Tigerstaden
Av Anne Jorunn Kydland
2010.06.17
Det er sikkert mange som har lurt på hvorfor det går en tiger og lusker nede ved Oslo S. Et flott dyr, et kongelig kattedyr. Et rovdyr på jakt. Den har vært her siden år 2000 da byen feiret sitt 1000-årsjubileum.
Å kalle Oslo en tigerstad skriver seg fra Bjørnstjerne Bjørnson. Noen ganger gjennom livet opplevde han byen som farlig – i alle fall uvennlig. Uttrykket kan blant annet knyttes til et dikt av Bjørnson hvor vi hører om en kamp mellom en hest og en tiger. Diktet sto trykt til slutt i første utgave av Digte og Sange (1870) og het ”Siste sang”.
I de senere utgavene av Digte ogSange er siste strofe utelatt og tittelen endret til ”Godt mod”.
En av de viktigste forutsetninger for den kampstemning som er skildret i ”Siste sang”, skal ligge i den strid som høyrekreftene i Kristiania reiste mot Bjørnson i februar–mars 1870, skriver Francis Bull i sin kommentar til diktet. Bjørnson protesterte mot at juristen og samfunnsøkonomen Anton Martin Schweigaard ble gjort til en slags nasjonalhelgen. Hvis man ønsket å reise en statue over Schweigaard, så måtte også hans motpol, Henrik Wergeland, født samme år (1808), få et minnesmerke, mente Bjørnson.[1] Det hører med til historien at Schweigaard-statuen ble reist foran universitetsbygningen i sentrum i 1883. Wergeland-statuen fikk plass på Eidsvolls plass med front mot Stortinget og ble avduket 17. mai 1881; etter mye debatt ble Bjørnson valgt som taler ved avdukingen.
Også et par tiår tidligere hadde Bjørnson opplevd kamper i hovedstaden, ikke minst vinteren 1859–60 da han midt i det politiske stormværet om stattholderembetet skrev En glad Gut. Christen Collin sier i sin Bjørnson-biografi at Bjørnson sto som en ”landsens hest” midt i ”tigerstaden”.[2]
 Klikk på bildet for forstørrelse. |
17. mai 1881 ble Brynjulf Bergsliens statue av Henrik Wergeland avduket. Hele våren hadde debatten gått om hvorvidt den omstridte og radikale Bjørnson var egnet festtaler. Tusenvis av mennesker gikk i et av de aller største tog hovedstaden noensinne hadde opplevd. Omkring monumentet ser vi fanene til ulike grupper som deltok i prosesjonen. Håndverkere, sjømenn, arbeidere, handelsmenn sluttet seg til. Store flokker bønder kom fra Østlandsområdet. Også opp på taket av de nærmeste bygningene klatret folk for å få se avdukingen. Samme dag ble selve grotten under Wergelands hjem fra 1841 til våren 1845 åpnet for tilskuere; her sto en byste av Wergeland. Dagen ble avsluttet med folkefest på festningsplassen ved Akershus slott. Xylografi i Ny Illustrerad Tidning, Stockholm, 28. mai 1881 (nr. 22), etter en tegning av Wilhelm Peters.
Kampscenen i diktet ”Siste sang” er lagt til Spania; en ”landsens hest” forsvarer seg mot en tirret tiger. Omkring står folket som klapper, jubler og ler, egger til kamp og ønsker blod. Bjørnson var innflytter i Kristiania, og det hendte at han flyktet når han syntes byen ble for kald og ugjestmild. Tidlig i diktet ”Siste sang” sier han at han våget å stå i ”livets slingring”, og at han ønsket å delta i samfunnet:
Jeg levde mere end jeg sang;
jeg tanker, harm og jubel slang
omkring mig, hvor jeg gæsted;
at være, hvor det netop galdt,
det var mig næsten mer end alt,
som ved min pen blev fæstet.[3]
Men engasjementet hadde også sin pris, selv om det på sikt kunne gjøre ham til en kjær folkesanger. Både han selv og hans familie fikk kjenne hvordan uvilje og motstand såret. Det sier mye om hans forhold til Karoline at han i et annet dikt (”Mit følge”) takker henne for at hun klarte å stå klar og humørfylt ved hans side også når ”min båd blev krænget”, altså når det røynet på.[4]
Det fremgår ikke av ”Siste sang” hvem som vinner til sist, hesten eller tigeren. Bjørnson påpeker at hesten kjemper uten hat. Selv mener han at slik er også han, men at hans blod og sjel gjennomsyrer hver linje han skriver. Derfor fremstår han så temperamentsfull og likefram. Videre understreker han at hans oppmerksomhet er rettet mot selve saken. Han har ikke noe ønske om å skade sine motstandere som personer og bærer heller ikke nag, men han ber byen om å vise ham litt forståelse og hjertelag.
