Det blå brevet – om Knausgård-debatten og Knut Hamsuns kjærlighetsbrev til Julie Amanda Lous

2010.01.19

Forskningsbibliotekar og dr. art. Trond Haugen ved Nasjonalbiblioteket har gått Knut Hamsuns kurtise nærmere etter i sømmene. Det bringer ham rett inn i den pågående litteraturdebatten om forholdet mellom fiksjon og virkelighet som Karl Ove Knausgårds romanverk Min kamp stadig bidrar til.

Av Trond Haugen

Etter at Jan Kjærstad publiserte innlegget ”Den som ligger med nesen i grusen, er blind” i Aftenposten forrige torsdag, har Knausgård-debatten rast. Uten å analysere en eneste av kritikerne han kritiserte, hevdet Kjærstad at ingen av dem (oss) hadde tatt høyde for de hyperlitterære sidene ved det selvbiografiske romanprosjektet Min kamp.

Kjærstads anklager mot en ulest kritikerstand kan i beste fall betraktes som et forsøk på å kreve analyse, analyse og mer analyse av den norske samtidslitteraturen. Som kritiker er det vanskelig å være motstander av nettopp det. Vi må analysere fiksjon. Akkurat slik vi må analysere virkeligheten.

Men la oss forlate Knausgård og heller prøve å se denne debatten om forholdet mellom fiksjon og virkelighet fra et omvendt perspektiv; nemlig fra det ikke-litterære private brevet. Mandag i forrige uke åpnet kulturminister Anniken Huitfeldt en pakke med brev fra Knut Hamsun til en ung pike. Den vesle pakken var forseglet med rød lakk, og hadde ligget klausulert i Nasjonalbiblioteket i 50 år. I løpet av noen formiddagstimer fikk vi være med på en unik arkivisk arkeologi knyttet til et av de mest særegne forfatterskapene i den europeiske prosamodernismens historie. Hvem var den unge piken? Hva skrev egentlig Hamsun til henne? Og bød åpningen av pakken på noen biografiske overraskelser?

Det viste seg, ikke overraskende, at pakken inneholdt brev fra Knut Hamsun til Julie Amanda (Lulli) Lous, en ung pianolærerinne i Kristiansund Hamsun forelsket seg i vinteren 1891-92. Og selv om korrespondansen mellom dem varte lenger enn man hadde trodd, konkluderte sentrale Hamsun-biografer og Hamsun-forskere med at materialet ikke bød på store overraskelser. Men hva skjer dersom vi leser disse brevene sakte og analyserer dem slik vi ville analysert dem som litteratur?

Det mest påfallende ved brevene er hvordan de gir uttrykk for forelskelsens brann, fra dens skjelvende fødsel til dens minst like voldsomme død. I løpet av noen måneder fra julen 1891 til skjærtorsdag den 14. april 1892 erklærer Hamsun sin kjærlighet til og tar avskjed med frøken Lous med en skrivemåte som ligger tett opp til den vi kjenner fra romanene hans fra denne tiden.

Den minste varmen i Julies blikk, det minste sanselige privilegium hun innvilger ham, kaster ham ut i en nesten drømmeaktig ekstase:

"Dette keder Dem, men undskyld, Kære; jeg har aldrig været saa forvandlet. Alt bølger i mig. Jeg elsker Dem. Nej, hvor jeg knæler ydmygt for Dem i min Tanke.

Jeg kalder Dem 'Deres Kongelige Højhed'.

Godnat. Jeg er saa lykkelig. Jeg holder Hænderne for Ansigtet og ser Dem igen ganske nær ved mig. De er inderlig sød. Deres Blik er varmt som i Formiddag." (7. april 1892).

Det er ikke alle forunt å motta kjærlighetsbrev som brenner med en slik feber. De låner trekk fra Hamsuns egen litteratur, men også fra brevet som litterær genre. Som alltid i et brev er det umulig å avgjøre hva som er virkelighet og hva som er litteratur, men det er liten tvil om at Hamsun behersker den litterære kurtisen til fingerspissene. Brevenes private karakter krever imidlertid at vi aksepterer et større register av pinlig selvhøytidelighet, kynisk overtalelse, plumpheter og indiskresjoner enn det vi vanligvis tillater i litteraturen.

I det korte utdraget legger vi ikke bare merke til setninger som er vakre på grensen av det uutholdelig sentimentale (”Alt bølger i meg”) eller til komplimenten som svever mellom total underkastelse og overlegen humor (”Jeg kalder Dem ’Deres Kongelige Højhed”). Det er også interessant å merke seg hvordan Julies lisens, dvs. de øyeblikkene hvor hun går lengst i å møte ham og dermed risikerer å kompromittere seg selv etter datidens moralske standarder, blir besvart av Hamsun med adjektivet sød (”De er inderlig sød. Deres Blik er varmt som i Formiddag”).

