Juli: "Holder du af mig"

Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad

2010.07.01

Bjørnson skrev ikke mange vanlige kjærlighetsdikt. ”Holder du af mig” er et av unntakene.

Bjørnson som kjærlighetsdikter
Til forskjell fra mer tradisjonelle lyrikere i sin samtid skrev ikke Bjørnson mange naturskildringer i diktform, og heller ikke mange vanlige kjærlighetsdikt. Men i En glad Gut finner vi en tekst som ser ut til å motsi dette, nemlig den vare, lille kjærlighetssangen ”Holder du af mig”. Dette diktet ble til mens Bjørnson stod midt oppe i voldsomme politiske stridigheter (se: En glad Gut). Men Bjørnson-biografen Christen Collin, som kjente dikteren personlig, har fortalt at ”Hvad der gjorde ham glad under kampen og urokkelig tryg paa at det unge Norges sag skulde seire tilslut [...] det var følelsen af at seiren tilhørte dem, som havde størst kjærlighed, derfor størst tro paa fremtiden”.[1] En slik holdning setter også sitt preg på Marits kjærlighetssang ”Holder du af mig”, som handler om at kjærligheten sikrer fremtiden for to elskende.

Francis Bull har pekt på at Bjørnson skapte forholdsvis lite jeg-lyrikk, men sier samtidig at han ofte skrev dikt i jeg-form på vegne av andre: Bjørnsons lyrikk ”gir psykologiske studier, står i menneskeskildringens tjeneste”. Sangene i bondefortellingene er eksempler på slik menneskeskildring i versifisert form. Den aller første sangen i En glad Gut er lagt i Marits munn og viser oss en liten pikes omsorg for andre svake og små skapninger (”Kom Bukken til Gutten”, jf. månedens sang, juni). Også et av de aller siste diktene i boken blir sunget av henne. Øyvind og Marit er nå for lengst voksne, og de er blitt glade i hverandre.

I En glad Gut ser det lenge ut til at bestefarens motvilje skal seire over de unges kjærlighet. Skjønt han vil henne egentlig bare vel, når han ut fra tørr fornuft formaner Marit om at kjærlighet bare er noe for overklassen. Fattige bønder har ikke råd til å dyrke slike følelser: ”Først Maden, ser du, saa Gudsord og saa lidt Skrivning og Regning og saa lidt Kjærlighed, hvis det saa kan lage sig, men det nytter Bitter-Død ikke at begynde med Kjærligheden.”

Kjærlighet og ungdomsopprør
Marit har lenge vanskelig for å måle styrke med bestefarens sterke motstand. I bokens tiende kapittel kommer også gamle Ole Nordistuen fra Hejdegaardene i ens ærend til husmannsplassen der Øyvind bor, for å forkynne at nå skal datterdatteren Marit sendes ut av bygden. Noe kjæresteri vil han ikke vite av, og Øyvind kan se langt etter å få henne til kone. Det virker også som om Marit kan komme til å avfinne seg med en slik ordning. Men Øyvind har ikke i sinne å gi etter. Kapittelet avsluttes med at han freidig synger ”den sang han holdt mest af”, ”Løft dit Hoved, du raske Gut” (jf. månedens sang, mars). Og i stedet for å gjemme seg bort og søke Marits selskap i hemmelighet, velger nå Øyvind å stå åpent frem med sine følelser. For, som han sier, ”det er skralt med den Kjærligheden, som gaar Bagveie. [Kjærligheden] maa leve i Aabenhed, fordi den lever i Glæde”. Å gå bakveier (det vil si å holde noe skjult) ligger ikke for Øyvind.

