INNHOLD:
I nærheten av storbyen ligger en liten stue øverst i åskanten. Når kveldsolen skinner på den ser den akkurat ut som en liten eventyrhytte. Men slik ser ikke Aase på stuen, hun bor i den sammen med sin gamle bestefar. Allting trykker henne, hun synes livet er trist og fattigslig. Så det beste hun vet er å sitte i skumringen og drømme, og se nedover til storbyen som ligger langt der nede i en eventyrdis, med all verdens herligheter som lokker hennes unge sinn. Der nede ligger alt det som livet i den fattige stuen ikke kan gi henne, så nært men allikevel så fjernt.
Tross alt er Aase lykkelig, for hun er glad i Kaare, en staut bondegutt som jobber på det store godset i nærheten. Han holder inderlig av henne, nesten like mye som hjemmet og jorden hvor han hører hjemme. Men i den senere tiden har han ofte truffet Aase oppe i lien om kvelden, hensunket i sine egne drømmer. Og han har forstått hvor hennes tanker har vandret, han har begynt å hate byen som står mellom ham og hans lykke. Kaare synes lien er fager, men det gjør ikke Aase. Dette har dannet et usynlig skille mellom dem, og fylt Aases sinn med en rastløs uro hun selv ikke kan forklare. Kaare forstår henne nok og mener det ikke er så farlig, han tror hun vil falle til ro så snart de blir gift.
Ikke langt fra stuen ligger det store godset, hvor den unge Fredrik-August Reventlow av og til hviler ut etter sitt anstrengende liv i Paris. Han har lagt merke til Aase, det er noe inntagende ved den sky og tilbakeholdne piken. Han har ofte passert henne på veien, og har ofte stanset og invitert henne med når han har kjørt inn til byen. Men Aase har alltid avslått. Hun liker ikke godseieren, men hun er en smule blendet av hans framtreden, for han representerer en verden som for alltid er stengt for henne. Men Reventlow bryr seg ikke stort om hennes stadige avslag. Han skal snart reise tilbake til Paris, og har i den anledning innbudt noen venner til en liten avskjedsfest. Og samtidig får han en idé. Han vil se om det lykkes ham å få Aase opp til godset, og ber henne derfor hjelpe til med serveringen. Det har hun nemlig gjort før ved enkelte anledninger. Denne gangen vil hun imidlertid ikke, det er som om hun instinktivt aner en truende fare.
Neste dag går hun likevel opp til godset. Hun har fått en sjelden mulighet til et blikk inn i den verden hun lengter etter. Men da hun kommer inn i den gamle paviljongen der anretningsbordet står, blir hun antastet av Reventlow. Hun blir fra seg av redsel, og før hun får besinnet seg har ulykken skjedd.
Aase føler seg som et jaget dyr i tiden som følger. Til slutt forteller hun alt til Kaare, i den håp at han skal forstå henne og tilgi. Men da han hører hennes hulkende tilståelse, hjelpeløs og uten at hun egentlig forstår rekkevidden av det som har hendt, går hele hans lille verden i stykker. Han kan først ikke føle annet enn en ufattelig undring over at hans egen Aase har kommet opp i dette. Men så griper et ubehendig raseri ham, og det er ikke mye om å gjøre at han dreper henne. Og selv ikke Aases sorg kan forandre noe i deres liv, allting er slutt.
Et år går, og det er et sorgens og fortvilelsens år for dem begge. Men da Aase for første gang holder det lille barnet i sine armer føler hun likevel en ny glede, skjønt tanken på Kaare aldri har forlatt henne. Han har dratt avgårde i raseri til byen, stedet han har hatet mest av alt. I byen har han slått seg sammen med Oskar og kjæresten hans Hulda. Men nærmest har han sluttet seg til den stillferdige og gode frelsessoldaten Kristian. I all den tid som har gått er det bare en tanke som har brent i Kaare, og det er å ta hevn over godseieren. Alt har blitt likegyldig for ham unntatt dette, og en sterk følelse av urett han har gjort mot Aase. Nå som han har vært så lenge borte fra henne, innser han at han aldri vil bli lykkelig uten henne. Han ser stadig hennes skjære og fine ansikt foran seg, de vakre øynene som ba så sårt om tilgivelse forlater ham hverken dag eller natt. Og etter et møte med et lite troskyldig barn på 17. mai, føler Kaare at han kan riste dette onde av seg. Han har blitt klar over at det bare er to ting som er viktig for ham her i verden, det er Aase og hjemmet der oppe i lien.
Men Kaare vet ingenting om den overraskelsen Hulda har fått i stand til ham. Da han kommer hjem om kvelden for å ta avskjed, finner han Aase der. Hun sitter i selskap med Oskar og hans venner, hun er halvnaken og har en sigarett i munnen, det er ølflasker og søl på bordet. Kaare blir fra seg av sorg over dette han ikke kan forstå, han raser og skjeller henne ut. Men da orker ikke Aase lenger. Siden det er slik Kaare tror om henne har hun ikke lenger noe å leve for. Dette møtet som hun har gledet seg til som et lite barn, har skilt dem for bestandig. Hun springer rett på dør med en eneste tanke, aldri å se Kaare eller noe annet menneske igjen. Hennes sanseløse løp bringer henne fort til elva, og hun beslutter seg for å gjøre ende på det hele. Men Kristian har oppdaget henne og springer etter. Da Aase ser ham komme hopper hun i vannet, hun vil ikke reddes.
Det er Kristian som må bringe de to elskende sammen igjen. Han må ta på seg byrden med å bringe Kaare hjem igjen etter at Kaare i sjalusi har villet myrde Kristian, og han må føre Kaare til Aase som har blitt sløv etter at barnet hennes har dødd. Og det er Kristian som forlater dem etter at han har bragt dem sammen igjen, uten at han lar dem få vite at han elsker Aase høyere enn sitt eget liv.
Og Kaare får sin hevn over godseieren. Han holder godseierens liv i sine hender, men lar ham få leve. Det er hans største hevn. Og Aase våkner til nytt liv under Kaares kjærlige ord. Og atter står de to lykkelige sammen på det stedet i lien hvor deres unge kjærlighet startet.
(Fra filmens programhefte)