Julie Amanda Lous avviste Hamsun, ikke uten indre kamp forstår vi, og han erkjente avvisningen, holdt den mot henne og trakk seg tilbake. I brevet som ble skrevet skjærtorsdag 1892 kan man lese følgende: ”Da De engang paa en lys Dag havde gjort mig beruset af Glæde, og De tillod, at jeg kyssed Dem, angred De det straks, fordi De ikke ”holdt af” mig.”

Fram til mandag den 4. januar trodde man forholdet mellom dem endte her. I den forseglete konvolutten i Nasjonalbiblioteket fantes det imidlertid ytterligere tre brev, fra oktober 1894 og mai 1895. I disse brevene virker det av Hamsuns svar som om det er Lulli som har erklært ham sin kjærlighet. Han avviser at den finnes: ”Jeg svarer uden videre Nej. De er ikke glad i mig, Lulli, jeg ser det paa Deres Brev.” Og i det andre brevet er han enda tydeligere: ”Hovedsagen er, at det er Slut, ganske totalt Slut med oss. Lulli, tror De, at det er morsomt at skrive dette til Dem?”

Uansett. Det er det siste brevet, skrevet i Paris og på blått telegrampapir den 17. mai 1895, som er samlingens mest interessante. De har møtt hverandre i Paris. Hamsun tar farvel. Han sender brevet til Hotel Doré på Montmartre, og det er ingen tvil om at noe epokalt har skjedd.

Det er ikke så mye det som står i brevet som avslører det, men måten det er skrevet på, dvs. brevets stil. Alt ligger der i brevets minst betydningsfulle ord; tidsadverbialene. Det er særlig to setninger som markerer den skjellsettende hendelsen.

Etter først å ha tatt farvel, og sagt at Lulli har vært så ”inderlig sød” – vi husker dette adjektivet fra de første sødmefylte brevene i korrespondansen – skriver Hamsun følgende:

"Jeg faar skrive væk og gøre min Gærning i Verden, og kaster jeg mig bort en Dag, saa er det ikke med Hud og Haar, jeg er Deres alligevel nu."

Den resignerte kynismen i setningen er ikke det viktigste. Det avgjørende setningsleddet er det som avslutter setningen: ”jeg er Deres alligevel nu”. Hva betyr egentlig dette nået? Nå, i motsetning til før, er Hamsun hennes. Allikevel. Hva kan ha hendt i Paris som har avstedkommet denne endringen? Og er det mulig å forstå Hamsuns alligevel som noe annet enn en kommentar til at han til tross for den totale avvisningen i brevene fra oktober året før er blitt hennes? Hva har skjedd som har gjort han til hennes allikevel? Det er vanskelig å si.

Den andre setningen dukker opp mot slutten av brevet. Hamsun oppfordrer Lulli Lous til å gifte seg, før han spør om han kan sende henne sin siste bok:
Skal jeg sende Dem min nye Bog? Jeg gør det med Glæde, større Glæde end De kanske mener. Og herefter forstaar De jo, at jeg intet vil opnaa alligevel, om jeg ærbødigt og inderligt sender Dem mine Bøger, før var det anderledes, troed jeg.

Selvhøytidligheten i tilbudet er mindre viktig en det vesle tidsadverbialet herefter. Hva betyr det egentlig at Lulli heretter vil forstå at Hamsun ikke ønsker å oppnå noe med å sende henne bøkene sine? Det kunne hun ha trodd før de møttes i Paris, men ikke etter. Den uhørte installasjonen av selve møtets øyeblikk i dette brevet, i form av de deiktiske eller påpekende referansene nu og herefter avslører at et eller annet avgjørende har funnet sted mellom dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, kanskje vil vi aldri finne ut av det heller, men brevets stil avslører at det har skjedd.

Kanskje bør det overlates til biografene å spekulere i hva som har skjedd. I det blå brevet fra Paris 17. mai 1895 takker Hamsun Lulli for kyssene hennes og ber henne om ikke å angre på dem. Fra et litteraturanalytisk standpunkt kan vi ikke bare fastslå at de allerede hadde kysset i Kristiansund vinteren 1892, at bruddet var totalt i oktober 1894 og at de møttes i Paris. Vi vet også at det skjedde noe mer. Mer enn et kyss. Mer enn et brudd. Vi vet ikke mer enn det.

Kanskje vi like gjerne kan vende oss til det; når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom fiksjon og virkelighet så er både skjønnlitteraturen og det private brevet usikre kilder. Vi vet ikke hva som er virkelighet i fiksjonen, og vi vet ikke hva som er fiksjon i virkeligheten.

_________

Teksten ble først trykket i Morgenbladet 15.–21. januar 2010.

Les også:

Nettpresentasjon av Hamsuns kjærlighetsbrev til Lulli Lous

Se Hamsuns kjærlighetsbrev til Lulli Lous

Forseglet Hamsun-pakke åpnes etter 50 år

Brev fra Knut Hamsun til Lulli Lous

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008