Januar: ”Der ligger et land”
Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad
2010.01.01
”Der ligger et land” er Bjørnsons aller første fedrelandsdikt. Teksten ble skrevet like før 17. mai 1859. Diktet ble solgt som skillingstrykk rundt omkring i Bergen på selve nasjonaldagen.
Senere ble det offentliggjort i Bergensposten 20. mai. Den 20. desember 1863 trykte Illustreret Nyhedsblad en endret versjon av både ”Ja, vi elsker” og ”Der ligger et land” under den felles tittelen ”Fædrelandssange af Bjørnstjerne Bjørnson”. Også den første versjonen av ”Ja, vi elsker” var skrevet i 1859, men ”Der ligger et Land” er likevel eldst. Senere ble ”Der ligger et land” omarbeidet nok en gang og innlemmet i samlingen Digte og Sange (1870). Hva var det som utløste disse strofene?
BAKGRUNN OG FØRSTE FREMFØRING
I 1857 hadde Bjørnson etterfulgt Henrik Ibsen som kunstnerisk leder av Ole Bulls Det Norske Theater i Bergen. Nasjonale strømninger preget tiden. Som leder var Bjørnson sterkt opptatt av å skape et nytt nasjonalt teater med norsk språk og norsk spillestil, til avløsning av den danske tradisjonen, som fortsatt preget hovedstadens Christiania Theater.
Det var ikke enkelt å drive et nasjonalt teater i en småby med 25 000 innbyggere, slik Bergen den gang var. Billettinntektene sviktet. Dessuten var det mangel på gode norske skuespilltekster, og den nasjonalt sinnede teatersjefens tilværelse ble anstrengende nok. I tillegg var tiden også preget av økonomisk og politisk krise. Krimkrigen i 1855 hadde ført til kornspekulasjoner, internasjonal handelskrise og en serie konkurser, ikke minst i Bergen. Italias frihetskamp ble opplevd som en fortsettelse av revolusjonsbølgen 1848–49, men førte ikke frem i første omgang. I Norge opponerte mange mot det de oppfattet som et sterkt svensk press for å styrke båndene mellom unionspartnerne – i svensk favør. Den såkalte stattholderstriden toppet seg i 1859 og dreide seg om hvorvidt norske politikere kunne forhindre at den svensk-norske kong Karl 15. (i Norge Karl 4.) utpekte en svensk stattholder i Norge.
Spørsmålet om stattholderembetet ble brennaktuelt da det i 1859 skulle velges nytt Storting, og Bjørnson kastet seg inn i valgkampen i Bergen. I mars og april 1859 skrev den unge teatersjefen en rekke avisartikler i Bergensposten og agiterte ivrig for at Bergen måtte representeres av radikale menn på det nye tinget. Og ved valget 7. mai 1859 viste det seg at Bjørnson lyktes: valgmennene fra Bergen stemte inn representanter som bidro klart til en radikalisering av det Stortinget som skulle åpnes høsten 1859. Kanskje gikk Bjørnson i en nasjonal seiersrus i maidagene 1859? I alle fall mener Bjørnson-biografen Christen Collin at mai måned 1859 var ”et af glanspunkterne i Bjørnsons liv”.
Etter seieren ved stortingsvalget syntes Bjørnsons energi ustoppelig. Sammen med Ole Bull, som nylig var kommet hjem fra en av sine utenlandsturneer, satte han ned en komité som skulle forberede feiringen av nasjonaldagen. Bjørnson ville at dagen skulle markeres med alvor og høytid.
Markeringen av 17. mai 1859 åpnet med at Bjørnson, sammen med Ole Bull, gikk i spissen for et borgertog frem til Engen, der han selv holdt talen for dagen. Dette var den 27-årige Bjørnsons første store opptreden som folketaler. Med sin stolte holdning og sterke utstråling skal han ha gjort et overveldende inntrykk på tilhørerne. Bjørnson talte om betydningen av å festligholde dagen og utbrakte et hurra for Grunnloven (Bergensposten 20. mai 1859). Ifølge noen øyenvitneskildringer skal han også ha minnet tilhørerne om historiske hendinger med tilknytning til byen. Det betyr kanskje at feiringen av 17. mai skulle vekke til ansvar for å videreføre Norges nasjonale selvstendighet og frihet?
Senere samme formiddag var det konsert i teaterbygningen på Engen, til inntekt for et planlagt monument over eidsvollsmannen Wilhelm Frimann Koren Christie. For fullsatt hus spilte fiolinisten Ole Bull variasjoner over et knippe nasjonalmelodier, og flere sangforeninger fremførte enkeltvis og samlet ulike nasjonalsanger. På programmet stod også den sangen Bjørnson hadde skrevet for anledningen: ”Vi Nordmænd vil synge for Norge en Sang”. Det var aller første versjon av ”Der ligger et land mod den evige sne”. Melodien som ble benyttet, var folketonen ”Ola Glomstulen”!
