August: "Og ræven lå under birkerod"

Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad

2010.08.01

Bjørnstjerne Bjørnson var bare 24 år gammel da han skrev fortellingen om Synnøve Solbakken og Thorbjørn Granliden. Historien om to unge mennesker som finner hverandre trass store vanskeligheter.

Synnøve Solbakken er historien om to unge mennesker som finner og vinner hverandre trass i store vanskeligheter både personlig og sosialt. Thorbjørn fra gården Granliden er som ung en villstyring, han rår ikke over sitt eget oppfarende temperament og setter seg selv i situasjoner som andre mennesker reddes ved og tar avstand fra. Synnøve fra gården Solbakken er i det ytre en mild og lys personlighet og lydig mot sine religiøse foreldre, som ikke vil at hun skal ha noe med Thorbjørn å gjøre. Men tross sin lydighet hører hun mer på sitt eget hjerte enn på deres formaninger (se artikkel om Synnøve Solbakken).

Thorbjørn og Synnøve møtes som barn og blir tiltrukket av hverandre allerede da. Men etter hvert som de vokser til og følelsene forsterkes, øker også vanskelighetene i forholdet mellom dem. Til slutt har de en hemmelig samtale der de erklærer hverandre sin kjærlighet. Fra da av ser det ut til at Thorbjørn vil besinne seg og beflitte seg på å føre et roligere liv, slik at han kan bli Synnøve verdig.

Thorbjørn har også en søster, Ingrid, som gjennom årene har vært Synnøves lekesøster og i ungdommen blir hennes uatskillelige venninne. Ingrid prøver stadig å formidle budskap mellom Thorbjørn og Synnøve, og hun prøver også å forsone broren med de strenge foreldrene. Hun ser nemlig klarere enn dem at det ikke er hard og ubønnhørlig tukt, men bare en mer menneskelig behandling som kan mildne Thorbjørns sinn og redde ham fra et liv isolert fra andre mennesker.

En sommer arbeider Ingrid og Synnøve sammen på Granlid-seteren. Synnøve er overstadig lykkelig etter at hun og Thorbjørn nettopp har hatt sin alvorlige og avgjørende samtale, og dette merker Ingrid godt. Nå snakker de om Thorbjørn, og begge er glade for at han har bestemt seg for ikke å delta som gjest i et bryllup der han lett kan bli utfordret til å vise kreftene sine på uheldig vis. Men Ingrid er mye av en psykolog, hun forstår at det ikke bare er det som kan skje i bryllupet Synnøve reddes for. Ingrid avslører også at Synnøve ikke tåler å tenke på at Thorbjørn der kunne komme til å danse med andre enn henne!

For skolebarn og deres familier ble Nordahl Rolfsens lesebøker det første møte med sentral litteratur, for eksempel poesi og prosa av Bjørnson. Dette ga en felles opplevelsesbakgrunn, sier Andreas Skartveit i forordet til faksimileutgaven av bokens første del, utgitt første gang i 1892.
Klikk på bildene for forstørrelse.

Synnøve sier nå at hun selv ikke kan danse, mens de begge vet at Thorbjørn er en støver på dansegulvet. Men Ingrid har tanker om hvordan det problemet kan løses – nå vil hun lære bestevenninnen kunsten. Synnøve nøler, for hun kommer fra et hjem der foreldrene er troende haugianere. De aksepterer ikke dans, og lydighet ville tilsi at hun holdt seg unna den slags. Men det har Ingrid ingen forståelse for. Hun begynner straks å tralle en lystig springar, inntar selv mannens rolle og får uten større problem Synnøve til å følge seg i dansen. Og når springaren vel er over, går det videre i valsetakt. Stor er Ingrids undring når hun oppdager at denne dansen kan Synnøve allerede på forhånd! Uten at det kommenteres direkte, skjønner vi at Synnøve også har sin egen vilje, og at hun i hemmelighet må ha øvd seg på en kunst som kunne føre henne nærmere Thorbjørn.

Bjørnson har selv gitt en levende beskrivelse av dansescenen på Granlid-seteren i et brev til sin danske venn, kritikeren Clemens Petersen 27. juli 1857:

Den Anden [det vil si Synnøve] vil sletikke, men Sangen, Dagen, Anledningen river med, og saa – – – kan hun dandse! Ingrid blev forundret, kan du tro: for (mellem os) er hun et lidet nydeligt Tossehoved [...] Hun har nemlig hele Maneren af at være klog; thi hun er jo ogsaa opdragen af Synnøve mere end af sin Moder.[1]