Bokens ellevte og nest siste kapittel foregår en het midtsommerdag. ”Lyngen stod forbrændt og afsvedet, Solen hedede op Bergsiderne, saa alt kovnede i Varme. Men Øyvind var det, som sad deroppe i Middagssolen og ventede”. Nå har han kalt Marit til stevnemøte midt på lyse dagen. Han vil gi henne styrke til å motstå bestefarens planer. Hun må nekte å reise, og hun må stå fritt og åpent frem med krav om å få følge sine egne følelser. Og Marit lytter til Øyvinds råd. I en avgjørende samtale med morfaren våger hun endelig å legge ham imot på avgjørende vis: ”Jeg holder meget paa den Kjærligheden”, sier hun.

Følelsene får fritt løp

Kvelden etter denne opprørske erklæringen er Marit fylt av lykke. Når hun går for å legge seg, åpner hun kammersvinduet og synger følelsene sine ut i den varme sommerkvelden:

Holder du af mig,
holder jeg af dig
alle mine Levedage;
Sommeren var kort,
Græsset blegner bort,
kommer med vor Leg tilbage.

Hvad du sa’ ifjor,
husker jeg iaar,
sidder som en Fugl i Karmen, –
kakker paa og slaar,
synger lidt og spaar
Lykke under Solevarmen.

Litli-litli-lu,
hører du mig nu,
Gutten bagved Birkeheiden?
Ordene vil gaa,
Mørket falder paa,
kanske kan du vise Veien.

Sjoi-sjoi-, hys,
sang jeg om et Kys? –
Nei, det gjorde jeg vist ikke.
Hørte du det, du?
Kom det ei ihu,
jeg vil lade Afbud skikke.

O, Godnat, Godnat!
Drømmen har mig fat,
den om dine blaae Øine,
og de tause Ord,
som af Krogen for,
o, de vare saa forfløine.

Nu, jeg lukker til,
er der mer, du vil?
Tonerne tilbage trille,
lokker mig og ler,
vilde du mig mer?
Aft’nen er saa varm og stille.

(Diktet er sitert fra den første fullstendige utgaven av En glad Gut trykt i Smaastykker, Bergen 1860, side 180–81.)

Vi får vite at Marits sang stod i ”en liden, fin Kjærlighedsbog” som hun hadde fått av Øyvind. Bjørnson har altså latt det være ham som skrev diktet. Men det er Marits følelser og Marits psykologi som formidles. Det tilsynelatende enkle, lett lekne diktet viser oss en sky og litt sjenert ung pike som bruker halvt spøkefulle ord om sine følelser. Men de er alvorlige nok. Diktet handler om dyp kjærlighet, evig troskap og fremtidstro. Marit vet at selv om alt kan te seg håpløst og sommeren blekner bort, vil det komme nye tider for dem som tror og tar vare på sine egne følelser (”Sommeren var kort / [...] / kommer med vor Leg tilbage”). Vissheten om at Øyvind elsker henne, er der hele tiden som en indre kraft – hans følelser sammenlignes med en fugl som kakker på ruten i kammeret hennes og gir henne mot og styrke. Derfor lyder det også som myke fuglefløyt når hun synger tilbake om sine egne følelser: ”litli-litli-lu” – ”Sjo-i, sjo-i, hys”. Det budskapet hun sender ut i sommernatten, retter hun mot Øyvind, ”Gutten bagved Birkeheiden”. Marit innrømmer halvt sjenert at hun ønsker seg et kyss, og lover at hun vil drømme om ham. Og samtidig med at hun til slutt lukker vinduet (”Nu, jeg lukker til”), føler hun at sangen hennes vender lokkende tilbake fra Øyvind (”Tonerne tilbage trille”). Hun er viss på at hennes egne kjærlighetserklæringer vil vende tilbake som ’forfløine’ ord fra ham.