TEKST
Vi kan se en sammenheng mellom folketaleren Bjørnson og innholdet i hans fedrelandsdiktning. Det er ikke først og fremst private følelser og stemninger som utløser Bjørnsons lyriske skaperkraft – det er fellesskapsfølelse, samhold, ansvar og nestekjærlighet som preger mange av hans beste vers. Francis Bull har sagt at Bjørnson ”makter å samle tuseners stemning i sin diktning”. Dette er også karakteristisk for hans mange fedrelandsdikt, og det preger i høy grad ”Der ligger et land”.
Den åpningsstrofen vi kjenner i dag, var ny da den reviderte diktteksten ble trykt i Illustreret Nyhedsblad i 1863. Men diktets innhold henger fortsatt sammen med sentrale tanker i Bjørnsons 17. mai-tale i Bergen i 1859. Ved Gunnerusbiblioteket i Trondheim er et manuskript av diktet arkivert. Trolig er det dette som ligger til grunn for den trykte versjonen i Illustreret Nyhedsblad. Her finner vi også det eneste kjente Bjørnson-manuskript med en tilnærmet fullstendig versjon av ”Ja, vi elsker” (jf. månedens sang, mai), trykt samtidig i samme avis.
Her ser du Bjørnsons manuskript.
Versjonen fra 1863 hadde syv strofer. Da diktet nok en gang ble trykt i Bjørnsons samling Digte og Sange (1870), var en ny strofe kommet til som nummer syv i rekken slik at det totale strofetallet igjen ble åtte, slik som i 1859:
Da lød der et fremad! et fremad endnu
på fædrene-mål og med fædrene-hu
for frihed, for norskhed, for Norge hurra!
og fjældene selv roper langt hurra.
Noen andre, mindre betydningsfulle endringer i teksten fra 1863 ble også gjort før diktet gjenoppstod i Bjørnsons eneste diktsamling. Det er versjonen fra Digte og Sange 1870 vi i dag kjenner under tittelen ”Der ligger et land”.
Diktet i sin endelige utforming er stramt komponert. Åpningsstrofen med sitt mektige utsyn skildrer landet sett i fugleperspektiv. Vi nærmer oss et hardt, ugjestmildt landskap omgitt av hav, snø og evig is. Men her er også innslag av noe mildt og beskyttende, når landet omtales som en mor som synger om sin (dvs. landets) historie for oss (sine barn, landets innbyggere). Selve landskapet er fremstilt som et storlinjet monument. Inn i denne barske naturtilstanden preget av sten og is planter Bjørnson i tredje strofe også en ”askegrå bauta”, et tegn på menneskelig aktivitet. Historien omfatter dessuten folkets tro, som her er representert ved kirken. Både religion og historie ligger bak og preger vår kjærlighet til fedrelandet. Men landet selv er eldre enn all historie: ”hun stod der end ældre, sa’ ingen ting”. Et evighetsperspektiv er altså hele tiden nærværende. Her har menneskene fått mye å måle krefter med!
Spranget mellom dette perspektivet og den nåtiden som kommer inn i strofene fem og seks, er bare tilsynelatende. De ugjestmilde livsbetingelsene utfordrer hele tiden til menneskelig innsats. Den syvende strofen (som var ny i Digte og Sange, 1870) utdyper og forsterker dette: Vi blir aldri ”ferdige”, vi kan aldri slå oss til ro. Selv om befolkningen tidligere har vist seg livsdyktig nok i kamp med elementene, lyder det fortsatt fra naturen omkring oss et ”fremad! et fremad endnu”. Her er det som om vi i livskampen får støtte av landet og naturen selv;
”fjældene selv roper langt hurra”, og
da stod over fjældet et syn i glød,
som siden os maner indtil vor død.
Med sin oppfordring til nasjonalt ansvar og handling til nasjonens beste er diktet i pakt med forestillinger vi vet at Bjørnson delte med mange av sine samtidige i årene rundt 1859–60. Han så friheten som en grunnleggende verdi, både for den enkelte og for nasjonen. Diktets tro på verdien av ansvar og handling er også et vitnesbyrd om hvem dikteren selv var: alltid aktiv, utrettelig og aldri vikende, i kampen for de tanker han selv trodde på.
