Juni: "Kom bukken til gutten"
Av Øyvind Norheim og Vigdis Ystad
2010.06.01
"En glad Gut" åpner med en av de mest tindrende barneskildringer vi eier i norsk litteratur.
En moderne barneskildring.
Bjørnstjerne Bjørnson var dessuten svært tidlig ute med portrettene av Øyvind Pladsen og Marit fra Hejdegårdene, for her foregrep han den sterke interessen for barnet som først kom til å prege diktningen i mellomkrigstiden, over seksti år senere!
Bokens åpningskapittel er ikke bare et fremragende psykologisk barneportrett, det er også eksempel på en dristig og påfallende moderne fortelleteknikk (se: En glad Gut). Vanlig på denne tiden var det jo at forfatterne på nokså omstendelig vis satte handlingen i gang; leserne var vant til at de først ble grundig informert om bakgrunn og forutsetninger for det som senere skulle skje, og fortelleren var aldri langt unna med egne kommentarer.
Men slik arbeidet ikke Bjørnson. Han la friskt av gårde alt i første setning, med å fortelle at Øyvind gråt da han ble født. Tilsynelatende er det en ganske triviell opplysning. Men den flettes straks sammen med en annen, for i neste setning får vi vite at «alt da han sad opreist paa Moderens Fang, lo han, og naar de tændte Lys om Kvelden, lo han saa det sang, men græd, da han ikke fik komme bort til det». Fra første stund har fortellingen driv og fart. Allerede i aller første avsnitt blir vi kjent med grunnleggende karaktertrekk hos hovedpersonen.
Raskere skal det gå. For i neste avsnitt får vi høre at huset Øyvind bor i, ligger like ved en fjellskrent full av ufser med gress og små trær. Og i dette avsnittet er gutten plutselig blitt fem–seks år gammel. Nå eier han en bukk som hopper fra torvtaket over til fjellskortene bak – for bukken ser ut til å være like lysten på utfordringer og forbedringer av omgivelsene som sin eiermann (men det forstår vi ikke før senere).
Og så – etter bare to avsnitt og omtrent ti setninger – gir Bjørnson full gass. Fremstillingen går nå over til en psykologisk skarpsynt, morsom og rørende scene mellom Øyvind og en liten fire-års jente. De blir hovedpersonene i resten av første kapittel.
Smørkringlen.
Oppe i fjellsiden sitter nemlig vesle Marit fra Hejdegårdene, og hun faller hodestups for Øyvinds kjæledyr: «Er den din, den Bukken? [...] Jeg har faaet saadan lyst paa den Bukken; – du vil ikke gi’ mig den?»
Det vil Øyvind ikke. Men Bjørnson visste nok at gutten elsket smørkringle – en kakesort bakt av rikelig med smør, sukker og fløte, og penslet med egg, hakkede mandler og annet strøgodt! Kunne en liten husmannsgutt fra fattige kår drømme om noe herligere? Slik tenker vel den lille kvinnen og fristersken også, for Marit tilbyr Øyvind å bytte bort bukken mot en slik kake, og hun foregriper valget ved straks å kaste kringlen ned til ham. Det går ikke bedre enn at han spiser opp hele kjøpesummen og står tilbake uten bukk. Marit slår armene rundt det motvillig strittende dyret og vil dra det med seg hjemover, mens hun synger:
Kom Bukken til Gutten,
kom Kalven til Mor,
kom mjavende Katten
i snehvide Sko’r,
kom Ællinger gule,
kom frem ifra Skjule,
kom Kyllinger smaa,
som neppe kan gaa,
kom Duerne mine
med Fjedrene fine,
se Græsset er vaadt,
men Solen gjør godt,
og tidlig, tidlig er det paa Sommer’n,
men raab paa Høsten, saa kommer’n!
(Marits lokkelek er sitert fra førsteutgaven av En glad Gut, trykt i Smaastykker, Bergen 1860, side 89.)
 Norsk billedbog for Børn, redigert av Elling Holst og illustrert av Eivind Nielsen, er en av Norges første fargelagte billedbøker for barn. Boken kom i mange utgaver – helt opp i vår tid: 16. utgave kom i 1989. |
Både regler, stubber og melodier hentet Holst fra egen familietradisjon, men føyde også til barnevennlig diktning av Wergeland og Bjørnson, slik som små vers fra En glad Gut, blant annet «Kom bukken til gutten». Fra førsteutgaven, 1888. |
Sangen utdyper handlingen.