’Forfløyen’ er ikke lenger i vanlig bruk. Ordet kan ha flere betydninger, men slik Bjørnson lar Marit bruke det, har det en rik og sammensatt mening. For det første kan det bety at Øyvinds kjærlighetserklæringer er fløyet langt av gårde (og har nådd helt frem til henne), for det andre er ”forfløine” ord det samme som yre, hete, viltre, dristige og umiddelbare ord, sprunget direkte og ureflekterte frem av sterke følelser. ”Øivind er en stridbar og uforfærdet beiler”, som Bjørnson-biografen Christen Collin uttrykker det.[2] Han er varm og dristig i forholdet til den piken han er glad i – helt uten slike utslag av tvil og forbehold som vi møter hos Arne i den tidligere bondefortellingen om ham og kjæresten Eli (se Arne). Derfor er ’forfløyen’ sikkert en god beskrivelse av hvordan den elskende Øyvind kan ha ordlagt sin kjærlighet for Marit! (Se nærmere definisjon av ’forfløyen’ i Det Norske Akademis Store Ordbok.) Og Øyvinds dristighet bærer frukter: Etter at Marit har sunget versene sine, skynder fortellingen seg frem til en lykkelig slutt i det tolvte og avsluttende kapittelet.

Marits kjærlighetsvise var også med da den ufullførte versjonen av En glad Gut ble trykt i Aftenbladet vinteren 1859–60. Da diktet gjenoppstod i den første fullstendige utgaven i 1860, var noen av verslinjene endret. Siste strofe gjennomgikk størst forandring på veien fra avis til bok. I Aftenbladet lød strofen slik:

Nu, jeg lukker til,
er det mer, du vil?
Luften er saa varm og stille,
lokker mig og ler,
vilde du mig mer? –
Gaa, min Ven, men stille, stille.

I strofe tre er ”Gutten bagved Birkeheiden” endret fra Aftenbladets ”Gutten under Birkeheiden”. Strofe tre endte også opprinnelig med ordene ”men de [dvs. Ordene?] finder vistnok Veien”. Denne linjen endres i bokutgaven 1860 til ”kanske kan du vise Veien”. Dette er kanskje en endring av betydning, fra at Marits ord finner veien frem til Øyvind, til at Øyvind (”Gutten bagved Birkeheiden”) og hans kjærlighet skal vise Marit veien fremover. Også slutten av fjerde strofe har Bjørnson endret, fra ”jeg skal lade Afbud skikke” (spøkefullt uttrykt: hun skal sende avbud, det vil her si at hun skal ikke ha noe kyss), til ”jeg vil lade Afbud skikke” (hun vil ikke ha noe kyss).

Bjørnson må ha vært tilfreds med den formen diktet fikk i bokutgaven i 1860, for han gjorde bare én senere endring i teksten. Da Smaastykker kom ut i en tredje utgave, endret han femte strofe, og lot Marit drømme om Øyvinds milde øyne. Blå kunne vel øynene hans fortsatt være – men den seneste versjonen sier kanskje mer om Øyvinds blikk enn tidligere. Akkurat dette kan ha noe å gjøre med den utvikling Øyvind gjennomgår i løpet av fortellingen. Fra å være ærekjær og stridbar modnes han og blir i stand til å forene mildhet med fasthet. Denne Øyvind er det som til sist vinner sin Marit, og det er denne versjonen av teksten som ble stående.

Kanskje bør det også nevnes at da En glad Gut ble trykt opp igjen i Bjørnsons Fortællinger (1872), hadde han utelatt opplysningen om hvor teksten til Marits kjærlighetssang kom fra. Her får ikke leserne vite noe om Øyvinds ”Kjærlighedsbog”. Men det er kanskje ikke nødvendig?

Populær sangtekst
Bjørnsons sommerkveldvise om forelskelse, forventninger og minner er et godt eksempel på hvor kjær mye av Bjørnsons lyrikk ble. Mange har latt seg inspirere av overskuddet og musikaliteten i disse strofene, som er preget av rytmisk spenst, velklang og lydbilder. Formen kan ha noe til felles med folkevisens knapphet og enkelhet, og mye usagt dirrer mellom linjene. Bjørnson hadde en egen evne til å gripe øyeblikkets inspirasjon når han skapte poesi. Han ventet, skriver han, ” til Digtet falder mig paa Næsen, og tager det ogsaa som det kommer. Det faar derved en vis musikalsk Gydning og Troskab mod Øjeblikkets Følelse”.[3]

Et stort knippe komponister i hele Norden har satt musikk til Marits vise ”Holder du af mig”. Noen av tonesettingene finner vi i egne hefter for sang og klaver; andre er helst blitt formidlet gjennom sangbøker og melodisamlinger. I Sverige finner vi bidrag fra Ivar Hallström, Wilhelm Peterson-Berger og Emil Sjögren.

