1990-tallet

Trond Haugen

Den 11. mars 1999 mottok Karl Ove Knausgård Kritikerprisen for sin debutroman "Ute av verden", utgitt på Tiden Norsk Forlag i 1998. Det var første gang i Kritikerprisens nesten femti år gamle historie at prisen gikk til en debutant. Denne hendelsen forteller sin egen lille historie om den norske litteraturen på 90-tallet.

Karl Ove Knausgårds roman Ute av verden er en av 104 754 titler som ble pliktavlevert til Nasjonalbiblioteket i løpet av 90-tallet. Det enorme mangfoldet av utgivelser inkluderer alle avskygninger av skjønnlitteratur og sakprosa, nye utgaver, oversettelser og originalverker, og inkluderer alt fra spekulative salgsartikler til private utgivelser på egne forlag og litterære eksperimenter som neppe ville ha sett dagens lys uten Kulturrådets omfattende innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur som ble innført i 1965.

I løpet av 90-tallet skjedde det store endringer i den norske forlagsbransjen. Forlagene inngikk i stadig tyngre forlagsgrupperinger som antok karakter av å være moderne mediekonsern. Gyldendal var blitt børsnotert i 1983. Det danske mediekonsernet Gutenberghus (Egmont) hadde kjøpt Damm i 1984, mens Bonnier hadde kjøpt Cappelen i 1987. I 1990 kjøpte Gyldendal det tradisjonsrike Tiden Norsk Forlag, som i sin tid utga Alf Prøysens tekster, og lot det fortsette som selvstendig imprint. Året etter kjøpte Aschehoug det tidligere AKP(m-l)-forlaget Oktober. I 1999 kjøpte Aschehoug og Gyldendal hele Universitetsforlaget og delte det mellom seg. Samme år kjøpte en av dagens mektigste medieaktører i Skandinavia, Schibsted forlag, Bladkompaniet.

Karl Ove Knausgårds suksess med romanen om Henrik Vankel som forgriper seg på sin 13 år gamle skoleelev, Miriam, viser frem kompleksiteten i det litterære feltet på 1990-tallet. Det var en svært god roman, som fant veien til leserne sine like mye på tross av den økonomiske maktkonsentrasjonen i feltet, som på grunn av den. Publikasjonen på et lite innbakt forlag, med en sterk hovedredaktør i forfatteren og forlagsmannen Geir Gulliksen, antyder noe om hvor viktig den symbolske kapitalen og redaksjonelle forpliktelsen fortsatt er i det litterære feltet. Knausgård fulgte redaktør Gulliksen da han forlot Tiden Norsk Forlag til fordel for Oktober i 2001, på grunn av den økte kommersialiseringen i bokbransjen.

Flere andre trekk ved 90-tallets bokkultur fortjener kommentarer. På et seminar om den norske romanen og 1990-tallets lesere i Lillesand i 1990, tok Geir Mork, senere direktør i Gyldendal forlag, for seg postmodernismens betydning i feltet. Han mente postmodernismen hadde vært helt ubetydelig som program i den norske romankunsten. Men han fortsatte med en kommentar det kan være verdt å sitere: "Derimot er det mangt som tyder på at det rår eit postmoderne vilkår som verken skrivinga eller lesinga kan sette parentes om. […] Ei side av dette er fråværet av sikre estetisk hierarki, av stabile forhold mellom høgt og lågt, nytt og gammalt".

I pamfletten Gudsskrekk som kom på Oktober i 2000 diskuterte kritiker og forfatter Torunn Borge samtidslitteraturens rammer i en stadig mer aggressiv populærorientert mediekultur, og introduserte begrepet om managementforfatteren.

Og i to artikler fra tidsskriftetene Arr og Vagant i 1999, "Culture of masochism" og "Kulturradikalismens fjerde fase", undersøkte idéhistorikeren og litteraturkritikeren Eivind Tjønneland den tiltakende nymoralismen, nyidealismen og nyreligiøsitteten i den norske kulturen på 90-tallet

I løpet av 1990-åra dukker dessuten internettet opp som en ny potensielt dominerende arena for litterær formidling, produksjon og publikasjon. Det er fortsatt vanskelig å overskue de totale strukturelle og systemiske konsekvensene av den digitale tidsalderen for den litterære kulturen i Norge.

Norsk dramatikk og teater i 1990-Ã¥rene

I løpet av 1980-tallet ble det truffet flere tiltak for å fremme norsk dramatikk, og det ser ut til at disse resulterte i at i 1990-årene ble et ikke ubetydelig antall teatertekster av forskjellig art fremført på norske teatre.