Dette er den første av en rekke sanger i En glad Gut, og allerede her ser vi hvor tett sangteksten forbinder seg med resten av fortellingen, samtidig som den blir en del av personkarakteristikken. Den vesle Marit er visst et temmelig bortskjemt barn, vant med å få det som hun vil. Nå tar hun med seg Øyvinds bukk; men også andre dyr vil hun lokke til seg og ha som «sine». Dette er likevel bare en del av hva sangen røper om henne. Den forteller også noe om den vesle jentens skarpe observasjonsevne. Marits beskrivelser av de enkelte dyrene er full av karakteristiske detaljer: kattens snehvite poter, gulfarven på andungene, nyklekkede kyllinger som nesten ikke kan sette ben under seg, og duenes bløte, fine fjær. Det Marit har lagt merke til, sier også noe om hennes evne til ømhet og omsorg, for det er små og svake og til dels nyfødte «dyrebarn» hun synger om, og hun vil dem alle vel. Selv om gresset er vått, finnes det en sol som varmer og tørker opp og gjør det godt å leve.
Gjennom den opplysningen hjelper Marits sang oss dessuten med å tidfeste hendingen. Salget av bukken foregår tydeligvis en tidlig, solfylt forsommermorgen mens gresset ennå er duggvått. Dette trenger ikke prosaforfatteren Bjørnson si mer om. Som den økonomiske forteller han er, stoler han på at sangteksten gir tilstrekkelig opplysning.
Hvor elegant sangen er flettet inn i handlingen, ser vi også av den siste verslinjen: «men raab paa Høsten, saa kommer’n!». Ingen tilstand er konstant. For hva skjer ikke i siste del av kapittelet: Både Marits fryd over å ha vunnet bukken, og Øyvinds bunnløse sorg over å ha tapt den, får en brå ende når Marits strenge bestefar krever handelen omgjort.
Enda så enkle og tilforlatelige de to siste verslinjene i diktet faller, sier de i lys av fortellingen som helhet mye om det underliggende livs- og menneskesynet i En glad Gut som helhet. Boken handler om ’solskinnsmennesker’, men ikke bare om det. Det er lett nok å ødelegge livslykken med egne holdninger og handlinger. Og skjønt vi vet at alt er forgjengelig, bør vi glede oss over det som er godt, ikke handle slik at det tar slutt før det rettelig har begynt. Ikke rop på høsten! Bjørnson har for så vidt selv sagt det, i brev til den danske kritikeren Clemens Petersen mens han skrev på bokens første kapittel:
jeg [har] begynt en liden sød Fortælling „en glad Gut“ [denne har] den lykkelige Vuggegave af et Solskinsgemyt, der leger ud over al Verdens Vanskelighed. Jublende Digte omringer ham, store Taarer falder, men saa gode og fromme (brev til Clemens Petersen 24. oktober 1859).
Når bestefaren griper inn, får den herlige sommermorgenen et langt dystrere preg enn den hadde i starten, og det som her hender, er samtidig et varsel om hva som senere skjer i boken. Øyvind og Marit vokser til og blir glade i hverandre. Men ungdomsårenes følelser trues ikke minst av bestefarens motstand mot forbindelsen mellom en rik gårdjente og en fattig plassgutt. Det krever stor karakterstyrke hos begge de unge å overvinne alt som hindrer en lykkelig utgang på den historien. Både Øyvind og Marit må lære seg å handle slik at det ikke kommer en tidlig «høst» som avbryter forholdet mellom dem før det har rukket å slå ut i full sommer (jf. månedens sang, mars og juli)! («Kom bukken til gutten» ble trykt i Digte og Sange, 1870, under tittelen «Lokkeleg».)
Bjørnson i lesebøkene.
I 1863 utkom det som er kalt den første «virkelige» lesebok for folkeskolen i vårt land,[1] nemlig Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet utgitt av presten og dikteren Peter Andreas Jensen (1812–1867). I dette leseverkets «Andet Skoletrin» finner vi som nest siste nummer første del av Bjørnsons En glad Gut, hvor den lille visen «Kom Bukken til Gutten» forekommer (s. 181). Jensens leseverk var radikalt for sin tid, og mye av innholdet skapte til dels heftig debatt. Særlig i de pietistisk dominerte deler av landet ble mye av innholdet i Jensens lesebøker sett på som i beste fall unødvendig, men ikke sjelden som likefrem nedbrytende. Ikke minst på bakgrunn av denne mottakelsen gjennomgikk leseboken til dels radikale forandringer, særlig fra tredje opplag av.[2] Men allerede i «Andet gjennemseede og rettede Oplag» i 1865 var det gjort forandringer. Boken ble utvidet med noen lesestykker og sangtekster. Ett lesestykke ble imidlertid fjernet, og det var utsnittet fra nettopp En glad Gut. Kan det være at teksten allerede var blitt kritisert så sterkt at Jensen følte seg presset til å ta den ut?
