Lyrikk og kjærlighet
13 år gammel fikk han i Morgenbladet trykt fortellingen Blodstenen, et stykke skrekkromantikk i tidens ånd, og i de følgende år skrev han flere små fortellinger sammen med fetteren Jens Aubert (død 1826) og komedier som ble oppført i ferien hjemme på Eidsvoll. I 1825 ble han student, og i de følgende år studerte han teologi, tok livlig del i studentlivet, ivret for feiring av 17. mai osv. Han skrev en rekke farser under pseudonymet Siful Sifadda, og skrev tragedien Sinclars Død. Men først og fremst skrev han lyriske dikt, naturdikt, vennskapsoder, kjærlighetsdikt.
Stella
Av sin ulykkelige kjærlighet til Hulda Malthe skapte han idealbildet Stella. Fra først av er Stella en skjønn stjerne som speiler seg i floden, likesom den jordiske pikes skjønnhet i dikterens sjel (Flodens Sang til Stjernen). Så forvandles hun til den ånd som skal møte ham i evigheten, hans sjels utkårne. Sammen skal de vokte Jordens elskende hjerter. Stella er sentralskikkelsen i hans geniale ungdomslyrikk Digte. Første Ring (1829). Men hun forvandlet seg også til den kvinnelige ånd som har vært virksom i verdenshistorien fra Evas tid til våre dager. Inntrykk fra mange kanter strømmer sammen: tidens gjærende frihetstanker, drømmen om et fullkommenhetsrike på Jorden. Det former seg til et eventyr om åndeverdenen og en bekjennelse, på én gang et kjærlighetsdikt og «menneskehetens epos», tilegnet sannhetens, frihetens og kjærlighetens talsmenn.
Stortenkt diktning
Skabelsen, Mennesket og Messias (1830), et dikt på 720 sider, er det mest stortenkte dikt i norsk litteratur, romantisk i plan og livsfølelse, ofte rasjonalistisk i tankeinnholdet og detaljene, men fra først til sist preget av én idé og båret av én stemning, den han ble trofast mot hele livet, troen på menneskehetens utviklingsdyktighet og kristendommens og frihetens evne til å adle menneskehjertet. Verket vakte en viss oppsikt, men ble lest av få og forstått av færre. Welhaven kritiserte det for dunkelhet og formløshet. Nicolai Wergeland skrev et forsvarsskrift for sønnen, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833), mens dikteren selv holdt løyer med motstanderne i fantasifulle farser (Papegøien, Den Konstitutionelle o.a.) (se Stumpefeiden).
Verdenspolitisk engasjement
Samtidig som han var ivrig norskhetsmann og kjempet for kulturell og språklig løsrivelse fra Danmark, fulgte han ivrig med i tidens verdenspolitiske begivenheter, jublet da julirevolusjonen brøt ut (Det befriede Europa), sørget over reaksjonen etterpå og Polens nederlag (Cæsaris), men fant uttrykk for sin fremskrittstro i avhandlingen Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? (1831). Samtidig prøvde han å gjøre sitt liv til «en så tro prosaisk kommentar til diktet som mulig».
”Folkelæreren”
Han var blitt cand.theol. 1829 og ønsket som prest å bli en sann «folkelærer». Han reiste omkring i landet som utsending for Selskabet for Norges Vel, stiftet folkebiblioteker og delte ut folkeopplysningsskrifter, holdt skole for husmannsbarn på Eidsvoll, skrev serien For Almuen (1830–39), bl.a. lærebøker i historie og botanikk, og lesebok for ungdommen, opptrådte som taler ved avsløringen av Krohgstøtten 17. mai 1833, holdt talen ved festen «til fædrenes minde» på Eidsvoll 1834, redigerte Statsborgeren og Folkebladet, angrep prokuratorer og kakser som utsuget bøndene, førte prosesser, utgav flyveblad mot regjeringen og strødde om seg med politiske viser og farser.
Språkreformatoren
Wergeland gjorde også en viktig innsats som språkreformator. Han hadde et helhetssyn på utviklingen av norsk språk, der han på flere punkter ble en forløper for Knud Knudsen og for rettskrivningsarbeidet på 1900-tallet. Bl.a. foreslo han å forkorte ordformer ved å ta vekk endelser og «stumme» bokstaver; han ville ha dobbeltkonsonant som gjengav uttalen i f.eks. dugg, norske former som Vilje, Haga for Villie, Have, og en allmenn fornorsking av skriftspråkets ordforråd ved å ta opp ord fra dialektene, «almumålet». Mest kjent blant hans artikler om språket er Om norsk Sprogreformation (skrevet 1832, trykt i Bondevennen 1835). Et utførligere program, i åtte punkter, finnes i en artikkel fra 1833 (Samlede Skrifter, ved Jæger og Seip, bd. 3). Wergeland var interessert i dialektene; han skrev 1842 Langeleiken på valdresmål. Han laget også selv ord. De fleste slo ikke an, men uttrykket husflid er trolig skapt av Wergeland.
Omreisende radikaler
Sommeren 1831 hadde han gjort en reise til England og Frankrike og sommeren etter gått til fots til Sogn og reist sørover langs vestlandskysten. På reisene hadde han mottatt inntrykk som går igjen i hans diktsyklus Spaniolen (1833), Digte. Anden Ring (s.å.), helt frem til Den engelske Lods (1844). Regjeringen ville ikke gi noe presteembete til en så uvøren og radikal mann, som dessuten lå i stadige prosesser. Høsten 1834 tok han opp medisinstudiet, men oppgav det igjen 1836. I 1835 hadde han skrevet sitt beste skuespill, Barnemordersken. I 1838 stilte livet seg lysere for ham. Han var blitt amanuensis ved Universitetsbiblioteket, hadde seiret over sine fiender i Campbellerslaget som fulgte i kjølvannet av Christiania Theaters oppsetning av hans syngespill Campbellerne 1838, var blitt forlovet med Amalie Sofie Bekkevold (1819–89), og hadde offentliggjort en serie vakre kjærlighetsdikt, Poesier (1838).
