INNHOLD:
Den perfekte fasaden. Det totale mareritt. På overflaten har Andreas et perfekt liv. Kone, venner og bolig er som klipt ut av en livsstilskatalog. Men under overflaten er livet underlig: Andreas vet ikke hvorfor han er havnet i byen han bor i. Han trenger desperat å finne det ut. Men det kan bli farlig.
I den støvete, varmedirrende horisonten kommer en buss på vei mot en øde stasjon der velkomstskiltet settes opp for anledningen. Den eneste passasjeren om bord i bussen kikker seg forvirret omkring. Han blir skysset videre i bil til en by han ikke kjenner seg igjen i. Andreas er en mann som ikke husker fortiden, og nåtiden er ukjent. Han ankommer en arbeidsplass der han har eget kontor og hjertelige kolleger. Desorientert begynner Andreas å utforske byen. Den er ordentlig og ryddig, med travle karrieremennesker på vei til og fra jobb. Barn og eldre glimrer med sitt fravær. Andreas kommer hjem til en funkisperle av et hus. Der venter en flott kone, Anne-Britt, som han heller ikke kan huske å ha sett. Samtalen dem imellom stikker ikke dypere enn til diskusjon om innredning. Det samme fenomenet gjentar seg med kollegene til Andreas. Ingen ser ut til å ha følelser og personlighet under et vennlig ytre. Byen er også slik: friksjonsfri, men liksom livløs, blottet for storbyens myldrende galskap. Inniblant stikker tragedien seg fram. Andreas blir vitne til et selvmord, men ingen blir forskrekket. Et par vaktmesterlignende personer kommer til stedet i bil og henter den døde. Det skjer uten oppstuss, omtrent som om de skulle tømt en søppeldunk. Andreas blir gradvis mer desperat etter å finne fotfeste i den nye virkeligheten. Han vil forlate byen. Idet han skal hoppe på bussen utenfor byen forsvinner både den og hjulsporene. Byen eksisterer som sitt eget univers.