Ingrids vise er tilsynelatende en harmløs liten naturskildring, men med mørkere undertoner. Den sier mye både om situasjonen den blir til i (den ’ulovlige’ dansescenen) og om forholdet mellom bokens hovedpersoner, den kompliserte Thorbjørn, den lekne og utfordrende Ingrid og den lykkelige Synnøve, som på bunnen av sin sjel bærer en angst for at noe i forholdet til kjæresten likevel kan gå galt. Slik blir sangen et karakteristisk eksempel på teknikken i Bjørnsons menneskeskildringer, der naturskildringer og lyriske dikt blir vel så viktige virkemidler som det personene røper om seg selv i form av direkte tale. Bjørnson må ha vært tilfreds med den utforming sangen hadde i førsteutgaven, for trass senere omarbeiding av boken gjorde han ingen endringer i dette diktet (se artikkel om Synnøve Solbakken).

Ingrid synger om styrke og svakhet, om utfordrende lykke og om at livets blanke soldager også kan romme et dypere alvor. Slutten på visen er åpen, og noen entydig tolkning er det ikke lett å gi, – men vi kan vel ane at møtet mellom reven og haren kan by på overraskelser:

Og Ræven laa under Birkerod
:,: bortved Lynget. :,:
Og Haren hopped paa lette Fod
:,: over Lynget. :,”Det er vel noget til Solskinsdag!
Det glittrer for, og det glittrer bag
:,: over Lynget. :,:”

Og Ræven lo under Birkerod
:,: bortved Lynget. :,:
Og Haren hopped i vilde Mod
:,: over Lynget. :,:
”Jeg er saa glad over alle Ting!
Hu-hej, gjør du slige svære Spring
:,: over Lynget! :,:”

Og Ræven vented bag Birkerod
:,: bortved Lynget. :,:
Og Haren tumled ham midt imod
:,: over Lynget. :,:
”Men Gud forbarme sig, er du der! – –
– Aa, Kjere, hvor tør du danse her –
:,: over Lynget? :,:”

(Se også ”Og ræven lå” fra Digte og Sange 1870.)

Nordahl Rolfsens lesebøker inneholder illustrasjoner av norske kunstnere. Reven på sprang er hentet fra en tegning av Theodor Kittelsen i førsteutgavens første del, 1892.
Klikk på bildet for forstørrelse.

En ”fortræffelig” melodi
Halfdan Kjerulf (1815–58) tilhørte den mer konservative Welhaven-fløyen i Kristianias kulturliv på 1830-tallet, mens debattene mellom Wergeland og Welhaven utspant seg. Da Bjørnson sto frem med sitt engasjement og sitt radikale syn på kultur og politikk, var ikke Kjerulf umiddelbart tiltrukket av enkelte sider ved Wergelands arvtaker. Men Bjørnsons diktning talte til komponisten i ham: Da En glad Gut begynte å komme som føljetong i Aftenbladet, skrev Kjerulf i dagboken at starten var ”fortræffelig” (4. desember 1859), og i et brev noen måneder senere kalte han Bjørnson ”Synnøves og Arnes geniale Skaber” (18. mars 1860).[2] Kjerulf komponerte ikke alltid like lett, men Bjørnsons dikt, og særlig diktene i bondefortellingene, må ha inspirert ham. Han tonesatte etter hvert mye av Bjørnsons lyrikk, og komposisjonsarbeidet gikk ”i en Svip”, sier han i dagboken (10. desember 1865).[3] Heftet Otte norske viser med Pianoforte, opus 6 (1860), inneholder Kjerulfs første tonesettinger av Bjørnson-dikt, to fra Synnøve Solbakken og tre fra Arne (jf. månedens sang, februar: ”Over de høje Fjælde”). Diktene fra Synnøve Solbakken ble tonesatt i 1858 og fikk titlene ”Synnøves Sang” (nr. 3) og ”Ingrids Vise” (nr. 4).[4]

Halfdan Kjerulfs tonesetting av to dikt fra Synnøve Solbakken ble første gang trykt i hans opus 6 fra 1860.
klikk på bildene for forstørrelse.

Da Kjerulf skrev musikk til ”Og ræven lå”, tok han hensyn til sammenhengen diktet opptrer i. I sang/klaver-versjonen (opus 6) satte han derfor inn et sitat fra fortellingen som introduksjon: ”Det var en Springdans og Ingrid gikk foran med store Skridt og mandhaftige Armesving. Synnøve efter med smaa Skridt og nedslagne Øine – og Ingrid sang”. Både i melodi og rytme har Kjerulf nærmet seg norsk folkemusikk, og da Ludvig Mathias Lindeman spilte sangen i Det norske Selskab våren 1860, ble den tatt godt imot. Det forekommer likhetstrekk mellom ”Ingrids Vise” og slåtter i Lindemans samling av arrangert folkemusikk, Ældre og nyere norske Fjeldmelodier (1853–67).

