Bokhylla - NBdigital
Hva skrev de om?
Anne EidsfeldtLeseferdigheten later til å ha steget i Norge i siste halvdel av 1600-tallet. Det som gjerne ble lest var salmer, viser, prekensamlinger, andaktsbøker, bønnebøker, og oppbyggelige bøker. Den mest populære forfatter av åndelige sanger og salmer på denne tiden var Dorothe Engelbretsdatter, som blant annet utga Et christeligt valet fra Verden i 1698. Jonas Ramus, sogneprest på Norderhov, utga flere andaktsbøker og annen oppbyggelig litteratur, som for eksempel Aandeligt herbarium, Eller Siælens Lyst-Hawe, fra 1695. Som oversikten over emner og sjangere viser, er gruppen salmesanger og oppbyggelseslitteratur en av de største gruppene under teologi. Det ble også oversatt en rekke sanger og oppbyggelige skrifter fra tysk.
Det meste av den diktningen som ble skrevet i Norge på 1600-tallet, var leilighetsdiktning. Hele 61 av innførslene i forfatterlisten er enten sørgedikt om en person (21), eller hyllingsdikt til en person (40), publisert i et annet verk. Når det gjelder hyllingsdiktene i andre verk, forekommer dette i årene 1690-1699 som oftest i publiserte disputaser fra Universitetet i København. Disse er trolig skrevet av studenter, i dette tilfellet av norske studenter, som har ønsket å hedre en medstudent med et hyllingsdikt i den trykte disputasen. Sørgediktene i forfatterlisten er særlig forbundet med tre samlinger av sørgevers som ble utgitt i Christiania i forbindelse med biskop Hans Rosings bortgang.
En av de største gruppene av den trykte litteraturen fra siste halvdel av 1600-tallet er likpreknene. Dette utgjør også den nest største gruppen under sjangere, med hele 13 selvstendige utgivelser. Mest berømt er kanskje presten Peter Jespersøns likpreken over sjøhelten Niels Juul fra 1699 på hele 411 sider, spekket med lærdom og bibelsitater. Likpreknene kom på moten i litteraturen fordi den ga utløsning for tidens dødstanker og gudsfrykt.
Forfattelisten viser at det utkom en rekke avhandlinger, til dels trykte disputaser, fra Universitetet i København. Som sjanger utgjør denne gruppen den aller største. 21 av disse er forfattet av Hans Nielsen Been. Han er blitt beskrevet nærmest som en evig student, og antallet av hans trykte disputaser nærmer seg hundre. Med årene ble disputasene hans over teologiske, filosofiske og metafysiske spørsmål mindre og mindre vesenlige.
Den norske vitenskap i det 17. århundre kan ikke bedømmes på grunnlag av den litteratur som knytter seg til universitetet, men i landets katedralskoler og mange prestegårder. Når det gjelder lærde avhandlinger innen for klassisk filologi, må nevnes Anders Ivarssøn Borch, fra 1690 rektor ved skolen i Trondheim. Hans viktigste arbeider var ledd i kampen for å rense det latinske språk for "barbarismer". Innenfor rettsvitenskap og historieforskningens områder ble det utført store rydnings- og samlearbeider på 1600-tallet, men fra 1690- tallet må først og fremst nevnes historieverkene av Tormod Torfæus. Han er særlig berømt for sitt store verk om Norges historie fra 1711. I løpet av det siste tiåret av 1600-tallet fikk han utgitt ett verk om Færøyenes historie (1695), samt ett om Orknøyenes historie (1697).
Den største delen av den vitenskapelige litteratur på 1600-tallet er skrevet av geistligheten, og den aller største del av deres trykte etterlatenskaper tilhører den religiøse prosalitteratur. Her kan nevnes verker av prestene Peder Jacobsen Brinch, Johan Brunsmand, Ivar Erikssøn Leganger og Michael Sørensen Leigh.
Til slutt må nevnes en bok som ikke ble forfattet av en universitetsutdannet embetsmann, nemlig Horticultura…(1694) av Christian Hansen Gartner. Dette er en lærebok i praktisk hagestell, den første i sitt slag utgitt i Norge.
