September: "Den norske sjømand"
Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad
2010.09.01
"Norsk sjømands-sang” plasserer seg naturlig blant Bjørnsons mange fedrelandsdikt.
Bjørnstjerne Bjørnson 1868.
Fotograf: Budtz Müller & Co. (Kiöbenhavn)
Eier: Nasjonalbiblioteket
Tilsynelatende hadde det en prosaisk bakgrunn, skrevet som bestillingsverk til et båtstevne i Stavanger i 1868.Vi vet at Bjørnson skrev mange slike leilighetsdikt etter at han vendte hjem fra Danmark sommeren 1868. Han trengte penger, og slike dikt kunne kaste noe av seg. Men med sine mektige strofer og sin særegne billedbruk føyer ”Norsk sjømands-sang” (jf. Digte og sange, 1870) seg inn i rekken av Bjørnsons fineste uttrykk for nasjonalfølelse og stolt fedrelandskjærlighet. Dikteren må med andre ord ha vært inspirert og ikke bare ute etter å levere en vanlig festsang. Og ser vi nærmere etter, finner vi kanskje også at det går underjordiske årer fra flere tidligere Bjørnson-tekster frem til denne praktfulle maritime hyllesten fra 1868. Sangen fra Stavanger er med andre ord "ekte bjørnsonsk".
Dikterpolitikeren Bjørnson
Bjørnson spilte en avgjørende rolle i norsk nasjonsbygging, både politisk og som dikter, og de to sidene av hans personlighet lar seg vanskelig skille fra hverandre. Allerede under stattholderstriden i 1859 hadde han engasjert seg sterkt politisk, og han ble medvirkende til at det Stortinget som trådte sammen høsten 1859, fikk et tydelig radikalt preg. Dette Stortinget motsatte seg at en stattholder skulle styre Norge på unionskongens vegne og vedtok å oppheve stattholderposten. Det gjaldt intet mindre enn norsk politisk selvstendighet overfor unionspartneren Sverige. Men kong Karl 4. (i Sverige Karl 15.) nektet å sanksjonere vedtaket. Bakgrunnen for kongens veto var blant annet en opphetet debatt i det svenske Riddarhuset, der adelen holdt på svensk overhøyhet i unionen. Under denne debatten tok en av talerne også opp det skammelige unionsmerket, som i form av det norske flaggets farger var innfelt i det svenske flagget i øvre firkant ved stangen. (Vårt norske flagg hadde et tilsvarende blå-gult merke.) Den svenske adelsmannen brukte sterke ord i sin tale:
”Thi i vort gamle, blaagule svenske flag, som har vaiet over Lützens blodbestænkte valplads, blæser vor ære, vore minder og tusenfold død. Sjømanden, som før med ære og stolthed seilede under det til fjerne have og følte sit hjerte banke af stolthed, naar det heisedes, ser det nu heises med foragt og smerte, og efterat det har faaet sine fremmede tilsætninger, kalder han det sildesalaten og harlekinsmanteln”.[1]
Høsten 1859 hadde Bjørnson publisert første versjon av det som senere ble Norges nasjonalsang, ”Ja vi elsker”, der han hadde antydet overfor kong Karl at kongen burde stille seg på nordmennenes side i stattholderstriden (jf. månedens sang, mai). Debatten i Riddarhuset utløste øyeblikkelig et nytt dikt, men det var mindre mildt i tonen. ”Svar fra Norge til talerne på det svenske riddarhuset 1860” (”Har du hørt, hvad Svensken siger”) oser av Bjørnsons harme over svensk arroganse og en tilsvarende stolthet over norsk selvstendighet, mot og handlekraft:
Svensken siger, at det røde
i vort norske flag,
[...]
det kan Svenskens gule-blå
uden skam ej bære på
[...]
Skal vi så til Lützen flytte,
lukke denne stråtaghytte,
slæbe farfars gamle stol
ind i Svenskens æressol.
Nei, det ser Bjørnson ingen grunn til. Gjelder det mot og kraft, kan nordmennene vise til minst like store bragder som svenskene, og en av de mest imponerende stod norske krigere og sjøfolk bak, stilt overfor en mektig overmakt:
Vessel og de norske gutter
på den lille sorte kutter
fik den svenske flagfregat
jaget over Kattegat.
Senere skulle Bjørnson også engasjere seg sterkt i kampen for et rent norsk flagg, men den hører 1870-årene til. Han var imidlertid ingen svenskehater, reaksjonen på talene i Riddarhuset var snarere utløst av stolthet på egen nasjons vegne. Og i den sammenheng spilte havet og nordmenns sjødyktighet en viktig rolle for ham.
