendene hans og disse tre ropene Vi har også latt en og annen feil og tvilsomhet med hensyn til sin(e)/deres og da/når o.l. bli stående. Osv. osv.

– Men databehandlingen . . .
– Vent enda litt. Overfor ett fenomen har vi kapitulert, nemlig sammenskrivning av ord som skal særskrives. Skulle vi ha rettet opp det, ville vi ha trengt et år ekstra. Det kan altså stå både allesammen, fordetmeste, formeget, herhjemme, isøvne, kortsagt osv. og tilsvarende eller lignende særskrevne former. – Endelig har vi stort sett fjernet komma foran nødvendig leddsetning (bisetning), især foran at og som, hvor Hamsun satte komma i sine tidlige skrifter, i samsvar med datidens regler. Han forlot etterhvert denne praksisen, men kom aldri frem til noen konsekvent bruk av komma, semikolon, punktum og tankestrek. Tegnsetningen i den nye utgaven er dermed ikke så forskjellig fra den temmelig frie vi ofte ser i våre dagers skjønnlitteratur.

– Så var det vel endelig databehandlingen . . .
– Ja, og den er det rene under for en som ikke forstår seg på den. Ola Bjønness Karlsen i Åsgårdstrand har tatt seg av den siden av saken. Første trinn i prosessen har vært å skanne og digitalisere originalene (altså 1934-utgaven og alt som ikke står der). Det arbeidet er utført av et spesialfirma i Trondhjem. Så har Bjønness Karlsen kjørt de digitaliserte originalene gjennom et snedig dataprogram en rekke ganger. Særlig det som ikke står i 1934-utgaven, har vært problematisk, med mange slags rettskrivning, og omsider har teksten fått moderne ortografisk form, som Larsen og jeg har gjennomgått kritisk.

Endelig må vi nevne våre to fremragende korrekturlesere, Elin Frysjøenden og Dag Finn Simonsen, som har gått løs på tekstene når vi har gjort oss ferdige med dem. Dyktige filologer som de begge er, har de gitt mangt et godt råd.

– Så nå er altså verket i salg.
– Ja, det har det for så vidt vært lenge. Første tredjedel kom alt i 2007, og annen tredjedel i fjor. Nå er det bare å si «løp og kjøp!» – 27 bind av behagelig størrelse, med lesetråd og luftig sats! Og Hamsun-beundrere kan nå rope enda høyere og tryggere enn før: Se for en norsk han skriver! Hør hvor moderne han stort sett er! Og tenk hvilken rikdom for riksmålet!

______

Les mer:

Verkredaktør Lars Frode Larsen: Nye Hamsun Samlede (i NB21 nr. 2–2008)

Gyldendal Norsk Forlag om Nye Hamsun Samlede

Lars Frode Larsen: "En unik utgave av Sult" (Om Hamsuns egenhendige rettelser i en trykt utgave av Sult)

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008