bjornson-topper bjornson-topper

Dreyfus-saken.


Av Marit Bjørnson Barkbu


19.07.2010 07:00

Dreyfus-affæren utspant seg fra høsten 1894 og ble avsluttet først sommeren 1906. Mange av åndslivets menn rundt om i Europa gikk i bresjen for den franske offiseren. Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem.


LeoTolstoi i Yasnaya Polyana 1908. Det første fargefoto-prtrettet fra Russland. Foto: Sergey Mikhaylovich Prokudin-Gorsky.

Av dem som kjempet for Alfred Dreyfus, var i første rekke Émile Zola, og ellers størrelser som Anatole France, Leo Tolstoi, Georges Clemenceau, Jean Jaurès, Guiseppe Verdi og altså, Bjørnstjerne Bjørnson. Også innenfor den franske hærs generalstab fantes mennesker med stort mot og godt utviklet rettferdighetssans, og særlig gjaldt dette oberst Georges Picquart.

 

De argeste motstanderne av Dreyfus var oberst Joseph Henry, commandant du Paty de Clam, og generalstabsoffiser grev Ferdinand Walsin-Esterhazy som alle tilhørte hærens generalstab.

 

Dreyfus, som var av jødisk ætt, hadde fra 1893 arbeidet i etterretningstjenesten i den franske generalstab. I oktober i 1894 ble han anklaget for høyforræderi mot den franske stat. Årsaken var at han skulle ha tilbudt den tyske militærattaché å kjøpe militære topphemmeligheter. Forut for anholdelsen vurderte en ekspert på håndskrift det opprinnelige beviset, et dokument som gikk under navnet “Le bordereau”. Dette var håndskrevet, og angivelig tilhørte skriften nettopp Dreyfus. Hans konklusjon var klar: Le bordereau var ikke skrevet av Dreyfus. Deretter ble en mindre kompetent mann innenfor militæret satt på oppgaven, og han kom da til motsatt resultat.

 

Dommen Dreyfus ble idømt, bestod i offentlig degradering og deretter livsvarig opphold på den franske straffekolonien Djevleøya i Fransk Guyana i Sør-Amerika. Dommen ble satt i verk den 22. desember i 1894.

 

Fra de før nevnte Dreyfusarder, og fra mange flere, ble etter hvert et massivt krav reist om å få saken gjenopptatt, både for å få Dreyfus frikjent, og for å finne den skyldige. Den som pekte seg ut som skyldig, var en annen generalstabsoffiser, grev Esterhazy.

 

De som i første rekke kjempet for at Dreyfus skulle frifinnes, var oberst i generalstaben, Georges Picqart sammen med Émile Zola og Georges Clemenceau. Men dessverre førte deres fremstøt til det nedslående resultat at Picquart først ble forflyttet og siden utstøtt av armeen, mens Zola, etter sin svært modige og treffsikre artikkel 13. januar 1898, “J’accuse”, ble stilt for retten og idømt fengselsstraff og en sviende bot. Prestisjen i saken spilte inn, og her fantes i tillegg et underliggende motiv, nemlig at Dreyfus var jøde. Grev Esterhazy ble riktignok stilt for krigsrett, men prosessen mot ham førte til full frifinnelse. Ikke desto mindre gikk grev Esterhazys anseelse nedoverbakke blant generalstabens offiserer, og det endte med at han ble avsatt.

 

Bjørnson fulgte våkent med, og takket offentlig Zola for hans mot, der han blant annet skrev: Høistærede Mester, som jeg nu misunder Dem! Hvor gjerne vilde jeg have været i Deres Sted; hvor gjerne vilde jeg have kundet yde Fædrelandet og Menneskeheden en Tjeneste så stor, som den De nu har ydet begge! I mars 1898 skrev han en ny artikkel om Dreyfussaken. Her plukker han fram tegn på tegn som viser at Dreyfus må være uskyldig. Han understreker at Dreyfus aldri, om han var skyldig, under degraderingen ville stått rank og stolt, slik han gjorde de ti uendelige minuttene overfor en rasende folkemengde som spyttet, skrek skjellsord, truet; folk var ustyrlige, mens Dreyfus uten stans ropte ut: “Je suis innocent! Vive la France! Vive l’Armée!”

 

Bjørnson tok også for seg det opprinnelige beviset, Le bordereau, det håndskrevne dokumentet. I Bjørnsons artikkel føres detaljerte og omhyggelige bevis for at dette dokument bærer grev Esterhazys håndskrift.

 

Dreyfus ble hentet hjem fra Djevleøya, og den 9. september 1898 igjen stilt for retten. Nok en gang blir han dømt for høyforræderi. Dommen på ti års fengsel ble ikke iverksatt, og han ble tilbudt benådning, noe han nølende gikk med på. Først 12. juli 1906 erklærte kassasjonsretten Dreyfus for uskyldig. Da hadde saken pågått i nærmere 12 år.

 

Bjørnson skrev i disse årene etter hvert flere artikler, og han brevvekslet med Alfred Dreyfus i fengselstiden, og hadde kontakt med familien.

 

I forbindelse med frifinnelsen i 1906 ble Dreyfus både tildelt den franske æreslegion og gjeninnsatt i hæren under æresseremonier. Ikke desto mindre var han en nedbrutt mann resten av livet, og motstanden mot seg som jøde den følte han alltid.

 


Share

Bjørnson i media