INNHOLD:
I brennpunkt står en 90-årig Nobelprisvinner, en verdensberømt dikter.
Året er 1950. På grunn av sin støtte til de tyske okkupasjonsstyrker under krigen er den gamle dikteren internert på et aldershjem. For den politisk belastede Nobelprisvinner betyr det ufrivillige oppholdet på aldershjemmet en slags arrest.
En undersøkelseskomite er oppnevnt for å vurdere hans åndelige og psykiske tilstand. Den enkleste løsningen ville være å erklære ham utilregnelig. Da kan nasjonen la nåde gå for rett. Men den gamle vet meget godt hva saken dreier seg om. Han forvirrer undersøkelseskommisjonen ved å spille tunghørt, og han simulerer akutt hukommelsessvikt, samtidig som han overrasker dem med klare og presise svar på vanskelige spørsmål.
En kveld er det maskeball i haven på aldershjemmet. I skjæret fra kulørte lykter svinger de gamle seg stivt til sveivegrammofonens versjon av "La Paloma". De gamle er iført kostymer og masker. Pappneser og papirhatter gir situasjonen et preg av uvirkelighet.
Plutselig dukker en skikkelse opp i skogkanten, iført hatt, briller og mustasje - karakteristsike kjennetegn for den gamle dikter. Dansen stanser opp. Taust stirrer alle på en plakat som inntrengeren bærer. På den står skrevet: "Jeg er nazist". Alle står stille. Bare den gamle selv går bort til den unge demonstranten. Bit for bit plukker han av ham forkledningen og fjerner plakaten, uten et ord.
Den unge mannen heter Oswald Kronen. Han er selv hjemmefrontsmann. Hans far er en skipsreder som har samarbeidet med fienden. Oswald kommer til aldershjemmet med en håndgranat gjemt i klærne. Han er fast bestemt på å sprenge den gamle i luften.
Gjennom et langt liv har 90 åringen erfart hvordan situasjonene, og med dem meninger og holdninger, forandret seg. Landsmennenes beskyldninger når ikke frem til ham, han føler seg skyldfri. Men også hans egne verker er fortid for ham. "Da jeg skrev det, skrev jeg sannheten, men så en dag er det ikke lenger sannhet. Det er blitt løgn fordi menneskene har forandret seg". Selv ikke hans hustru Vera og sønnen Paul som regelmessig besøker ham, trenger helt inn i hans istid av alder og bitterhet.
Bare i diskusjonene med Oswald legger han av seg noe av den ubøyelige gammelmannsholdningen. Etter hvert oppstår et slags kjærlighetshat mellom de to - den unge og den gamle.
Oswald tar avskjed med den gamle uten å ta hans liv. Spørsmålet om rettferdighet, som tidligere var så lett å besvare, er blitt uløselig. Naget av tvil tar Oswald istedet sitt eget liv.
Oswalds død blir et sjokk for den gamle. Han sørger over det eneste mennesket som han kunne kommunisere med i sitt livs istid. Den gamle dikteren synker igjen tilbake i ensomhetens kulde. Men idet kone og sønn bøyer seg over den formodne døende gamle, mumler han "Ja, jeg lever ennå!"
(Fra filmens programhefte)