1790-tallet og de dramatiske selskapene

Trine Næss

Uten eget kongehus og hoff, med et fåtallig aristokrati og en sparsom befolkning var det i 1700-tallets Norge dårlige betingelser for fast teaterdrift. Men i løpet av annen halvdel av perioden vokste det frem et velstående og kulturbevisst handelspatrisiat. Disse, foruten embetsmenn, offiserer og folk fra det bedre borgerskap tok initiativet til å danne dramatiske selskaper: Man spilte teater selv - for hverandre i en sosialt mer eller mindre sluttet krets. Den første aktiviteten med teateramatører oppsto i Christiania allerede på 1760-tallet takket være kommanderende general grev von Schmettow. Men det var først i 1780 at det ble organisert et fast dramatisk selskap i hovedstaden. Snart ble det dannet dramatiske selskaper f. eks i Kristiansand 1787, i Bergen 1794 og i Arendal 1796, og en rekke andre norske byer fulgte eksemplet i løpet av de første tiår av 1800-tallet.

Teateraktiviteten til de dramatiske selskapene kan selvfølgelig oppfattes som en form for underholdning til erstatning for profesjonelle teaterforestillinger. Men like meget kan de betraktes som en ikke ubetydelig kulturfaktor i et Norge med økende nasjonal bevissthet. De dannet miljøer hvor kunnskap og kreativitet var samlet. Mange av medlemmene var beleste og bereiste og hadde sett teater utenlands. De hadde rommelige boliger hvor teaterlokaler kunne innredes, eller de lot bygge egne teatre. Disse var senere til gjenbruk for omreisende profesjonelle teaterselskaper.

I 1799 hadde selskapet i Christiania en ambisiøs forestilling: Man spilte Schillers "Die Räuber" på tysk, med offiserer fra Det Norske Jægercorps i de fleste rollene Oppmuntret av det vellykkede resultatet, tok man så høsten 1799 initiativ til en konsolidering eller nyorganisering av det dramatiske selskap i byen, som fortsatte sin aktivitet helt til slutten av 1830-tallet. Det ble samtidig også tatt initiativ til bygging av et helt nytt teater til erstatning for det provisorisk innredete konsert- og teaterlokalet i "Gevæxthuset" på James Colletts eiendom, den s.k. "Grændsehaven". Også i 1799 begynte den drivende kraft i Bergens dramatiske selskap, kaptein Carl von Kühle, å planlegge det som senere ble kjent som "Komediehuset på Engen". Disse teatrene sto ferdig henholdsvis i 1802 og 1800.

Noen av de mest aktive av medlemmene skrev skuespill selv, som Bernt Anker, Enevold de Falsen og Christen Pram. Interessen for amatørteater var ingenlunde enestående for Norge. F. eks. Sveriges kong Gustav III tok ikke bare initiativ til opprettelsen av profesjonelle scener. Han var en ivrig teateramatør som både spilte selv og skrev skuespill. Bernt Anker kan populært karakteriseres som "Norges svar på Gustav III", idet begge også er kjent for noe litt "teatralsk" i sin væremåte.

En spesiell litterær form som oppsto i tilknytning til teateraktiviteten var de mange prologer og epiloger som ble forfattet. I forbindelse med besøkene på Mosse Jernverk og julefeiringen på Collett-familiens gods Fladeby i Enebak hvor flere av de mest fremtredende medlemmer av Det dramatiske Selskkab deltok, ble det arrangert mange former for lek og underholdning. Det hendte det ble skrevet tekster til små improviserte skuespill eller "Optog".
Lignende "selskabelig" teateraktivitet foregikk f. eks. også i Trondhjem i 1790-årene.

Det har vært vanlig å vurdere skuespillene som ble skrevet av medlemmer i de dramatiske selskapene på litt nedlatende måte. Uansett hvordan man oppfatter deres litterære verdi, er de karakteristiske for tiden, som på mange måter var en overgangstid. Tidstypiske er ikke minst prologer, epiloger o. l. som ble skrevet for spesielle anledninger knyttet til teatret.

De dramatiske selskapene som "Planteskole"

Som innledning til sesongen 1793/94 skrev Bernt Anker en prolog som han selv leste.
Han skrev den i to eksemplarer med ganske små variasjoner.

Norsk dramatikk i 1890-årene

Både Ibsen, Bjørnson, Lie og Hamsun skrev dramatikk på nittitallet. Mange forsøkte seg som dramatikere, med vekslende hell. Repertoaret spente fra ”Bygmester Solness” til ”Rationelt Fjøsstel”.

Norsk dramatikk og teater i 1990-årene

I løpet av 1980-tallet ble det truffet flere tiltak for å fremme norsk dramatikk, og det ser ut til at disse resulterte i at i 1990-årene ble et ikke ubetydelig antall teatertekster av forskjellig art fremført på norske teatre.