Når tigeren går og lusker omkring ved Oslo S, kan den være en påminnelse om at byen kan virke farlig, og at innbyggerne bør beflitte seg på å ta vel imot gjester og innflyttere. Bjørnson skriver at han blir skamfull hvis han opplever at en ukjent møtes med ordene: ”Du er en Fremmed; hva vil du her?”. Da føler han seg drevet til å si ”Du er en Fremmed, vær velkommen!” Norge har bruk for den kompetanse de fremmede kan mønstre på ulike områder, sier Bjørnson. Ønsket om å ville være ”alene i Trauget” kaller han en ”slettere Patriotisme”.[5]
Den edlere form for patriotisme ga han uttrykk for i taler, artikler og dikt. Han mente at nasjonalfølelsen måtte være tuftet på demokratisk sinnelag, selvrespekt og historisk bevissthet uten elementer av selvskryt. Grunnloven var for ham en frihetsgave og søttende mai en anledning til å nære takknemlighet overfor alle de kjente og ukjente som har bidratt til å bygge landet. Samtidig betraktet han grunnlovsdagen som en spore til å vise solidaritet med dem som lider i ufrihet, hvor det nå måtte være i verden. Vår nasjonalsang (jf. månedens sang, mai) fylles nettopp av en slik inkluderende og empatisk patriotisme. Dikteren understreker i sjette strofe at en antatt fiende i virkeligheten kan vise seg å være en bror. Forutsetningen er at man våger å løfte visiret og komme den andre i møte med udekket blikk og åpent sinn:
Fienden sit våben kasted,
op visiret fór,
vi med undren mod ham hasted;
ti han var vår bror.[6]
Samme holdning viste Bjørnsons forgjenger Henrik Wergeland da han fremmet forslag om å endre den paragrafen i grunnloven som forhindret jøder å komme inn i Norge. Om han ikke brukte tigeren som bilde på uvennlighet, trakk han inn et annet farlig kattedyr i diktet "Tornekviste?" (fra samlingen Jødinden, 1844): i møtet med fremmede "maa Kjærlighed kun befale/ikke Lovenes Løvemund".
I ”Siste sang” trekker Bjørnson frem tre diktere som han mener har en særlig plass i nordisk litteratur: den danske Grundtvig, den finske Runeberg og vår egen Wergeland. I talen fra 17. mai 1881 da Bjørnson avduket Bergsliens Wergeland-monument, understreket han dikterens betydning for ettertiden. Hver gang en frihets- og opplysningstanke reiser seg i Norge, vil dens solskjær først treffe Wergelands bilde: ”Sagnet siger, der er Billedstøtter, som klinger, naar den opgaaende Sol rører dem. Her i Norge vil enhver opgaaende Friheds- og Oplysningstanke først træffe hans Billede og derfra forstærket klinge tilbage i Slægternes Sans”.[7]
Bjørnson selv ble en klangbunn for og formidler av frihets- og opplysningstanker fra Henrik Wergeland, idéer som har vært med på å prege utviklingen av vårt samfunn. Uavhengig av hverandre har to senere diktere karakterisert deres innflytelse som en varmende og livgivende golfstrøm for Norge: Olav Nygard (Wergeland) og Johannes V. Jensen (Bjørnson).
[1] Bjørnson, Bjørnstjerne. Samlede digte. Utgitt [og med kommentarer] av Francis Bull. Bd. 1. Oslo, 1926, 194.
Bjørnson, Bjørnstjerne. ”A.M. Schweigaard. (I). (”Norsk Folkeblad”, 19. Febr. 1870)”. I: Artikler og taler. Udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem. Første bind
1922, 342.
[2] Collin, Christen. Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. Bd. 2. Kristiania 1923, 316
[3] Bjørnson, Bjørnstjerne. Digte og Sange 1870, 173
[4] Bjørnson, Bjørnstjerne. Digte og Sange 1870, 150
[5] B.B. "Fremmed" : [Svar paa H.H.s bagvaskende Raahed overfor den danske Digter Herman Bang i "Verdens Gang" 13/4]. I: Verdens Gang, 26. april 1892
[6] Bjørnson, Bjørnstjerne. Digte og Sange 1870, 20
[7] Bjørnson, Bjørnstjerne. [Tale ved Afsløringen af Wergelands-støtten 17de Mai 1881.] I: Artikler og taler. Udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem. Første bind, 1922, 515
