Mens de fleste av 1790-tallets forfattere tilhørte embetsstanden, er det påfallende hvordan 1890-tallsforfatterne er vidt forskjellige i sin bakgrunn. Fortsatt dominerer personer med embetsstandsbakgrunn den lærde litteraturen, men på skjønnlitteraturens område er embetsstandens intellektuelle privilegier brutt. Knut Hamsun, som får sitt gjennombrudd med romanen Sult i 1890, kan stå som typisk eksempel på den nye sosiale mobiliteten. Født av foreldre fra gudbrandsdalsk bondeslekt, oppvokst i Nordland, og med tidlige erfaringer som handelsbetjent, sjauer, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skoleholder.
Legesønnen, filologen og forfatteren Hans E. Kinck var født i Loppa i Finnmark, mens presten og salmedikteren Anders Hovden var sønn av en gardbruker og fisker på Ørsta i Møre og Romsdal. Intellektuelle Arne Garborg var sønn av en gårdbruker og lærer fra Time i Rogaland, mens hans kone og forfatteren Hulda Garborg fra Stange i Hedmark var datter av overrettssakfører Christian Frederik Bergersen. Amalie Skram var datter av den bergenske butikkbetjenten og kjøpmannen Mons Monsen Alver og stuepike Ingeborg Lovise Sivertsen. Sigbjørn Obstfelders far var bakermester.
Hans Jæger, som med romanen Syk kjærlihet fra 1893 skrev seg langt over grensene for det moralsk akseptable, var sønn av brigade- og garnisonsauditør Nicolai Henrik Jæger og Othilia Henriette Elisabeth Foss og sønnesønn av byfogd i Arendal Nicolai Henrich Jæger. En annen dekadanseforfatter, Gabriel Finne, var sønn av oberstløytnant Finne, mens Ibsens arvtaker Gunner Heibergs far var byråsjef og senere stiftsoverrettsassessor Edvard Omsen Heiberg. Maleren og forfatteren Christian Krohg, en av Kristiania-bohemenes sentrale skikkelser, var sønn av kongelig fullmektig Georg Anton Krohg.
Ser man på 1890-tallets vitenskapelige litteratur vil man se at det er her embetsmannsslektene fører sine borgerlige tradisjoner videre. Her kommer forfatterne fra geistlige familier, fra distriktslegemiljø, fra generasjoner av kjøpmenn og skipsredere. De er sønner av stortingsmenn, jurister, amtmenn og generaler.
Det viktigste med den nye sosiale mobiliteten på 1890-tallet er kanskje at den åpner for forfatterkvinnene i videste betydning av ordet. Ved siden av Amalie Skram, finner vi en rekke andre forfattere i denne perioden, som Alvilde Prydz, Helene Dickmar (pseudonym for Hanna Butenschøn), Anna Munch og Antoinette Meyn (som skrev under de to pseudonymene Marie og Holger Birck). I 1898 publiserte Kristine Bonnevie, som senere ble den første kvinnelige professor ved Det Kongelige Frederiks universitet, artikkelen "Zur Systematik der Hydroiden" i Zeitschrift für wissenschaftliche Zoologie. 1890-tallets forfatterkvinner kommer i hovedsak fra embetsmannsslekt.