Bjørnson er blitt tonesatt også av svenske komponister, skjønt ikke fullt så ofte som av danske. I Fem norske Viser med Piano av Ivar Hallstrøm (1826–1901) finner vi to populære Bjørnson-dikt representert: ”Ingerid Sletten” og ”Holder du af mig”. Klikk på bildene for forstørrelse.

Blant de mange danske komponister som har tonesatt ”Holder du af mig”, kan nevnes Robert Allen, Axel Grandjean, Christian Frederik Emil Horneman, J.C.F. Kallenbach, Anders Kirkegård, Gustav Adolf Lembcke, Niels Ravnkilde og Henrik Rung. Flere av disse komponistene lot seg også inspirere av andre dikt av Bjørnson. Kallenbach satte for eksempel musikk til de fleste diktene i En glad Gut, og da Arne hadde kommet ut (1859), lot Henrik Rung seg inspirere til å tonesette tekster fra nettopp denne fortellingen.

Komponisten Christian Frederik Emil Horneman (1840–1906) var en initiativrik miljøskaper i København. Han startet musikkforeningen Euterpe i 1865 sammen med blant annet Edvard Grieg. Her fikk han også kontakt med Rikard Nordraak og Bjørnstjerne Bjørnson. Det er hans melodi som især er blitt sunget i Danmark, ja, faktisk er den blitt overlevert som en folketone. Det fins lydopptak fra Sønderjylland hvor en gammel tradisjonsbærer fremfører ”Holder du af mig” til Hornemans melodi. Melodien står gjengitt i sentrale danske samlinger: i første del av Danmarks Melodibog. 900 danske Sange for Piano med underlagtText [19­–?], i Den danske sang. Sange og salmer for skole og hjem (1953) og i Oluf Rings melodisamling Syng Danmark. 250 melodier med underlagt tekst (1938).

Les mer om sangen i dansk tradisjon.

At Bjørnson kom til å få stor betydning i Danmark, er samlingen Syng Danmark et bevis på. Utgiveren Oluf Ring gjorde mye for den danske folkelige sang tidlig på 1900-tallet. I sangboken finner vi flere Bjørnson-dikt, tonesatt av norske og danske komponister, blant annet den populære ”Holder du af mig”.
Klikk på bildene for forstørrelse.

Også mange norske komponister på 1800- og 1900-tallet har latt seg inspirere til å tonesette diktet – for sang og klaver, som korsang eller med kun en enkelt melodistemme. Nevnes kan Arne Eggen (1881–1955), Hanna Bergwitz Goffeng (1821–1879) Christian Haslerud (1834–1921), Per Egil Hovland (1947–), Sparre Olsen (1903–1984), Friedrich August Reissiger (1809–1883) og Gabriel Tischendorf (1842–1932).

Richard Nordraaks melodi
Men det er Rikard Nordraaks komposisjon som har festet seg her hos oss. Den bærer et visst slektskap med Hornemans melodi og fins gjengitt i danske sangsamlinger og sentrale norske sangverk som Norsk tonesamling og Norges Melodier. Liksom ”Tonen” (jf. månedens sang, april) var Nordraaks ”Holder du af mig” med i alle utgavene av den populære Norges Melodier: i første utgave (utgitt anonymt av Grieg 1875), i firebindsutgavens første bind (1910) og i den fortkortede tobindsutgaven (1947).