At Kjerulf i opus 6 nærmet seg et mer nasjonalt tonespråk sammenlignet med den tyskpregete stil han tidligere hadde skrevet

innenfor, tiltalte Bjørnson og miljøet rundt ham (Det norske Selskab). Bare tittelen på heftet, ”norske Viser” (ikke romanser), vitner om Kjerulfs bevisste stilvalg. Hadde Kjerulf latt seg provosere til å vise at han evnet å integrere trekk fra norsk folkemusikk i sine egne komposisjoner?[5] Bjørnson ga i hvert fall henrykt tilbakemelding etter å ha mottatt heftet med de åtte sangene. Like begeistret ble han da han fikk høre Bonde-Idyl (en frierscene) som Kjerulf hadde laget i juleferien 1859–60 og lot sin klaverelev Erika Lie spille. Kjerulf visste at Erika Lie kjente Bjørnson og antok at hun ville presentere komposisjonen for ham omtrent slik: ”Kjerulf har skrevet et Stykke, som er så norsk, så norsk!!”[6] Han fikk rett.

Dikter og komponist møtes
Opplevelsen av Kjerulfs norskpregede komposisjoner inspirerte Bjørnson. I et langt brev skisserer dikteren konkret et samarbeid med den 17 år eldre komponisten og ber innstendig om at de må møtes: ”Sagen er, for at tale med Dem kan jeg med Fornøielse gaa meget ofte og meget langt, men nu har jeg en Idee, med hvilken jeg er saare utaalmodig. Vi maa absolut arbeide sammen i lyrisk-dramatisk Retning, nu ved jeg eller tror at vide, hva De helst vil have, og jeg længes efter at være med.” Han håper at de to kan treffes før han reiser utenlands. Brevet er udatert, men nevnes i Kjerulfs dagboksnotater fra 9. mars 1860 og må stamme fra samme tid.

Udatert brev fra Bjørnson til Halfdan Kjerulf med oppfordring til kunstnerisk samvirke. Eier: Nasjonalbiblioteket.
Klikk på bildene for forstørrelse.

Kjerulf forteller i et brev til vennen Julius Nicolaysen at han oppnådde å møte Bjørnson og hadde sin første samtale med ham; dikteren var da 27, komponisten 44 år gammel. Bjørnson uttalte seg om Kjerulfs sanger og ga uttrykk for at ”Ræven” (”Ingrids Vise”) var ”fortræffelig”.[7] Antakelig opplevde han at melodien fløt naturlig, for når det gjelder ”Synnøves sang”, innvendte han at den kanskje var litt ”kunstig”. Kjerulf lot seg smigre av at Bjørnson, som tidligere hadde sett i ham en ”fortysket Personage”, slik Kjerulf oppfatter det, nå var glødende opptatt av planer om et musikkdramatisk samarbeid, et operaprosjekt. Likevel prøvde han å avkjøle Bjørnson ved å fortelle hva slags musiker han oppfattet seg selv som. Han var ingen ”Orkestermand”, men en gammel ”Musiklærer, som i Fritimer skrev Romancer og Klaverstykker”.[8] Dette hindret ikke Bjørnson i å sende dikt som han ønsket tonesatt, også tekster han visste andre allerede hadde satt musikk til, (Kjerulfs dagbok, 30. oktober 1863). Han satte åpenbart komponisten Kjerulf høyt.

På oppfordring inviterte Kjerulf Bjørnson hjem til seg, og 18. mars 1860 står de ansikt til ansikt for første gang. ”Det var et ganske mærkeligt Besøg”, skriver Kjerulf i dagboken. Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse.

Bjørnson fikk likevel ikke det utbredte samarbeid med Kjerulf som han ønsket. Til det var de nok for ulike, påpekte dikterhustruen Karoline. Da kommuniserte han lettere med sin åpenhjertige og radikale fetter, Rikard Nordraak (1842–66). Men et dikt som Dulgt Kærlighed inspirerte ikke Nordraak. Ifølge Karoline skal Bjørnson først ha gitt dette diktet til ham, men fikk til svar: ”’Nei til den Sang vil jeg ikke skrive Noter!’ Bjørnson sendte den da til Kjerulf, som skrev den herlige Melodi”.[9]

På sangens vinger til hjem, kor og skole
Diktet ”Over de høje Fjelde” (jf. månedens sang, februar), som på mange måter rommer hovedtemaet i Arne (smerten over å være innestengt og lengsel etter utfoldelse), hører med til de Bjørnson-tekster som flest komponister har tonesatt. ”Og Ræven laa”, derimot, er bare tonesatt av to–tre komponister, har vi registrert, og det er kun Kjerulfs komposisjon som har slått igjennom. Den er kanskje hans mest kjente sang overhodet og forekommer med klaverarrangement, med melodilinje alene, i korversjon og for tostemmig sang i skolen. Den opptrer under ulike overskrifter: ”Ingrids Vise”, som i Kjerulfs opus 6, ”Haren og reven” (”Ræven og Haren”), eller med den tittelen sangen fikk da Johan D. Behrens (1820–90) lot den trykke i femte rekke av sin Samling for flerstemmige Mandssange: ”Solskinsvise” (nr. 469, fra ca. 1868).

