Mai: "Ja, vi elsker dette landet"

Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad

2010.05.01

"Ja, vi elsker" har en lang tilblivelseshistorie. I mai er den et selvsagt element.

I den talen Bjørnstjerne Bjørnson holdt da Nordraak-statuen skulle avdukes i Berlin 17. mai 1906, ga han uttrykk for at ”Ja, vi elsker” hadde kvaliteter som ga den forrang fremfor andre nasjonalsanger. Mens de fleste kan være preget av idyll, melankoli eller opprør, er vår åpen og fri, ”selvhævdende uden Skryt. Den forløser i Toner uden Overdrivelse og uden Sentimentalitet”.[1]

FØRSTE GANG
I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven, 17. mai 1864, ble ”Ja, vi elsker” første gang fremført offentlig. I morgentimene denne regnvåte nasjonaldagen hadde et ekstratog fraktet øvrighetspersoner og 24 sangere fra Kristianias største mannssangforeninger (med Norges eldste kor, Den norske Studentersangforening, i spissen) til Eidsvoll. Under en høytidelighet i Eidsvollsbygningen sto sangen på programmet. Senere på dagen, da sangerne vendte tilbake til hovedstaden, lød sangen i reprise fra et utvidet kor: 200 sangere fra Kristianias fire største mannssangforeninger holdt festkonsert fra søylehallen foran universitetet. Også Normandssang (”Der ligger et Land”) ble antakelig urfremført ved denne anledningen (jf. månedens sang, januar). Sangpedagog og dirigent Johan D. Behrens (1820–90) ledet konserten, som var svært godt besøkt.

Festkonsert fra universitetets søylehall, 17. mai 1864. Illustreret Nyhedsblad, 29.5.1864.

Tradisjonen med mannskorsang fra universitetets hovedtrapp 17. mai var dermed innledet. ”Ja, vi elsker” falt umiddelbart i god jord. Snart begynte gateguttene å plystre på melodien, laget av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard Nordraak (1842–66). Det tok ikke lang tid før ”Ja, vi elsker” utkonkurrerte den unge nasjonens to mest kjente fedrelandssanger, ”Sønner af Norge” fra 1821 og Johan Nordahl Bruns drikkevise fra Det norske Selskab i København på slutten av 1700-tallet, ”For Norge, Kjæmpers Fødeland”. Bjørnsons sang vant lytternes og kritikernes bifall, og den ble et naturlig nummer ved korkonserter innenlands og utenlands. I kraft av sin popularitet, ikke som resultat av et offisielt vedtak, fikk ”Ja, vi elsker” med en gang status som selve fedrelandssangen.

Tross regn og sludd lyttet mange mennesker til Bjørnsons inspirerte tale foran slottet 17. mai 1864. En frihetsstatue var reist. Den ble senere erstattet av Carl Johans rytterstatue. Illustreret Nyhedsblad, 29.5.1864.

DIKTET
Diktet ”Ja, vi elsker” er blitt til over tid, preget av ulike politiske situasjoner. Så vel tittel som tekst har endret seg. Sommeren 1859 oppholdt Bjørnson seg på Hop utenfor Bergen. Her skrev han sanger til En glad Gut, arbeidet på Arne og skal ha laget første versjon av ”Ja, vi elsker”. Visstnok ble diktet skrevet for å gå inn i Arne. Dette er kanskje ikke så underlig når vi tenker på det berømte innledningskapittelet (om trærne som ville dekke til det nakne fjell) og leser fortellingen, slik Francis Bull antyder, også som en beretning om nasjonsbygging. Arne velger å sette krefter og fantasi inn for å få det til å gro på hjemstedet Kampen (bilde på Norge?).[2]

Førstetrykket av teksten til Norges nasjonalsang. Aftenbladet 1. oktober 1859. Klikk på bildet for forstørrelse.

Et lignende nasjonsbyggingsmotiv ser vi i Fiskerjenten, gitt gjennom fedrelandssangen ”Jeg vil værge mit Land, / jeg vil bygge mit Land” som er innlemmet mot slutten av boken. Den første versjonen av ”Ja, vi elsker” ble trykt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften Norsk Fædrelandssang og var et leilighetsdikt til kong Carl 15. som kom til Kristiania for å foreta Stortingets offisielle åpning.