Samtidig med at En glad Gut forsvant ut av Jensens lesebok, hadde imdlertid organisten og folketonesamleren Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) rukket å utgi en omfattende melodisamling med tittelen Melodier til Sangene i Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet (1864–5). Melodisamlingen var, i likhet med lesebøkene, utgitt på Cappelens forlag, og det er antagelig forleggeren som har gitt Lindeman oppdraget. Lindeman var på dette tidspunkt en rutinert og mye benyttet utgiver av sangsamlinger til bruk i skolen, og fant han ikke allerede eksisterende melodier som han syntes var passende og gode nok, laget han melodier selv, ikke sjelden med et godt resultat. Blant annet er hans melodi til Aasen-teksten «Millom Bakkar og Berg ut med Havet» blitt til som et resultat av denne utgivervirksomheten.[3] Også i melodisamlingen til Jensens lesebøker har Lindeman bidratt med en lang rekke nykomponerte melodier, så også til «Kom bukken». Dessverre har ikke denne melodien den sangbarhet og kvalitet som preger så mange andre av Lindemans melodier. Likevel var det denne melodien som var enerådende i norske skolesangbøker frem til begynnelsen av 1900-tallet, da Edvard Griegs melodi etter hvert tok over.
 L. M. Lindemans melodi her gjengitt etter O. A. Grøndahl & O. Koppang: Melodier til Nordahl Rolfsens læsebog første del (Kristiania 1895). Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse. |
Melodier til "Kom bukken"
Også andre norske komponister har med vekslende hell forsøkt å tonesette disse verselinjene. Et av de bedre forsøkene stammer fra Johan Halvorsen, men heller ikke hans melodi fant gjenklang hos sangbokutgiverne. Det gjorde heller ikke tonesettinger av svenskene Wilhelm Stenhammar, Wilhelm Peterson-Berger og August Söderman. De har hver for seg levert betydelige musikalske bidrag til andre Bjørnson-tekster, men deres melodier til «Kom bukken» har ikke fått noen fremtredende plass i norske sangerhjerter.
Med Nordahl Rolfsens lesebøker kom En glad Gut igjen inn i norsk skole. Nordahl Rolfsen (1848–1928) satte med sine lesebøker en ny standard for hvordan litteratur skulle tilrettelegges pedagogisk for barn. Og de fikk mye på grunn av den nyskapende pedagogikken en utbredelse som med dagens øyne virker utrolig. Første utgave av lesebøkene ble utgitt i fem deler 1892–1895, og verket kom i stadig nye reviderte opplag helt til etter andre verdenskrig.[4] I 1992 kunne Andreas Skartveit i sitt forord til en faksimileutgave av lesebokens første del opplyse at lesebøkene samlet var solgt i ikke mindre enn 8,5 millioner eksemplarer, og de hadde da bidratt til å skape en felles kulturell referanseramme for flere generasjoner nordmenn.
Nordahl Rolfsens lesebøker hadde i likhet med Jensens et stort innslag av sanglyrikk. Det var derfor et ønske fra forleggeren Jacob Dybwad at det også skulle utgis en melodisamling. Oppdraget gikk til Olaus Andreas Grøndahl (1847–1923) og Ole Koppang (1842–1932), to av våre mest erfarne kordirigenter og sangpedagoger. I forordet til samlingen sier utgiverne: «Da læsebogen indeholder en hel del nye digte, har vi bestræbt os for at skaffe ogsaa nye melodier, hvorfor vi henvendte os til en flerhed af vore komponister, der velvillig har leveret bidrag. Bogen indeholder 50 nye for samlingen skrevne melodier.» Edvard Grieg (1843–1907) var en av dem som fikk en slik henvendelse. Se her brevet fra O. A. Grøndahl til Grieg 18. juli 1894. Eier: Griegsamlingen i Bergen.
 Tittelsiden fra Grøndahl og Koppangs melodibok. Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse. |
Edvard Griegs melodi.