De politiske motsetningene mellom unionspartnerne var ikke over med stattholderstriden. I 1865 nedsatte den svenske statsminister Louis de Geer (1854–1935) en kommisjon som skulle utarbeide forslag til en ny foreningsakt mellom unionsrikene Norge og Sverige. Mange oppfattet dette som et nytt forsøk på å svekke norsk selvstendighet, og det utløste heftig forbitrelse og debatt i Norge. Fra midten av 1860-årene blusset derfor unionsstridighetene opp på ny og ble nesten like voldsomme som i 1859–60.
Sjøfartsnasjonen Norge
Bevisstheten om og stoltheten over norsk nasjonalitet og norsk selvstendighet vokste i takt med disse motsetningene utover på 1860-tallet, og nordmennene kunne vel mene at de hadde mye å være stolte av. Det var på denne tid man for alvor oppdaget landets natur og ble klar over dets naturressurser. Den norske Turistforening ble stiftet i 1868, og det ble medvirkende til at man for alvor ble klar over verdiene i den norske fjellnaturen. Samme år foregikk det altså i Stavanger en storstilt mønstring av sjøfartsnasjonen Norge, der kysten og havet stod i fokus.
Norsk næringsliv, ikke minst norsk skipsfart, var inne i en blomstringsperiode i 1860-årene. Den norske handelsflåten fikk en eventyrlig vekst i løpet av dette tiåret, og frem til slutten av 1870-årene steg skipsfartens andel av landets eksport fra 25 til 45 prosent. Norge hadde på denne tid nærmere 7 prosent av verdens samlede tonnasje, og sjømannsyrket var av avgjørende betydning ikke bare for befolkningen langs hele Norskekysten, men for nasjonen som helhet. Ved midten av 1800-tallet var Stavanger, ved siden av Arendal, Norges største sjøfartsby. Også fiskeflåten var i rivende utvikling. Allerede fra tidlig på 1800-tallet hadde vi hatt store vårsildfiskerier. I forlengelse av Krim-krigen 1853–56 oppstod det store sildespekulasjoner, og nå ble sildeeksport den viktigste inntektskilden for byer som Bergen og Stavanger. I løpet av 1860-årene skjedde det også store oppsving i fiskeflåten i resten av landet.
Regattaen ved Stavanger 1868. Fartøyene venter på startsignal 3. august. Ukeavisen Illustreret Tidende (København) ga detaljert skildring over flere nummer. Illustrasjon ved Carl Baagøe, i nr. 465, 23. august 1868.
Klikk på bildet for forstørrelse.
Både handelsflåten og fiskerflåten i Norge bestod på denne tid av seilskip og mindre seildrevne fartøyer. I internasjonal sammenheng var Norge sent ute med overgang til dampdrift; et gjennombrudd på dette området kom ikke før i løpet av 1880-årene. Her hos oss var dessuten skipsfarten dominert av partsredere. Det innebar at en stor del av kystbefolkningen eide andeler i større og mindre skip, og det var derfor ikke bare sjøfolkene selv som hadde sterke interesser knyttet til sjøfartsnæring og fiske.
Havet som nasjonalt symbol
I Bjørnsons diktning og billedbruk fra 1860-årene kan vi se tydelig gjenklang av den rolle havet og flåten nå spilte i nordmenns bevissthet. Romanen Fiskerjenten, som ble skrevet under et opphold i København 1867–68, handler om den unge Petras utvikling mot selvstendighet og fri utfoldelse av medfødte kunstneranlegg. Den veien hun går, er ikke alltid like lett, men dikteren lar henne seire til slutt (jf. artikkel om Fiskerjenten). Petra er vokst opp med havet som nabo, og det preger hele hennes forestillingsverden og livsholdning (jf. førsteutgaven av Fiskerjenten 1868, s. 137):
men jeg lægger min Baad
ind i Brændingens Brus
til det fristende Sus.
Om end Rejsen skal blive den sidste, jeg gjør,
jeg maa prøve, hvad ikke jeg prøvede før.
Ej blot til Lyst
jeg forlader din Kyst, –
jeg maa Storsjøen naa
jeg maa Havstyrten faa,
jeg maa Kjølen se, naar det krængende skjær’,
jeg maa friste, hvorlangt og hvorlænge det bær!
