Oppførelsene: spill og regi

Trine Næss

Hva slags kunstneriske betingelser møtte den nyskrevne norske dramatikken? Ingen av teatrene hadde fast offentlig støtte, og selv Christiania Theater og Den Nationale Scene måtte regnes som privatteatre med en kontinuerlig anstrengt økonomi. De var presset mellom hensynet til kassen og kravet og ønsket om å holde et ”litterært” sett lødig repertoar. Forsiktighet overfor skuespill med kontroversielle temaer preget også repertoarvalget.

I 1890-årene fantes en rekke talentfulle norske skuespillere. Det som det kunne skorte på i denne tiden var regi. I 1880-årene hadde Bjørn Bjørnson og Gunnar Heiberg henholdsvis på Christiania Theater og Den Nationale Scene representert en fast og målbevisst regi. Men da de sluttet, var det ikke tilsvarende kapasiteter til å ivareta iscenesettelsene. For Bergens vedkommende, inntil 1895 da teatret ansatte Olaf Hansson som sjef og instruktør

En fordel var at i 1890-årene hadde Christianias innbyggertall vokst, og med det publikumspotensialet. Demed kunne prøvetiden forlenges fordi en forestilling kunne gå lengre enn før, og tempoet med hensyn til nye oppsetninger var mindre halsbrekkende enn i tidligere tider. I damene på Centralteatret, Alma Fahlstrøm, og Ludovica Levy Lavik på Secondteatret hadde man kyndige instruktører. Noen ganger satte forfatterne selv i scene som f. eks. Gunnar Heiberg.

Når det gjaldt dekorasjoner var stort sett det gamle systemet med sidekulisser og bakteppe i bruk. Jens Wang var periodens betydeligste teatermaler som opererte med det man kan kalle en ”dekorativ realisime”. Nordahl Rolfsen eventyrkomedie ”Svein Uræd” ble f. eks satt opp som ”utstyrsforestilling”i 1890 med dekorasjoner av Jens Wang og kostymer tegnet av Andeas Bloch, som bidro sterkt til å gjøre ”Svein Uræd” til en formidabel publikumssuksess.

Når det gjaldt spillestil, kan den på lignende vis karakteriseres som ”tilnærmet realisme”. I sine formaninger i brevform til Christiania Theater manet Ibsen til ”naturlighet” i spillet. I 1890-årene var noen av den første generasjonen av norske skuespillerbegavelser fremdeles aktive, som Laura og Sigvard Gundersden, Sofie Parelius og Lucie Wolf.

Likedan var det med neste generasjonen som f. eks. Arnoldus Reimers, Henrik Klausen og Olaf Hansson. Som yngre i Christiania Theaters ensemble ble ansatt talenter som Fredrik Garman, Nicolai Halvorsen og Johan Fahlstrøm, og spesielt viktig var engasjementet av Johanne Dybwad og Ragna Wettergreen. Ny norsk dramatikk hadde gode forutsetninger for å lykkes på scenen med hensyn til de enkelte skuespillerprestasjoner, men, slik Gunnar Heiberg konkluderte i sin artikkel om ”Norsk Teater-Tradition”, fantes det ingen ”guldalder”, fordi den samlende regien manglet.