Rikard Nordraak (1842–66). Kilde: Norsk Folkeblad, 1866, nr. 41, side 269. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Nordraaks ”Holder du af mig” ble første gang trykt i hans opus 1[a], og ortografien i tittelen avspeiler Nordraaks iver etter å modernisere det norske språk: 6 romancer ok sanger med piano satt i musik av Rikard Nordraak. Det ligger flere eksemplarer av noteheftet i Nasjonalbiblioteket med hilsener fra komponisten til ulike personer. Alle er datert i mars måned, noe som viser at heftet ble publisert senvinteren 1863. Heftet var dedisert til Ole Bull, som Nordraak beundret. Bull hadde gitt positiv tilbakemelding på Nordraaks komposisjoner, ikke minst første sang i dette heftet, ”Jeg har søgt”, som Nordraak hadde komponert ferdig i Kristiania allerede i 1860 (jf. månedens sang, april)[4]. For den unge komponisten var det en ære at heftet kom ut på det velrenommerte forlaget Peters i Leipzig. Det var den berømte pedagogen Theodor Kullak som hadde anbefalt Nordraaks komposisjoner overfor forlaget, og han ville sørge for at ”mine sanger skal synges ved hoffet”, skriver Nordraak i et brev til Bjørnson 3. april 1863.[5]

Rikard Nordraaks første romansehefte inneholder blant annet Marits kjærlighetsvise fra En glad Gut. Heftet er gave til Bjørnstjernes kone, Karoline, og datert Berlin, 12. mars 1863. Noen dager senere sendte Nordraak et hefte med hilsen til Halfdan Kjerulf og fornorsket da navnet sitt til Nordråk!
Eier av heftene: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildene for forstørrelse.

Sangene i Nordraaks opus 1[a] og 2 ble i hovedsak sannsynligvis skrevet under oppholdet i Berlin 1861–62. Ifølge et brev til faren (datert Berlin, 14. november 1861)[6] skal Nordraak ha tonesatt ”Holder du af mig” på oppfordring fra Erika og Ida Lie (”plagende Anmodninger”). Sammen med søsteren Ida vanket pianisten Erika Lie (Nissen) sammen med ham under studieårene her (1861–66). Erika forteller at han ofte satt om natten og skrev en sang eller romanse som han morgenen etter sendte med bybud til søstrene Lie: ”Det var disse Sange, som nu regnes blandt hans dejligste, som: ’Undrer mig paa…’, ’Nu tak for alt…’, ’Holder du af mig…’, ’Træet stod færdigt…’, ’Killebukken’, Sangene fra ’Arne’ og de andre Bjørnsonske Bondefortællingerne altsaa”.[7]

Men ikke alle kunstnerkolleger var like begeistret som Kullak. Nordraak forteller i det nevnte brev til faren (Berlin, 14. november 1861) at han fikk kontakt med komponist og musikkritiker Otto Winter-Hjelm (1837–1931), som var kommet på besøk til Erika og Ida Lie. Nordraak opplevde kjølighet fra den lærde musikkteoretiker og kollega, som ønsket å gi ”faderlige Raad og Vink”. Han formidlet det Nordraak opplevde som ”gamle fortyggede Sandheder” i musikken. Winter-Hjelm fikk se ”Holder du af mig”, tillot seg å rette noen ”theoretiske Feil” i den og fortalte til alle og enhver hva han hadde å utsette på sangen. Nordraak svarte denne ”Næsvished” ved å vise at han nok kjente konvensjonelle musikkteoretiske løsninger, men at han bevisst hadde unnlatt å benytte seg av disse, fordi han ønsket å la sin sang farges av norsk tonespråk.[8]