Bjørnson på den tid han skrev første versjon av ”Ja, vi elsker”. Eier: Nasjonalbiblioteket.

På samme avisside sto en artikkel som oppfordret Stortinget til å sette seg imot svenske unionskrav. Selv om både artikkel og dikt var usignert, har vi bevis for at den 27-årige Bjørnstjerne Bjørnson var opphavsmannen. Han hadde nettopp fått stilling i avisen som politisk medarbeider. Nå fikk han en kanal hvor han kunne oppfordre til stiftelse av politiske partier og lemping av svenske unionskrav.

Diktets femte strofe finnes bare i første versjon av teksten. Her ønsker dikteren å se kongen som en forsvarer av Norges selvstendighet innenfor en fredelig union hvor plogen har erstattet våpen. Men kongen vendte Norge ryggen.

I 1863 kom unionsproblemene i skyggen av en annen politisk krise, den dansk-tyske konflikten som resulterte i en blodig krig i de sønderjydske grenseområdene. Liksom Ibsen engasjerte Bjørnson seg for sin danske nabo. Den 20. desember 1863 ble en omarbeidet versjon av ”Ja, vi elsker” trykt i Illustreret Nyhedsblad.

Andre versjon av Norges nasjonalsang, trykt i Illustreret Nyhedsblad 20. desember 1863.

I de nye strofene står begreper som frihet, forlik og forsoning sentralt. Denne versjonen ble trykt med Bjørnsons signatur, og kong Carl er fjernet, både i tilegnelsen og i selve diktet. Det er imidlertid ikke førstetrykket fra Aftenbladet eller 1863-versjonen, som er blitt stående som den endelige, men den utforming diktet fikk i Bjørnsons samling Digte og Sange fra 1870. Der har diktet åtte strofer og heter ”Ja, vi elsker dette landet”. Siste bearbeidelse fra Bjørnsons hånd ble trykt i Digte og Sange i 1904 under tittelen Sang for Norge.

Det eneste kjente egenhendige manuskript med en tilnærmet fullstendig versjon av ”Ja, vi elsker” er arkivert i Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Dette håndskriftet av Bjørnson ligger – med senere endringer – trolig til grunn for den trykte versjonen i Illustreret Nyhedsblad (desember 1863). Håndskriftet inneholder også ”Der ligger et Land” (jf. månedens sang, januar). som ble trykt samtidig i samme avis. Et brev til dirigent Johan D. Behrens følger med. Her ser du Bjørnsons manuskript.

TAKKNEMLIGHET OG EMPATI
Med sitt fedrelandsdikt har Bjørnson skapt en fortelling om hva som kan bidra til å utvikle nasjonens identitet og styrke innbyggernes fedrelandssinn. Forbilder finnes selvsagt i andre nordiske nasjonalsanger, men ”Ja, vi elsker” skiller seg ut gjennom sine pregnante bilder, sitt enkle ordvalg og sin dempete karakter, uten selvros. På mange måter er sangen en historiebok i miniatyr: De tre første strofene uttrykker kjærlighet til land og folk og minner om hvordan historiens konger og hærførere, og like ens menige kvinner og menn i bygd og by har beskyttet sitt fedreland. Ikke bare heltene er i fokus,

Rikard Nordraaks sanger til Bjørnsons tekster står sentralt i vår musikkultur. Postkort, Nasjonalbiblioteket.

men like mye, eller mer, de mange fra de ”tusen hjem”. Det er disse som har bidratt til å bygge Norge, også med sine tårer. Selv om krise og krig danner bakteppe for de ulike tekstversjonene av ”Ja, vi elsker”, betoner de åtte strofene etiske verdier som ansvarlighet, samhold, trofasthet, historisk bevissthet, fredsvilje, forlik, utholdenhet, troskyldighet, forsakelse, selvkritikk og gudstro. Sett i verdensperspektiv er det unikt at en nasjonalsang nevner ordet skam og streifer tanken om at man kan ha sviktet i noen sammenhenger. Å spore internasjonal empati i en nasjonalsang er usedvanlig.

Slik sangen til slutt ble stående, rettes oppmerksomheten ikke bare bakover i tid og mot samtidens politiske forhold, men også mot fremtiden. Fokus dreies over på ansvars- og pliktfølelse og mot allmenngyldige verdier.

