Teatrene som muligheter

Trine Næss

I 1990-årene fantes en rik flora av norske teatre som representerte muligheter for å få skuespill oppført. Det var de offentlig støttede teatrene: Nationaltheatret, Det Norske Teater og Oslo Nye Teater i Oslo, Den Nationale Scene i Bergen, Trøndelag Teater i Trondhjem og Rogaland Teater i Stavanger. Alle disse hadde biscener. Det var regionale teatre som Agder Teater, Haugesund Teater, Hedmark Teater, Hordaland Teater, Hålogaland Teater, Nordland Teater, Sogn og Fjordane Teater, Teater Ibsen i Skien og Teatret Vårt i Molde. I Kautokeino fantes det samiske teatret, Beaivvás Sámi Teáhter, og over hele landet reiste Riksteatret, liksom NRK mer enn noen andre rakk over hele landet med sine sendinger i radio og Fjernsyn. Til de offentlig støttede hørte Black Boks på Aker brygge i Oslo - til dels en parallell til Teatergarasjen i Bergen og Avant Gard`en i Trondheim - som en scene for vekslende eksperimentelle forestillinger.

Selv om de frie teatergruppenes virksomhet hadde kulminert og den politiserende perioden var over, fantes det i 1990-årene over hele landet stadig mange slike grupper i full aktivitet. Dessuten var det en rekke andre uavhengige foretagender med mer eller mindre sporadiske forestillinger - noen eksperimentelle, noen med ren underholdning som siktemål.

Et fenomen som bredte om seg i hele landet, var de mange lokale historiske spill, ofte friluftsspill. Disse representerte både en mulighet og en utfordring for norske forfattere.

Som en tett "underskog" til det profesjonelle teater, fantes en bred landsdekkende amatørteatervirksomhet, som bl. a. oppmuntret til produksjon av nye norske skuespill gjennom Innkjøpsfondet for ny norsk dramatikk.