MELODI
I 1864 fylte den norske grunnlov femti år. Fra universitetets aulatrapp holdt om ettermiddagen 17. mai et stort mannskor med sangere fra studentenes, håndverkernes, handelsstandens og turnernes sangforening festkonsert for mange tusen Kristiania-borgere. Etter dette året ble mannskorsang fra søylehallen foran universitetet en årlig tradisjon. Bjørnsons fetter Rikard Nordraak (1842–1866) forteller i brev (datert 24. mai) til komponisten Louis Hornbeck i København at ”Nogle” sanger av ham ble fremført ved denne anledningen ”og gjorde særdeles Lykke”. Da tenker han i hvert fall på Norsk Fædrelandssang (”Ja, vi elsker”) og sannsynligvis også på Normanssang (”Der ligger et Land”).
Bjørnson har selv fortalt hvor raskt Nordraaks melodi kom til: Høsten 1863 var Bjørnson vendt hjem fra Roma. Han besøkte familien Nordraak og leste den omarbeidede versjonen av sin første fedrelandssang for sin onkel, Rikards far, som gikk inn og viste den til sin sønn ”der han sad og skrev, antagelig et Kjærlighedsbrev; ti han gjemte det skyndsomt. ’Her skal du se, hvad Bjørnstjerne har gjort; han er flittig, men hvad er du?’ Uden at svare tok Rikard Sangen, læste den igjennem, fløitede, bad om at faa være alene, og før jeg forlod hans Fars hus, kom han ind med den Melodi, som nu hele Norge synger. Faderens Glæde var storartet” (Verdens Gang, 24. april 1900). Nordraak hadde gitt sangens majestetiske karakter et svar: Først et oktavsprang opp og deretter hele durskalaen nedover, enkelt og originalt.
Nordraaks tonesetting fins gjengitt på tre manuskripter; ett er oppbevart i Bergen offentlige bibliotek og to i Nasjonalbiblioteket. Det manuskriptet som ligger til grunn for førstetrykket, inneholder merknader og forslag til endringer tilføyd av dirigent og utgiver Johan D. Behrens (1820–90). Behrens ledet konserten 17. mai 1864 og mottok gjennom årene sanger fra en rekke komponister med tanke på utgivelse og fremføring. Før trykking gjorde han ofte endringer i sangene. Under tittelen Normandssang har han skrevet ”17 Maj 1864” og ved siden ”trykt som Manuskript”. Dette tyder på at Behrens lot sangen mangfoldiggjøre som et privattrykk til sangerne i anledning den store konserten 17. mai, slik han også gjorde med ”Ja, vi elsker”. Offentliggjort ble imidlertid sangen som nr. 475 (i andre halvdel av 1860-årene) i serien Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. På initiativ av Behrens fikk sangen nå tittelen Gamle Norge. Behrens endret og la om en rekke av Nordraaks harmonier. Det mest dramatiske er at Behrens ville fjerne (og dertil markerte sitt synspunkt med et notabene) det mest særpregede i sangen (tonen giss, ikke g ved ordet ”til” i ”Men Havet gaar til”), et melodisk trekk man gjerne mente ga assosiasjoner i retning av det særpreget norske: fortegnet gir forstørret kvart i en lydisk skala. Komponisten må ha protestert, for i trykket er giss bevart!
Teksten i Behrens’ trykk avviker noe fra revisjonen av 1863: her har den strofen kommet med som er en sammensmeltning av strofe 7 og 8 i førsteversjonen, og som kom til å bli den nest siste strofen i sangens endelige versjon.
Rikard Nordraak døde bare 23 år gammel, men rakk å utforme klare visjoner om hvordan norsk musikk burde utvikle seg. Han kom til å bli en betydelig inspirasjonskilde, ikke minst for Edvard Grieg. Da Grieg innlemmet ”Der ligger et land” i samlingen Norges Melodier, tok han hensyn til Nordraaks opprinnelige akkorder.
Bjørnsons sang slo svært godt an. Den er trykt i utallige sangbøker i hele Norden, som oftest med Nordraaks melodi, men den opprinnelige, ”Ola Glomstulen”, er faktisk også oppgitt en rekke ganger. Dertil har mange, ja, langt flere enn hva tilfellet er når det gjelder ”Ja, vi elsker”, gitt ny tonedrakt til teksten, i hvert fall 15 ulike komponister. De mest kjente er Halfdan Kjerulf, Agathe Backer Grøndahl, Ludvig Mathias Lindeman, Thorvald Lammers og Friedrich August Reissiger. Men dømmer en etter det store nedslaget i norske sangbøker for skole og hjem, er det definitivt Nordraaks melodi som har hevdet seg best.
Denne teksten vil bli erstattet
”Der ligger et land”, er hentet fra LP-en Rikard Nordraak: Musikken til ”Maria Stuart i Skotland”. Sanger for mannskor og fremføres av mannsstemmene i Den norske Operas kor, dirigert av Per Dreier, Norsk kulturråds serie, 1982.
Musikken brukes med tillatelse fra utgiver
