2009.03.28
Euklids Elementa i bokhistorisk lys
Espen Karlsen, Nasjonalbiblioteket
Tilbake til boka
Euklid, som levde i Alexandria på kong Ptolemaios 1.s tid (305–285 f. Kr.), har etterlatt seg et av de mest kjente verker i matematikkhistorien. Det dreier seg om Stoikheia eller på latin Elementa (som omtrentlig kan gjengis «Grunnleggende begreper»). Verker sammenfatter grekernes viten om geometri. Det er en av de mest (om ikke den mest) benyttede naturvitenskapelige lærebøker i den vestlige kulturs historie. Innholdet har fortsatt gyldighet.
ill.1
Fra Euklids Elementa geometrica
(Venezia 1482). (NBO Pal 415)
Da Euklids tekst Elementa geometrica ble trykket for første gang i Venezia 1482, hadde teksten allerede en lang forhistorie. Den var kopiert med geometriske figurer i de antikke greske papyri, og disse figurene fulgte med også i oversettelser til arabisk og latin. Et papyrusfragment fra en bok kopiert ca. 75–125 e. Kr. er et av de tidligste bevarte eksemplene på et diagram som ble tradert med Euklid-teksten.
Det var Erhard Ratdolt (1447–1527/28) fra Augsburg som overførte teksten til trykk for første gang i 1482 [ill. 1]. Den hadde da en broget forhistorie. Han trykte en oversettelse som den lærde engelskmannen Adelhard av Bath (ca. 1070–1146) gjorde fra en arabisk oversettelse av Euklid. Ratdolts trykk inneholder også den italienske astrologen og astronomen Johannes Campanus’ (1220–1296) kommentarer til Euklids tekst.
I fortalen Ratdolt skrev til utgaven, hvor han dediserer trykket til dogen av Venezia, Giovanni Mocenigo (1478–1485), gjør han rede for bakgrunnen og sine personlige ambisjoner med dette trykket. Han bemerker først i fortalen den veldige mengde trykk som hele tiden kom ut i Venezia, som var datidens boktrykkersentrum. Han har notert at det var ingen eller få naturvitenskapelige trykk blant dem. Ratdolt forteller at han har grunnet på årsaken og kommer frem til at det skyldes at det var et vanskelig arbeid. Man hadde nemlig tidligere ikke funnet ut hvordan man kunne fremstille geometriske figurer i trykk.
ill.2
Fra Appians verk om den romerske borgerkrigen.
(NBO Pal 22)
Slike figurer er vanlige i matematiske verker, og uten dem kan ikke disse fagfeltene bli forstått, sier han.
Ratdolt fremstilte figurene dels som tresnitt, dels satte han figurene sammen ved hjelp av blylinjer.
Han regner med at naturvitenskap heretter kan trykkes på like linje med andre vitenskaper som ikke trenger et slikt apparat av figurer.
Da Ratdolt trykte Euklid i Venezia 1482, var han en erfaren trykker. Han ankom i Venezia 1476, og i 1477 trykte han der sammen med med to andre tyskere den greske historikeren Appians verk om den romerske borgerkrigen under senrepublikken. Det dreier seg om en latinsk oversettelse. Det kan være verdt å merke seg at dekorasjonen i rødt her er den samme som man finner i sort fra Euklid-utgaven [ill. 2].
I inkunabeltiden ble ofte dekorasjonen gjort manuelt. Initialer ble fylt i og prydet, som i middelaldermanuskriptene [ill. 3–4]. Dette gjorde Ratdolt derimot for trykk med sine «blomsterbokstaver» (litterae florentes) [ill. 5]. Hans bøker var dermed ikke halvfabrikata, som svært mange andre trykk.