MUSIKKEN
Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang ligger i Nasjonalbiblioteket og stammer trolig fra høsten 1863, men strofe fem og seks kan ha kommet til senere.

Nordraaks renskrevne manuskript til ”Ja, vi elsker”. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Komponisten har brukt den versjonen av diktet som sto trykt i Aftenbladet 1859, men med noen små tekstlige avvik i radikal retning. Johan D. Behrens har eid manuskriptet og har notert i det både med penn og blyant. I andre halvdel av 1800-tallet ga Behrens ut serier med mannskorsanger, de fleste publisert i hans Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. ”Ja, vi elsker” var den første av Nordraaks mannskorsanger som ble trykt i denne samlingen som utkom heftevis. Det skjedde høsten 1864. Sangen sto som nr. 379 med tittelen Fædrelandssang. Behrens la Nordraaks manuskript til grunn, tok delvis hensyn til Bjørnsons tekstrevisjon fra 1863 og lot endringer han selv innførte i manuskriptets notebilde, komme med i den trykte utgaven. Under urfremføringen benyttet sangerne imidlertid et privattrykk. Dette arket er det eneste musikktrykk vi vet om som gjengir de strofene diktet hadde da det første gang ble publisert i Aftenbladet 1859.

Ja, vi elsker” var den første mannskorsang av Nordraak som ble offentliggjort.

Nordraak har ikke gitt ”Ja, vi elsker” noen tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks manuskript og i den trykte versjonen. Bjørnson selv kalte sin fedrelandssang en hymne, ja, han skal flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke skulle synges for hurtig og bastant. Kanskje han på denne måten ville gi rom for ettertanke snarere enn selvhevdelse?

Men ble ikke ”Ja, vi elsker” fremført firstemt før den klang i Eidsvollsbygningen og utover universitetsplassen 17. mai 1864? Jo, antakeligvis, – om enn i en lukket krets. Under studieårene i Berlin (1862–66) vanket Nordraak sammen med pianisten Erika Lie (Nissen) og hennes søster Ida. Melodien til ”Ja, vi elsker” skal ha kommet en morgen med bybud, notert på kanten av et brev til Ida. Deretter harmoniserte Nordraak melodien for mannsstemmer og ga notene til den danske komponist og musiker Asger Hamerik (1843–1923), som oppholdt seg i byen. Men Nordraak nektet ham å vise frem sangen og langt mindre la den fremføre.

Like fullt innstuderte Hamerik sangen med en dobbelkvartett av mannlige sangere fra de nordiske land under press fra stifteren av kvartetten, nordmannen Olaf Amundsen. En kveld mens Nordraak satt på en restaurant og leste i en avis, dukket kvartetten uventet opp, gikk opp på et podium i lokalet og sang tre strofer av ”Ja, vi elsker”. Først ble Nordraak blek, deretter styrtet han frem til Amundsen mens tårene rant: ”Dette har jeg dig at takke for, kjære ven, og aldrig vil jeg glemme dig og denne herlige stund, da jeg første gang faar høre, hvordan den klinger.”[3]

”Ja, vi elsker” oppnådde snart å bli populær. Den kom i stadig nye utgivelser og ble fast programinnslag under norske sangerstevner og sangerferder der kor satte hverandre stevne. Også i Norden for øvrig ble ”Ja, vi elsker” tidlig brukt som konsertsang.

NASJONALT SYMBOL
Edvard Grieg (1843–1907) kalte Nordraak ”den geniale komponist” av ”Ja, vi elsker” (1900): De fleste vet nok at det var Bjørnson som skrev teksten, men melodien har liksom bare gjort seg selv i deres bevissthet. Derfor kaller Grieg den en folkesang, og det en av de skjønneste, fremfor alt en av de mest originale noe land eier. Han påpeker at sangen ikke er lett å synge som allsang. Det er ikke vanlig at en nasjonalsang har så stort toneomfang, noe Grieg regnet som en ”tilsynelatende Umulighed”.[4] Men takket være sin kvalitet og sin gode evne til å bære frem teksten, beseirer melodien med glans alle praktiske hindringer.

