INNHOLD:
Langt inne i landet ligger Oladalen, den trange avsidesliggende fjellbygden, hvor Jens von Bustenskjold så dagens lys for en menneskealder siden. Der har han hele tiden levd, og fristet en temmelig kummerlig tilværelse som småbruker. Men tross alt ser han lyst på livet og fremtiden - ja, han føler seg rett og slett som litt av en kakse, for han er av adelig byrd - tippoldefaren hans var kusk hos keiseren av Østerrike, påstår han selv. For å markere sin fornemme avstamning kaller han våningshuset sitt Residensen. Huset er riktignok høyst skrøpelig, men nå til dags er det mange adelige som overhodet ikke eier noe hus, trøster han seg med. I sannhetens interesse bør det ikke forties at Jens von Bustenskjold slett ikke har funnet opp kruttet, og at det ikke er fritt for at folk i bygden smiler litt av den narraktige adelsmannen. Men han er en hjelpsom og godhjertet kar og derfor godt likt av sambygdingene sine. Og mot damene er han alltid galant.
Men Bustenskjold har alltid vært en lathans, og hans økonomiske stilling er stadig blitt dårligere. Lensmannen har pantet for skatt, og Oladalens sparebank har truet med tvangsauksjon. Han finner derfor at tiden er inne til å sikre sin økonomiske framtid ved å gifte seg med den unge og vakre Signe Sørby, datteren til den velstående Sørby-enka. Og en vakker dag tar han på seg sine beste helgedagsklær og begir seg til Sørby. Den giftelystne enka tar vel imot ham, idet hun tror han er kommet for å fri til seg. Men da det snart viser seg at det er datteren han er ute etter, får pipen en annen lyd, han blir regelrett kastet ut av den skuffede enka. Men lykkens gudinne har åpenbart ikke til hensikt å svikte Bustenskjold, for allerede dagen etter det mislykkete frieriet kan Plassbakk-kallen og Bernt skomaker - de trofaste svirebrødrene hans - meddele ham at han har arvet en million kroner etter en avdød slektning i Amerika. De har i Oladalens sparebank sett et oppslag om en millionarv, og en av bankens funksjonærer har uttalt seg slik, at det ikke kan herske tvil om at det er Bustenskjold som er den lykkelige arving. Og han lar seg lett overbevise, og i begeistringens rus inviterer han de to vennene sine til fest i hovedstaden. Han vil foreløpig rangle bort de pengene han har skrapt sammen til avdrag på banklånet, sier han.
De tre vennene drar til hovedstaden, og der blir det en fest som er en nybakt millionær verdig. Men allting har en ende, slik også Bustenskjolds millionærtilværelse. Det viser seg nemlig snart at han ikke har arvet noe som helst, og sammen med de to vennene blir han sendt tilbake til Oladalen på offentlig bekostning.
Etter dette blir Bustenskjolds stilling helt prekær. Men igjen smiler lykkens gudinne til ham.
(Fra filmens programhefte)