I sum kan man si at Ratdolt er en av de mest nyskapende av Gutenbergs etterfølgere. Han rager opp ved siden av størrelser som Anton Koberger (ca. 1440/1445–1513) i Nürnberg og Aldus Pius Manutius (1449/1450--1515) i Venezia.
ill.3
Fra en utgave av kirkefaderen Hieronymus
brev. (NBO Pal 335)
ill.4
Blomsterinitialer (litterae florentes)
i Euklids Elementa Geometrica. (NBO Pal 415)
Euklids Elementa i bokhistorisk lys
Espen Karlsen, Nasjonalbiblioteket
Tilbake til boka
Euklid, som levde i Alexandria på kong Ptolemaios 1.s tid (305–285 f. Kr.), har etterlatt seg et av de mest kjente verker i matematikkhistorien. Det dreier seg om Stoikheia eller på latin Elementa (som omtrentlig kan gjengis «Grunnleggende begreper»). Verker sammenfatter grekernes viten om geometri. Det er en av de mest (om ikke den mest) benyttede naturvitenskapelige lærebøker i den vestlige kulturs historie. Innholdet har fortsatt gyldighet.
ill.1
Fra Euklids Elementa geometrica
(Venezia 1482). (NBO Pal 415)
Da Euklids tekst Elementa geometrica ble trykket for første gang i Venezia 1482, hadde teksten allerede en lang forhistorie. Den var kopiert med geometriske figurer i de antikke greske papyri, og disse figurene fulgte med også i oversettelser til arabisk og latin. Et papyrusfragment fra en bok kopiert ca. 75–125 e. Kr. er et av de tidligste bevarte eksemplene på et diagram som ble tradert med Euklid-teksten.
Det var Erhard Ratdolt (1447–1527/28) fra Augsburg som overførte teksten til trykk for første gang i 1482 [ill. 1]. Den hadde da en broget forhistorie. Han trykte en oversettelse som den lærde engelskmannen Adelhard av Bath (ca. 1070–1146) gjorde fra en arabisk oversettelse av Euklid. Ratdolts trykk inneholder også den italienske astrologen og astronomen Johannes Campanus’ (1220–1296) kommentarer til Euklids tekst.
I fortalen Ratdolt skrev til utgaven, hvor han dediserer trykket til dogen av Venezia, Giovanni Mocenigo (1478–1485), gjør han rede for bakgrunnen og sine personlige ambisjoner med dette trykket. Han bemerker først i fortalen den veldige mengde trykk som hele tiden kom ut i Venezia, som var datidens boktrykkersentrum. Han har notert at det var ingen eller få naturvitenskapelige trykk blant dem. Ratdolt forteller at han har grunnet på årsaken og kommer frem til at det skyldes at det var et vanskelig arbeid. Man hadde nemlig tidligere ikke funnet ut hvordan man kunne fremstille geometriske figurer i trykk.
ill.2
Fra Appians verk om den romerske borgerkrigen.
(NBO Pal 22)
Da Ratdolt trykte Euklid i Venezia 1482, var han en erfaren trykker. Han ankom i Venezia 1476, og i 1477 trykte han der sammen med med to andre tyskere den greske historikeren Appians verk om den romerske borgerkrigen under senrepublikken. Det dreier seg om en latinsk oversettelse. Det kan være verdt å merke seg at dekorasjonen i rødt her er den samme som man finner i sort fra Euklid-utgaven [ill. 2].
I inkunabeltiden ble ofte dekorasjonen gjort manuelt. Initialer ble fylt i og prydet, som i middelaldermanuskriptene [ill. 3–4]. Dette gjorde Ratdolt derimot for trykk med sine «blomsterbokstaver» (litterae florentes) [ill. 5]. Hans bøker var dermed ikke halvfabrikata, som svært mange andre trykk.
I sum kan man si at Ratdolt er en av de mest nyskapende av Gutenbergs etterfølgere. Han rager opp ved siden av størrelser som Anton Koberger (ca. 1440/1445–1513) i Nürnberg og Aldus Pius Manutius (1449/1450--1515) i Venezia.
ill.3
Fra en utgave av kirkefaderen Hieronymus
brev. (NBO Pal 335)
ill.4
Blomsterinitialer (litterae florentes)
i Euklids Elementa Geometrica. (NBO Pal 415)
Nasjonalbiblioteket | postboks 2674 Solli, 0203 Oslo | tlf.: 810 01 300 | postmottak