Romanen er både en kunstnerroman, en utviklingsroman, en roman om veksten i norsk nasjonal bevissthet og et uttrykk for norsk fedrelandskjærlighet. Det krever mot av Petra å satse på skuespillkunsten. Fordi Petra føler seg ett med de omgivelsene hun er vokst opp i, kan hun også i det monumentale fedrelandsdiktet ”Jeg vil værge mit Land” uttrykke kjærligheten til hjemlandet ved å la kampen med elementene spille en avgjørende rolle i billedspråket. Petra vil bruke sitt liv til å øke Norges ”Gavn [...] ifra Grænsen og ud til de drivende Garn”; og hun synger om at nordmennene
foer vide på Tog
over gyngende Vaag
[...]
Men vort modige Flag
flyver vidre idag,
og det rødmer af Sundhed som aldrig tilforn.
Midt i de store politiske stridighetene som preget 1860-årene, lar altså Bjørnson nasjonalsymbolet havet spille med i sine uttrykk for norsk selvstendighet og norsk fedrelandskjærlighet. I slik forstand kan vi se en linje fra diktene i 1859 (”Ja vi elsker dette landet” og ”Svar fra Norge til talerne på det svenske riddarhuset 1860”) til disse innslagene i Fiskerjenten. Og denne linjen kulminerer på sett og vis i diktet ”Norsk sjømands-sang”, skrevet like etter at Fiskerjenten ble fullført. Det er som om diktet til båtstevnet i Stavanger har ligget ufødt og bare ventet på en anledning til å slippe fri gjennom Bjørnsons penn.
Regattaen ved Stavanger 1868, 4. august: ”Garnbaadene for Vaarsildfiskeriet under Opseiling fra Tungenæs til Rannebergvig”. Tegnet av Carl Baagøe i ukeavisen Illustreret Tidende, København 30. august 1868, nr. 466. Illustrasjonen ble også gjengitt i Norsk Folkeblad 19. september 1868.
Næringspolitikk og nasjonalfølelse
Den direkte hensikten med stevnet i Stavanger var næringspolitisk. Den 2. august 1868 møttes 284 norske los- og fiskebåter fra Rana i nord til Svinesund i syd for å konkurrere i en av Norges første kappseilaser. Stevnet var ikke åpent for lystseilere; meningen var å mønstre sjødyktigheten hos de mange ulike båttyper som var i bruk langs den lange norske kysten. Av hensyn til alle dem som hadde sin farefulle arbeidsplass på sjøen, fiskere og loser, håpet man at kappseilasen kunne rette oppmerksomheten mot båtenes kvalitet og føre til forbedringer, både når det gjaldt form og utstyr. Ulike typer båter deltok i de forskjellige regattaene som ble holdt over flere dager. Men samtidig med det klare nytteaspektet spilte også stevnet en viktig rolle i den norske nasjonsbyggingen. Her mønstret man alt landet eide av større og mindre fiskefartøyer, og det ble en mektig manifestasjon av dyktigheten hos norske båtbyggere og norske sjøfolk. Det var representantene for hva som den gang var en av landets viktigste næringsveier som samlet seg i Stavanger i 1868, og her møttes menn med de egenskaper havet og den barske kystnaturen krevde av landets innbyggere.
Samlingen i Stavanger var preget av stor festivitas. Til en påkostet gallamiddag 5. august 1868 ble Bjørnsons dikt delt ut som eget trykk under tittelen ”Ved Baadstevnet i Stavanger”. Selv om teksten sannsynligvis var skrevet på oppdrag, eier den sterke dikteriske kvaliteter. Det politiske innholdet skyter røttene tilbake til begivenhetene vinteren 1859–60 (se ovenfor). Nok en gang er det som om Bjørnson går i åpen konfrontasjon med taleren i det svenske Riddarhuset, som åtte år tidligere hadde snakket om den svenske ”Sjømanden, som før med ære og stolthed seilede under det [svenske flag] til fjerne have”. Bjørnsons dikt kan gjerne leses som et forsinket, men direkte svar på adelsmannens arroganse, for her gjør han norske sjømenn til det fremste eksempel på mot, stolthet og fedrelandskjærlighet, og han lar dem seile ”under norske flag”, ikke svenske. Allerede åpningsversene kan leses som en direkte kommentar til den svenske taleren. Bjørnson åpner med å fastslå at
Den norske sjømand er
et gennem-barket folke-færd;
hvor fartøj flyde kan,
der er han første mand.
