bjornson-topper bjornson-topper

Språkstrid og Riksmålforbundet


Av Tor Guttu, språkviter og riksmålsmann.


29.03.2010 08:21

Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste kampsaker i 1890-årene. I 1899 var han en av pådriverne til dannelsen av Norsk rigsmaalsforening.


Ivar Aasen, Radering av Johan Nordhagen.

Under dansketiden mistet vi norsk som skriftspråk, og det var bare lov å skrive dansk i offisiell sammenheng. I redsel for at det norske språket skulle forsvinne, samlet Ivar Aasen norske dialektprøver, og landsmålet ble en realitet i løpet av 1850-årene ved Aasens grammatikk (1848), ordbok (1850) og "Prøver af Landsmaalet i Norge" (1853).

Noen bevegelse av betydning ble det imidlertid ikke før i 1877, da Arne Garborg gjorde seg til ideologisk leder for landsmålsflokken med skriftet "Den nynorske Sprog- og Nationalietsbevægelse". I 1880-årene satte Venstre målsaken på programmet. Deres politikk gikk ut på å erstatte landets skriftspråk med landsmålet. Bjørnson hadde selv bidratt til å lede skriftspråksutviklingen i norsk retning både stilmessig og ortografisk. Han var overbevist om at en fornorskning av dansknorsken var veien å gå, men at landsmålet var å gå for langt.

Landsmålet var i langsom, men jevn fremgang. Målet var at det en gang skulle bli Norges eneste skriftspråk.

I 1885 fattet Stortinget det såkalte likestillingsvedtaket, og landsmålet vant en rekke politiske seirer i 1890-årene. Det ble innført som fag i lærerskolen, Blix' landsmålssalmer ble autorisert, skolestyrene fikk bestemme målformen i elevenes skriftlige arbeider, alle elever skulle lære å lese landsmål, den første lovteksten på landsmål så dagens lys osv.

Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste kampsaker i 1890-årene. Han skrev artikler og holdt foredrag og innarbeidet riksmål som navn på språket; tidligere hadde man blant annet omtalt det som "det skrevne Sprog" og "det almindelige Bogmaal". Han fikk i stand et stort møte i Kristiania i 1899, hvor det ble fattet en resolusjon til Stortinget og dannet en forening, "Norsk rigsmaalsforening", med professor Hjalmar Falk som formann. Bjørnson deltok ikke i foreningsarbeidet, men fortsatte å skrive og tale. Foreningen var aktiv flere steder i landet, men oppnådde lite; lovene og bestemmelsene fra 1890-årene ble stående. I 1904 døde virksomheten ut, og i mars 1907 foreslo formannen å nedlegge foreningen.

Men, da Noregs Mållag (stiftet 1906) fikk Venstre til å gå inn for tvungen skriftlig prøve i landsmål til examen artium, en ordning Stortinget vedtok 24. mai 1907, kom Riksmålforbundet på banen igjen.

Gymnasiastene holdt et stort protestmøte i Akershus festnings gymnastikksal 7.april. Bjørnson var en av talerne. Etter møtet ble "Riksmålsforeningen" nystiftet, nå som landsomfattende organisasjon, og Bjørnson ble formann. I 1909 ble navnet endret til "Riksmålsforbundet". Etter Bjørnsons død ble skolebestyrerinne Ragna Nielsen formann (1910–11) og deretter stortingsmann, sogneprest Alfred Eriksen (1911–16).


Share

Bjørnson i media