Norsk dramatikk i 1890-årene

Trine Næss

Sammenlignet med repertoarpolitikken i norske teatre i dag, ble det spilt iøynefallende mye nyskrevet norsk dramatikk ved teatrene på 1890-tallet.

Hvilke muligheter hadde norske forfattere til å få sine dramatiske verker oppført på hjemlige scener i 1890-årene?
Det viktigste teatret var fremdeles det gamle Christiania Theater som nå sto for fall i påvente av at det nye, lenge planlagte Nationaltheatret skulle åpne høsten 1899. I en periode 1893 -1895 ledet Olaf Hansson Carl Johan-Teatret på Tivoli. Et par år 1897 - 1899 drev ekteparet Fahlstrøm Centralteatret. Samtidig med Nationaltheatrets åpning, startet ekteparet Dore Lavik og Ludovica Levy Secondteatret i det gamle Tivoli Teater. Begge de to mindre teatrene hadde ambisjoner om å holde et litterært høyverdig repertoar. Den Nationale Scene i Bergen representerte en annen mulighet, men teatrene i Trondhjem og Stavanger hadde på den tiden ikke kontinuerlig drift eller fast ensemble.

Med sin for lengst etablerte posisjon og berømmelse var det en selvfølge at ny dramatikk av Henrik Ibsen ble oppført. Hans ”Hedda Gabler”, ”Bygmester Solness”, ”Lille Eyolf”, ”John Gabriel Borkman” og ”Naar vi døde vaagner” ble skrevet og oppført i denne tiden. Bjørnson skrev to nye skuespill i løpet av 1890-årene, ”Over Ævne II” og ”Paul Lange og Tora Parsberg”, men ingen av dem fant veien til noen norsk scene i den tiden.

Av de resterende av ”de fire store” hadde Alexander Kielland hatt sin ”dramatiske raptus” i foregående periode. Jonas Lie fikk oppført ”Lystige koner” i 1895 og ”Lindelin” i 1898. Begge ble ”publikumstreffere” på Christiania Theater og gikk henholdsvis 21 og og 35 ganger, som var meget på den tiden.

Innen den yngre generasjons forfattere var det først og fremst Gunnar Heiberg som gjorde seg gjeldende som dramatiker. Hans skuespill var kontroversielle, og på Christiania Theater var han tidligere blitt refusert. Bare ”Folkeraadet” ble oppført der (1897), selv om Gunnar Heiberg i løpet av 1890-årene skrev mange skuespill. Men Den Nationale Scene oppførte ”Kong Midas” i 1890, og Centralteatret ”Balkongen i 1898.

Knut Hamsun debuterte som dramatiker på Christiania Theater i høsten 1896 med ”Ved Rigets port”, som var første del av den s.k. ”Kareno-trilogen”, der filosofen Kareno er den gjennomgående hovedpersonen. Kort etter fulgte neste del, ”Livets Spil” og høsten 1898

siste del, ”Aftenrøde”. Hans debut var ifølge både presse og publikum meget vellykket. Ikke lenge etter ble trilogien også oppført i Bergen.

En rekke andre norske forfatteren forsøkte seg i dramatikerfaget i løpet av 1890-årene, selv om deres forfatterskap hovedsakelig hadde sin hovedtyngde innen andre typer litteratur.

Noen ble refusert på Christiania Theater som Johan Bojer og Peter Egge, men f. eks. Vilhelm Krag, Jacob Breda Bull og Hjalmar Christensens fikk skuespill antatt. Både Johan Bojer og Peter Egge hadde bedre lykke i Bergen, med henholdsvis ”En Moder”(1896) og ”Faddergaven” (1898). Det sistnevnte stykket ble også spilt på Centralteatret (1897).

Også kvinnelige forfattere skrev skuespill som ble oppført i denne perioden. Hulda Garborgs ”Mødre”(1895) og ”Rationelt Fjøsstel” (1897) ble spilt på Christiania Theater. Det sistnevnte, en folkekomedie, ble enormt populært. På Centralteatret hos Fahlstrøm fikk hun oppført ”Noahs ark” (1897) og ”Vaar” (1899). I Bergen kom Amalie Skrams ”Agnete” opp i 1893, men vakte bemerkelsesverdig liten interesse hos publikum.

I sin første sesong, høsten 1899, - 1890-årenes siste, satte Nationaltheatret opp Gunnar Heibergs nye skuespill ”Harald Svans mor”, og helt på tampen før århundreskiftet kom Bjørnsons skuespill fra 1895, ”Over Ævne II”, på Nationaltheatrets repertoar.

Oppførelsene: spill og regi

Hva slags kunstneriske betingelser møtte den nyskrevne norske dramatikken?

1790-tallet og de dramatiske selskapene

I 1700-tallets Norge var betingelser for fast teaterdrift dårlige. Det velstående og kulturbeviste handels patrisiat tok da initiativet til å danne dramatiske selskaper.

Norsk dramatikk og teater i 1990-årene

I løpet av 1980-tallet ble det truffet flere tiltak for å fremme norsk dramatikk, og det ser ut til at disse resulterte i at i 1990-årene ble et ikke ubetydelig antall teatertekster av forskjellig art fremført på norske teatre.