Men han esker ikke til noen strid med unionspartneren. Bjørnson gjør havet og naturelementene til utfordreren, og i kamp mot en slik motstander kan ingen måle seg med nordmennene. Flagget er dessuten ikke det eneste som signaliserer nasjonalitet. Med et mektig bilde gjør dikteren de ”hvide sejl” til symbol på sjøfartsnasjonen Norges ledende posisjon langs kysten og på verdenshavene. Det er i siste omgang menneskets kamp for utkommet og for et verdig liv det dreier seg om, ikke menneskets krig med medmennesker (jf. den svenske talerens ord om ”blodbestænkte valplads” og ”tusenfold død”).
Sangen om de navnløse helter
Første gang diktet ble sunget, hadde det som melodiangivelse ”Se Norges Blomsterdal”. Stevnets ledelse og de omtrent 150 prominente gjestene ved gallamiddagen 5. august 1868 var dermed de første som sang denne Bjørnson-teksten. (Se leilighetstrykket).
Leilighetssangen om den norske sjømann ble raskt offentliggjort: Bjørnson var en periode redaktør for Norsk Folkeblad (1866–71) og lot sjømannssangen trykke her allerede på regattaens siste dag, 8. august 1868, da den ble sunget offentlig i Stavanger. Tre dager senere kom den også på trykk i Aftenbladet.
Klikk på bildet for forstørrelse.
Ved avslutningen av stevnet i Kongsgaardshaven tre dager senere ble den også sunget, denne gang av en stor folkemengde. Sangen innledet premieutdelingen og lød før amtmannen, arrangementskomitéens formann, holdt sin tale.
I 1870 kom diktet (med små endringer) inn i førsteutgaven av Bjørnsons eneste diktsamling, Digte og Sange under tittelen ”Norsk sjømands-sang”.
Bjørnsons dikt skildrer hvordan norske sjøfolk helt siden nasjonen ble til (”fra Hafurs-fjordens dag”) har ført en heltemodig krig mot elementene. De eier ikke bare mot og kløkt, men også vilje til å ofre livet i innsatsen for fedrelandet: ”Og mangen sjømands liv / fik dødens krans af tang og siv, / som burde haft i guld / sit navn blant kæmpe-kuld”. Det er altså norsk selvstendighet og Norges ære, ”landets lykke”, kampen egentlig gjelder, og det er disse navnløse heltene, og de seil som bærer dem frem, vi kan takke for ”vor ære og vor magt”.
 |
 |
 |
 |
"Den norske sjømand" ble mottatt med jubel, forteller Bjørnson til julenummeret 1902 av Signal (illustrert ukeblad for sjø og land, redigert av sjømannsprest Ansgar Sommerfelt). En av de medaljene som var tiltenkt seierherrene, ble sendt til dikteren. Som honorar fikk han de tre nordiske flagg (uten unionsmerke)! Diktet er her illustrert av Thorolf Holmboe. Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse.
"Den norske sjømand" i sangbøkene
”Den norske sjømand” er gjengitt i en mengde sangbøker gjennom årene, og flere har tonesatt teksten. Ikke minst har sangen ført et liv i kor- og skolesammenheng. Den første melodiangivelsen (”Se Norges Blomsterdal”) fulgte teksten en periode, for eksempel i den samlingen som går under navnet Seips visebok.
I 1872, året før han ble cand.theol., ga Karl Seip (1850–1909) ut En liden Visebog sammen med matematikeren Elling Holst (1849–1915). Senere ble samlingen utvidet og redigert av Seip alene under tittelen En liden Visebog for Hjemmet. Elling Holst på sin side ble særlig kjent for sin Norsk Billedbog for Børn(utgitt første gang i 1888, jf. månedens sang, juni).
Bøkene kom i mange utgaver og opplag, og Bjørnson var representert i begge. I førsteutgaven av En liden Visebog utgjorde Bjørnsons sanger vel fjerdeparten av innholdet. Bjørnson preget boken på annet vis også: Foran Wergelands sang ”Det er min Sjel en frydfuld Trang” står nest siste strofe fra diktet Siste sang fra 1870 som vignett (senere kalt Godt mod). Her skildrer Bjørnson Wergeland som et lysende stjernebilde over Norge. Dertil kan det nevnes at den fullstendige tittelen på førsteutgaven var En liden Visebog nærmest bestemt for Mandagsforeningen. Opprinnelig var samlingen tenkt til bruk i denne foreningen, grunnlagt av Bjørnson i 1872, – et slags politisk debattforum i hovedstaden. Her møttes radikale samfunnsinteresserte som ønsket at venstrepartiene i Skandinavia skulle samarbeide.[2] Dermed kan vi forstå hvorfor utgiverne satte et Bjørnson-dikt som motto på visebokens tittelside, Syng naar du alene gaar – to strofer som hyller sangens sammenbindende evne. Her heter det:
”Syng dig sammen med dit Folk, / Gjennem det med hele Norden”.