Gjennom mannskorheftene Johan D. Behrens ga ut heftevis, fikk mange dikt stor utbredelse. I femte rekke (utgitt mellom 1866 og 1870) finner vi hele ti dikt av Bjørnson for mannskor.
Klikk på bildene for forstørrelse.

Dette var Kjerulfs eget arrangement som han hadde utformet for sin mannskvartett. I denne versjonen, under tittelen ”Og Ræven laa” (nr. 18), ble sangen først utgitt i samlingen Album. Fem og firti Sange som Kjerulf arbeidet med like før han døde (1868). Hans egen kvartett påtok seg utgiveransvaret da boken ble trykt. Herfra ble så sangen løftet over i Behrens’ samling umiddelbart etterpå.

Dermed var ”Ingrids Vise” presentert for mannskor, en besetning som ble mer og mer populær i samtiden. Stadig flere Bjørnson-dikt ble spredd som korsanger: I fjerde rekke (1860–65) av Behrens’ mannskorsamling var det kun én sang med tekst av Bjørnson (jf. månedens sang, mai: ”Ja, vi elsker”); i femte rekke (1866–70) hele ti tonesatte dikt! De fleste av dem ble publisert her for første gang og gled snart inn i standard- og fellesrepertoaret for korsangere.

Bjørnsons sanger fra bondefortellingene ble spredd vidt, ikke bare i korhefter, men også gjennom sangbøker eller lesebøker for skolen. ”Killebukken” og ”Og Ræven laa” kom for eksempel på trykk i første bind av Johan D. Behrens’ Praktisk Sanglære for Folkeskolen (1869).
Klikk på bildene for forstørrelse.

Johan D. Behrens var ikke bare foregangsmann for norsk mannskorsang, men også for skolesangundervisning i Norge, blant annet ved å gi ut flere sangpedagogiske verk og sangsamlinger for skoleverket. Han hadde god forbindelse med flere av samtidens diktere og musikere. Mange er de sanger som første gang her til lands ble presentert og formidlet gjennom Behrens' skolesangbøker eller mannskorhefter. Det gjelder også Bjørnsons sanger, for eksempel ”Og Ræven laa”, som i 1869 ble innlemmet i Behrens’ første bind av Praktisk Sanglære for Folkeskolen. Dermed kunne sangen raskt bli del av det allmenne sangstoffet i norsk skole, og den spredte seg videre til stadig nye publikasjoner.

Les mer om sangen i dansk tradisjon.

Lydsporet er hentet fra CD-en Til Eva: selected Norwegian songs: a tribute to Eva Sars Nansen. Isa Katharina Gericke, sopran og Christian Ihle Hadland, klaver. [Oslo], Simax, 2009. Komponist: Halfdan Kjerulf.Musikken brukes med tillatelse fra utgiveren.

[1] I slutten av juli 1857 skrev Bjørnson brev til Clemens Petersen. Han begynte på det ca. 25. juli 1857 og skrev videre 27. juli. Sitatet er fra siste del. I: Bjørnson, Bjørnstjerne. Gro-tid. Brev fra årene 1857–1870. Utgitt av Halvdan Koht. Bd. 1 (1857–1861). Kristiania 1912, 19.

[2] Kjerulf, Halfdan 1918. Halfdan Kjerulf. Af hans efterlatte Papirer. Utg.: Wladimir Moe. [B. II] 1847–68, 252.

[3] Alle dagbokreferanser er hentet fra Kjerulfs Dagbøker 1851–68. Ms. 8° 3103. Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket

[4] Grinde, Nils 2003. Halfdan Kjerulf. Nordmann og europeer: En komponist og hans tid. Oslo

[5] Herresthal, Harald 1993. Med Spark i Gulvet og Quinter i Bassen. Musikalske og politiske bilder fra nasjonalromantikkens gjennombrudd i Norge. Oslo, 156.

[6] Kjerulf, Halfdan 1918. Halfdan Kjerulf. Af hans efterlatte Papirer. Utg.: Wladimir Moe. [B. II] 1847–68, 245.

[7] Op.cit., 252.

[8] Op.cit., 251–52.

[9] Op.cit., 253.

Share

Redaktør: Ingjerd Skrede
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2009