Erika Lie Nissen (1845–1903), søster av Jonas Lies kone, Thomasine, vakte oppsikt i Europa med sitt klaverspill. Hun var en stund forlovet med Rikard Nordraak. Mange av hans komposisjoner har åpenbart hun og hennes søster Ida inspirert til under studietiden i Berlin. Dypt religiøs, politisk radikal og sosialt engasjert som hun var, satte hun sin kunstnergjerning inn i et større perspektiv. Tegning av Aasta Hansteen, 1868. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Det norske karakteriserte som nevnt også til en viss grad rettskrivningen, som han på denne tiden var opptatt av å endre i radikal retning. Dette kommer til syne ikke bare i ortografi, men også i valget av foredragsbetegnelser, hvor han viker av fra den alminnelige bruk av italienske termer. Han skriver i stedet for eksempel: ”litt hurtig” og ”simpelt”. Den første Bjørnson-sangen i Nordraaks første romansehefte er den vemodige ”Ingerid Sletten” ; den andre er ”Holder du af mig”, som har en helt annen karakter med sin lette danserytme, glade melodi og sine åpne akkorder. Norsk folkemusikk setter sitt preg på både rytme, melodi (forslagene) og etterspill. Den tredelte rytmen gir assosiasjoner i retning av springdans. For å kunne synge den rytmisk uanstrengt med alle melodiske forslag, kreves en lett syngestil, kjent fra folkemusikktradisjonen.

En uopphørlig vår
Bjørnsons tekst må i særlig grad ha appellert til Nordraaks mottakelige og impulsive gemytt. Han beskriver seg selv i et brev til sin ”Uvurdeerlige Ven”, Harald Wang. Stadige forelskelser (han sammenligner seg med en flagrende bie) skaper en lengsel i ham, og denne fordrer et uttrykk gjennom musikk: ”Ved min Kunst, der næres af Honningblomster, kan min Kjærlighed kun trives” (Berlin, 24. november 1861).[9] Bjørnson sier at han var det mest henrivende unge menneske han hadde møtt, begavet, interessert i alt rundt seg. Hans elastiske sinn og hans musikk bølget omkring dem han møtte som en uopphørlig vår, også de kvinner som han hadde vært betatt av. Begge parter følte seg beriket av bekjentskap og samvær.[10]

Lydsporet er hentet fra LP-en Rikard Nordraak: Sanger og klaverstykker.
Anne Nyborg, sopran, og Geir Henning Braaten, klaver. Norsk kulturråds serie. Oslo, Polydor, 1981.
Musikken brukes med tillatelse fra utgiveren.

Lydopptaket er hentet fra Sanghistorisk Arkiv, Institut for Æstetiske Fag – Afdeling for Musikvidenskab, Aarhus Universitet, Danmark.
Svend Trøst Søndergård, Røjbøl, Sønderjylland, synger ”Holder du af mig” til Hornemans melodi, 21. september 1963. Musikken brukes med tillatelse fra arkivet.

[1] Collin, Christen. Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. Bd. 2. Kristiania 1907, 386.

[2] Collin, Christen. Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. Bd. 2. Kristiania 1907, 387.

[3] Bjørnstjerne Bjørnson. ”X. Uddrag af et Brev fra Rom”. Trykt i Aftenbladet, 22. august 1861. I: Artikler og taler. Udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem. 1. Bd., Kra. og Kbh. 1923, 224.

[4] Rikard Nordraaks dagbok 1859–60. I: Norsk musikkgranskning. Årbok 1940, Oslo 1941, 25.

[5] Nordraak, Rikard. Brev. I: Richard Nordraach. Hans efterlatte Breve, utgitt ved Wladimir Moe. Kristiania 1921, 109.

[6] Op.cit., 33.

[7] Erika Nissen: ”Erika Nissen om Rikard Nordraak”. I: Verdens Gang 28. april 1900. Kristiania.

[8] Nordraak, Rikard. Brev. I: Richard Nordraach. Hans efterlatte Breve, utgitt ved Wladimir Moe. Kristiania 1921, 32–33.

[9] Op.cit., 65.

[10] Bjørnstjerne Bjørnson (referert av Peter Rosenkrantz Johsen). ”Bjørnson om Nordraak”. I: Verdens Gang 24.4.1900. Kristiania

Share

Redaktør: Ingjerd Skrede
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2009