 |
 |
 |
Sangboken som kort kalles Seips visebok, kom i mange utgaver og opplag. Mye av Bjørnsons lyrikk har nådd ut til det norske folk gjennom denne. Den norske sjømand stod i alle utgaver fra og med førstetrykket fra 1872. Klikk på bildet for forstørrelse.
Seips positive forhold til folkehøyskoletanken og grundtvigianismen influerte på utvalget i viseboken, og den unge teologen og skolemannen bidro sterkt til at Bjørnson kjøpte Aulestad og flyttet til Gausdal i 1875.
Knapt hundre år etter hadde det samlede opplaget for viseboken passert nesten en halv million. Siste (og 16.) utgave av viseboken kom i 1967. Frem til dette året står alltid Bjørnsons opprinnelige melodiangivelse knyttet til ”Den norske sjømand”, dog hver gang sammen med Edvard Griegs tonesetting. I 1967 er imidlertid ”Se Norges Blomsterdal” ute av bildet og erstattet av Friedrich August Reissigers komposisjon.
Ludvig Mathias Lindeman (1812–87) ga i 1877 ut et melodihefte til Seips sangsamling (Melodier til ”En liden Visebog for Hjemmet”) harmonisert for to like stemmer, og heftet kom senere ut i nye utgaver. Bjørnsons sjømannssang har her fått en egen melodi av Lindeman. Ellers kan det nevnes at blant andre Johan Gottfried Conradi og Johannes Haarklou også har tonesatt teksten, men ingen av disse melodiene har slått igjennom. Det er Griegs og særlig Reissigers komposisjon som har festet seg til dette Bjørnson-diktet. I våre naboland ser det ikke ut til at noen har tonesatt teksten. Innholdet er kanskje for nært knyttet til spesifikt norske forhold til at danske og svenske tonesettere har grepet den. Men gjengitt med norsk (helst Griegs) melodi i for eksempel danske sangbøker, er diktet.
Griegs melodi
Edvard Grieg dediserte sin tonesetting av Bjørnsons sjømannsdikt til ”Joh. D. Behrens og hans Sangerskare” (1869).
Behrens ledet på denne tiden to av Norges viktigste og eldste kor, mannskorene Den norske Studentersangforening og Handelsstandens Sangforening i Kristiania. Manuskriptet i Nasjonalbiblioteket er datert 8. februar 1870. Samme år den 2. august ble sangen urfremført under en konsert Grieg holdt i Christiania. Førstetrykket finner vi gjengitt i sjette rekke av Johan D. Behrens’ Samling af flerstemmige Mandssange. Denne rekken ble publisert heftevis mellom 1870 og 1875 og er bedre kjent under navnet Sangbog for Mandssangforeninger. Sjømannssangen stod i rekkens første bind, som kom ut i 1870. Midt på 1870-tallet ble sangen trykt opp på nytt i Behrens’ samling Udvalgte Kor og Kvartetter for Mandsstemmer.
 Manuskriptet til ”Norsk sjømandssang” av Edvard Grieg. Johan D. Behrens har notert datoen 8. februar 1870 øverst til høyre. Han sørget for at komposisjonen første gang kom på trykk innenfor sin store serie med mannskorsanger. Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse. |
 Edvard Grieg (1843–1907), fra ca. 1870. Foto: Claus Knudsen. Eier: Nasjonalbiblioteket. |
Friedrich August Reissiger (1809–83). Litografi av dansken C. Simonsen. Eier: Nasjonalbiblioteket.