Grieg ble så begeistret for Rolfsens lesebok at han ikke bare laget de to melodiene Grøndahl bestilte av ham, men hele åtte tekster satte han melodi til, deriblant «Kom, Bukken til Gutten». Denne sangen samt seks av de øvrige utga han i februar 1895 som sitt opus 61 med tittelen Sange til Tekster af Nordahl Rolfsens Læsebog.
 Edvard Grieg på slutten av 1800-tallet. Postkort, fotograf: Karl Anderson. Postkortet er utgitt 1907, fotografiet tatt ca. 1890. Eier: Nasjonalbiblioteket. |
I et brev til Nordahl Rolfsen (17. august 1894) skrev han: «Jeg fik fornylig fra Hr. Grøndahl Anmodning om at skrive to Melodier til Digte af Din Læsebog. Herved kom jeg til at blade i Bogen påny og — med musikalske Øjne. Og — takket være Din Genius, måske også Pennen, hvormed jeg skrev — den har tilhørt H. C. Andersen — vakte de barnlige Stemninger så rig Gjenklang i mit Indre, at jeg fik Lyst at leve lidt i denne Verden. Og på den Måde så 8 Sange Dagens Lys, førend jeg ret vidste Ord deraf. Det er virkelig utrolig hvad Du i Dine barnlige Digte og Fortællinger har givet. Du har truffet Noget af det Ægteste i Dig selv. Dette er Dit og ingen Andens. Jeg elsker og beundrer Dig for det og siger Dig min inderligste Tak. Men ikke for disse Poesier alene, men også i første Række for den nationale Ånd, Du i hele Bogen på en lige intensiv, som fin og diskret Måde påtvinger Barnet. Det går mere og mere op for mig, hvilket Mesterværk denne Bog er og at ingen Anden kunde gjort det således.»
Faksimile av Griegs brev til Rolfsen 17. august 1894. |
 Klikk på bildet for forstørrelse. |
Grieg var svært opptatt av at det var sanger for barn han hadde skrevet, og på tittelsiden av manuskriptet som han sendte forleggeren Hals, kalte han samlingen 7 Sange for Skolen og Hjemmet til Tekster af Nordahl Rolfsens Læsebog. Han ble svært fortørnet da han fikk førsteutgaven tilsendt med tittelen Sange til Tekster af Nordahl Rolfsens Læsebog. Han sendte straks et brev til forleggeren Sigurd Hals hvor han klart ga uttrykk for sin misnøye: «Tak for Sangene. Det harmer mig, at de ikke hedder „Børnesange“ eller „Barnlige Sange“. Du skulde fulgt mit Råd. Eftertiden vil vise det.» Forleggeren føyde seg etter Grieg, og da et nytt opplag ble trykt opp i mars 1895, var tittelen forandret til Barnlige Sange.
 Tittelsiden til førsteutgaven av Griegs opus 61, hvor han selv har føyd ordet "Barnlige" til tittelen. Klikk på bildet for forstørrelse |
Selv om Griegs melodi på ingen måte er helt enkel å synge, er det hans melodi som i dag er enerådende, i alle fall i norsk skole og norske skolesangbøker. Og det forteller noe om både tekstens og melodiens iboende kvaliteter at sangen forekommer hyppigere i dagens sangbøker enn den gjorde i sangbøkene fra første del av 1900-tallet.
 Lok (Kom, bukken til gutten) fra Griegs opus 61, her i Griegs eget tostemmige arrangement. Grieg arrangerte selv alle sangene for to og tre like stemmer. De ble utgitt i 1901. Klikk på bildet for forstørrelse. |
Denne teksten vil bli erstattet
Musikken er hentet fra "Jeg synger for min lille venn", fremført av Kristin Theisen, sopran og Audun Kayser, klaver. Komponist: Edvard Grieg.
Musikken brukes med tillatelse fra utgiver.
[1] Roar Sanderud: Fra P. A. Jensen til Nordahl Rolfsen (Oslo 1951), s. 19.
[2] Sanderud, op.cit., s. 26 ff.
[3] Først trykt i hans Melodier til Knutsens, Bentsens og Johnsons Børnesange (Christiania 1870).
[4] Den fullstendige tittelen til lesebokens første del er «Læsebog for folkeskolen ved Nordahl Rolfsen. Med tegninger af norske kunstnere. Første del. Kristiania. Jacob Dybwads Forlag. 1892.»
Se hva Det Kongelige Bibliotek i Danmark skriver om "Lokkelek".
Share