Både dikt og melodi kom snart inn i allsangbøker og skolesanghefter, og melodien ble hyppig brukt som melodiforelegg ved nye og ulike tekster. Da de første lydopptak ble gjort for over hundre år siden, ble sangen spilt inn, for mannskvartett og som solosang, både her til lands og i utlandet.

I 1874 ga Warmuth noteforlag ut fedrelandssangen for sang og klaver. Heftet inneholder oversettelse av teksten til tysk og engelsk og kom stadig ut i stort opplag. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Det er tette bånd mellom grunnlovsdag og fedrelandssang i Norge. Dette kan bidra til å forklare hvorfor knapt noen har kommet på å foreslå en annen melodi til Bjørnsons tekst. Kun et par-tre ganger er det blitt lansert et nytt forsøk. Som Norges nasjonalsang har ingen annen tonesetting hittil maktet å gjøre Nordraaks melodi rangen stridig. Det har dertil budt på problemer å parodiere den. Når ”Ja, vi elsker” i så stor grad har fått ”være i fred”, skyldes det, ifølge den utenlandske iakttaker, F. Gunther Eyck, at det var folket selv som gjorde ”Ja, vi elsker” til sin nasjonalhymne: Folket identifiserer seg så sterkt med innholdet at sangens liv er uløselig forbundet med nasjonens liv.[5]

Grini fangeleir, 8. mai 1945. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Gjentatte ganger har ”Ja, vi elsker” fungert samlende for det norske folk. Den synes å være nesten uunnværlig når kjærligheten til eget land og erindringen om felles fortid, møye og strev trenger et uttrykk. I avgjørende øyeblikk i nasjonens liv har ”Ja, vi elsker” gang på gang vist seg å være en sang som evnet å uttrykke mot og meningsfylde. Sekundene før advokat Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble skutt 10. september 1941 på grunn av sin motstand mot den tyske okkupasjonsmakten, sang de ”Ja, vi elsker”. Og fra de fem tusen norske fangene på Grini som hadde stilt opp til appell for aller siste gang frigjøringsdagen 8. mai 1945, lød nok en gang Nordraaks melodi og Bjørnsons strofer. I gode og tunge stunder har ”Ja, vi elsker” virket samlende. [6]

Nordraak-bautaen i Berlin, 17. mai 2009. Taler: Sigrun Syverud. Foto: Øyvind Norheim, Nasjonalbiblioteket.

Rikard Nordraak døde i Berlin i 1866, 23 år gammel. Han ble først gravlagt på Jerusalemer Kirchhof; i 1925 ble levningene ført til Vår Frelsers gravlund i Oslo til et gravsted nær Bjørnsons. På Griegs initiativ ble en bauta reist på graven i Berlin, og Den norske Studentersangforening kom fra Kristiania for å delta ved avdukningen 17. mai 1906. Skikken med høytidelighet ved bautaen 17. mai er holdt i hevd siden Bjørnson avduket den og holdt sin berømte tale: hvert år blir Nordraak-statuen bekranset, og de norske studentene i Berlin har ansvar for arrangementet. Slik også 17. mai 2010.

”Ja, vi elsker”, er hentet fra CD-en Norske perspektiver og fremføres av Den norske Studentersangforening, dirigert av Thomas Caplin, 2005.
Musikken brukes med tillatelse fra utgiver.

www.studentersangforeningen.no

[1] Bjørnson. ”Tale ved Rikard Nordraaks Bauta”. 17. mai 1906. I: Artikler og taler. B. 2. Utgitt av Chr. Collin og H. Eitrem. Kristiania 1913, 504

[2] Bjørnson, Bjørnstjerne. Samlede Digter-verker (utgitt av Francis Bull). Kristiania 1919–20. Bd. 1, XX.

[3] Olaf Amundsen 20.1.1917 etter Sangerposten 1917, nr. 2, 15.

[4] Edvard Grieg i åpent brev. I: Verdens Gang 23. april og 1. mai 1900.

[5] Eyck, F. Gunther. The voice of nations. European national anthems and their authors. Westport, Conn. 1995, 63.

[6] Artikkelen bygger på boken: Historien om ”Ja, vi elsker” av Jon Gunnar Jørgensen, Anne Jorunn Kydland [Lysdahl] og Vigdis Ystad. Oslo, Pax, 2002.
Her kan du lese hele: Historien om "Ja, vi elsker"