Reissigers melodi
I Sangbog for Mandssangforeninger stod også førstetrykket av den tysk-norske Friedrich August Reissigers komposisjon til Bjørnsons sjømannssang. Den ble tilegnet Handelsstandens Sangforening da koret feiret 25-årsjubileum i 1872. Men melodien var eldre og hadde en usedvanlig trang fødsel. Tilblivelseshistorien gir et interessant innblikk i norsk musikkedisjon og viser hvor dominerende Johan D. Behrens kunne være som utgiver og forlegger. Han hadde nok for vane ”at kritte lidt” på de sangene han mottok til utgivelse, for å låne et uttrykk av Halfdan Kjerulf.[3]
Etter at Digte og Sange var publisert i 1870, tok Reissiger for seg Bjørnsons sjømannsdikt. Mellom juli 1870 og juli 1871 sendte han Behrens hele fem forslag med tanke på trykking. Behrens’ merknader i utkastene legger for dagen hvordan han forandrer, kritiserer og korrigerer. Reissiger erklærer i et følgebrev til femte versjon at ”Griegs Komposition kommer jeg aldrig til at like!! [sic]”. Om svaret fra Behrens kan være et kort ”Nei, denne duer heller ikke!”, kommer Reissiger stadig tilbake ”Til Vennen Behrens” med nye forsøk – ikke duknakket, men takknemlig – for eksempel undertegnet ”Din hengivenste” Reissiger. Særlig er Behrens ute etter å rette på Reissigers rytmiske og melodiske løsninger. Vi kan nok tilskrive Reissigers tyske herkomst og manglende fortrolighet med norsk språkmelodi og ordrytme en del av skylden. Behrens noterer over notene til det første utkastet (juli 1870): ”Melodiens rytmiske Bygning tilsvarer ikke Digtets. Jeg foreslaar den omarbejdes og viser paa indlagte Blad dens rytmiske Fejl. Den første Halvdel af denne Sang er god, den sidste duer ikke”. På andre utkast skriver Behrens i oktober 1870: ”Nej! Du ved ikke rigtig at sno dig i den tredelte Takt. Har du Lyst, saa forsøg nok engang.”[4] Og da oppfordres Reissiger til å prøve todelt takt.
 |
 |
 |
Behrens mente en todelt taktart egnet seg best for å gjengi den iboende rytmen i Bjørnson sjømannsdikt. Når så sangen endelig blir trykt, har Behrens fått det som han vil: I første utkast fra Reissiger er melodien notert i ¾takt. Kommentarene i manuskriptet skriver seg fra Behrens. Femte og siste versjon står gjengitt som førstetrykk i Sangbog for Mandssangforeninger, nr. 35. Her er taktarten blitt 2/4! Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse.
I Seips visebok ble Reissigers melodi som nevnt knyttet til Bjørnsons sjømannssang først så sent som i 1967. I Mads Bergs populære Skolens sangbok (som skal ha blitt trykt i 1 million eksemplarer mellom 1914 og 1999!) var den derimot enerådende helt fra første stund, gjengitt i alle utgaver i tostemmig arrangement.
 | |||
 |
 |
Mads Bergs sangbok kom første gang ut i 1914 og preget sanglivet i norske skoler det meste av 1900-tallet. Kikk på bildet for forstørrelse.
Det er trolig Reissigers tonesetting av ”Den norske sjømand” som har vunnet størst utbredelse, gjennom sangbøker og korhefter. I samlingen Norges Melodier, som har hatt en viktig plass i norske hjem, kom den imidlertid ikke med fra starten av. I førsteutgaven, utgitt anonymt av Grieg i 1875, var Griegs egen komposisjon den eneste. Den kom på nytt ut i firebindsutgavens første bind (1910), mens Reissigers melodi først ble gjengitt i firebindsutgavens siste bind (1922). Til slutt, i den fortkortede tobindsutgaven (1947), er begge tonesettinger endelig inkludert. Mer om Norges Melodier, (jf. månedens sang, april.)
Denne teksten vil bli erstattet
Lydopptaket er hentet fra CD-en Sangerhilsen [1998].
Fredriksstad mandssangerforening synger. Komponist: Friedrich August Reissiger. Musikken brukes med tillatelse fra utgiveren.
[1] Sitert etter Christen Collin. Bjørnstjerne Bjørnson: hans barndom og ungdom. Kristiania 1907, bd. 2, 559.
[2] Hoem, Edvard 2009. Villskapens år: Bjørnstjerne Bjørnson: 1832–1875. Oslo, 511.
[3] Kjerulf, Halfdan 1918. Halfdan Kjerulf. Af hans efterlatte Papirer. Utg.: Wladimir Moe. [B. II] 1847–68, 251.
[4] Behrens’ notater på Reissigers manuskripter til ”Den norske Sjømand”, NBO mus ms 43:470. Det ”indlagte Blad” ligger i brevsamling 1 etter F.A. Reissiger. Håndskriftsamlingen. Nasjonalbiblioteket.
