bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson og skandinavismen


Av Ruth Hemstad, Nasjonalbiblioteket


23.01.2013 19:45

Bjørnstjerne Bjørnson var både nasjonalist, skandinavist og pangermanist. Han var en drivende kraft i norsk nasjonsbygging, han trodde på en skandinavisk samling og han så for seg en større sammenslutning av alle germanere. Hvordan klarte Bjørnson å holde sammen disse tilsynelatende uforenlige posisjonene?

Bjørnsons tankeverden er tilsynelatende motsetningsfull, men det er også sammenhenger og kontinuitet i Bjørnsons vekslende omfavnelse av nasjonale, skandinaviske og pangermanske ideer. For Bjørnson var dette ikke utelukkende kategorier, men ledd i en ønsket og nødvendig historisk utvikling. Men først måtte den norske nasjon finne seg selv.

Bjørnsons nasjonale program kom til uttrykk både i hans skjønnlitterære virksomhet, hans innsats for å bygge opp norsk teaterliv og hans virke som samfunnsdebattant og politisk aktør. Bjørnson ønsket å vekke og styrke en norsk nasjonal bevissthet i et Norge preget av tette kulturelle bånd til Danmark, og et politisk avhengighetsforhold til Sverige i den norsk-svenske unionen siden 1814. Men Bjørnson ønsket også at et nasjonalt mer selvbevisst Norge skulle inngå i et tettere samarbeid med sine skandinaviske naboland, og i perioder støttet han tanken om en nordisk politisk union. Pangermanismen var en videreføring av tanken om behovet for større sammenslutninger, begrunnet i felles opprinnelse og kultur og motivert med hensynet til bevaring av verdensfreden.

Det var på det 4. skandinaviske studentmøtet, i Uppsala i 1856, at Bjørnson for alvor bestemte seg for å bli dikter, og der han ble tilhenger av skandinavismen.


Med setningen ”Nu vi staa tre Brødre sammen/og skal saadan staa!” fra diktet \"Ja, vi elsker\", understreker Bjørnson tanken om brorskap i Norden. Tre soldater i svensk, dansk og norsk uniform, hver med sitt nasjonale flagg, rekker hverandre hånden.

Skandinavismen var en nasjonal enhetsbevegelse, en alternativ nasjonalisme, med en tettere forbindelse mellom de tre skandinaviske landene som mål. Den hadde en viss oppslutning midt på 1800-tallet, mer i Danmark og Sverige enn i Norge. Skandinavismen ble ikke minst dyrket på de store studentmøtene, arrangert jevnlig siden 1843. Tusenvis av nordmenn, svensker og dansker samlet seg til fest og feiring av seg selv og skandinavismens ideer. Skandinavismen ble mer politisert i takt med eskaleringen av konflikten om det nasjonalt blandete grenselandet mellom Danmark og det tyske området – hertugdømmene Slesvig og Holstein. Etter to kriger, 1848–51 og 1863–64, tapte Danmark kampen om det danskpregede Slesvig. Skandinaviske frivillige deltok, men den forventede hjelpen fra norske og svenske myndigheter uteble. Krigen i 1864 ble raskt betraktet som skandinavismens dødsstøt, men skandinavismen levde videre som et kulturelt prosjekt og i form av skandinavisk samarbeid. Bjørnson var en av skandinavismens støttespillere i Norge, særlig i perioden 1856–1872, men også rundt 1900.

Historikeren Øystein Sørensen har delt Bjørnsons politiske utvikling inn i fem perioder: Nasjonalisme og skandinavisme var dominerende orienteringer i årene 1856 til 1872. Denne perioden etterfølges av Bjørnsons første pangermanske periode, 1872 til 1879. Den innledes med Bjørnsons minnetale over Grundtvig i Danmark høsten 1872. Bjørnson talte for forsoning og vennskap med Tyskland, og sendte sjokkbølger inn over Danmark, som på ingen måte hadde forsont seg med tapet av Slesvig kort tid før. I perioden 1879 til 1893, innledet av kampen for det rene norske flagg, var Bjørnson fremtredende i utviklingen av den militante venstrenasjonalismen. Han ble en sentral premissleverandør for Venstres politiske program og kravet om egen norsk utenriksminister. I denne tiden er Bjørnsons skandinaviske og pangermanske orienteringer mer i bakgrunnen. Men mot slutten av århundret, 1893–1899, er Bjørnson mer preget av en forsonlig venstrenasjonalisme, og han betonte betydningen av en mer moderat linje overfor unionspartneren Sverige. I den siste fasen, 1899–1909, kommer pangermanismen igjen tydeligere til uttrykk, i tillegg til at Bjørnson tar et kritisk oppgjør med norskdomsrørsla.

Den siste fasen faller sammen med først en bedring i de norsk-svenske relasjonene rundt 1900, siden en klar forverring pga unionsoppløsningen. Bjørnson hadde vært forhatt i Sverige, men ble nå hyllet – ikke minst gjennom tildelingen av nobelprisen i litteratur i 1903. Da hadde Bjørnson allerede nedtonet betydningen av sin ofte siterte frase: “Den union som vi forpestes i, den hater og forbanner vi.” Det var nordmenns underdanige forhold til svenskene som hadde vært problemet, og dette var annerledes nå, hevdet Bjørnson.

Et sterkere Norge som kunne bidra til nordisk samhold, var Bjørnsons budskap også i 1905. I en tale i Aalborg understreket Bjørnson: “Jeg holder paa de tre Rigers Forening, men Foreningens Art er mig foreløbig ligegyldig. Kun maa vi holde sammen. Vi er bare 9 Millioner Mennesker, men af de bedste”(Berlingske Tidende 29.5.1905). Etter unionsoppløsningen mente mange fra svensk side at skandinavismen – som hadde hatt en viss gjenoppblomstring i årene rundt 1900 – nå definitivt var død og begravet. Men Bjørnson tok, i Samtiden i 1905, til orde for et norsk-svensk, eller nordisk, forsvarsforbund. Fremtiden var imidlertid et germansk forbund, helst med Storbritannia og Amerika involvert. Dette var ”Nordens Fremtid”, gjentok Bjørnson i sin tale på Skamlingsbanken i Danmark i 1906, heller ikke denne gang uten danske reaksjoner. Fire år etter ble Bjørnson begravet, og han ble hyllet som en nasjonalhelt – både i København og i Norge.

For Bjørnson kunne nasjonal innsats, skandinavistisk orientering og pangermanske visjoner gå hånd i hånd, ikke som konkurrerende og motstridende, men som komplementære og utfyllende størrelser. I dette sammensatte bildet er det imidlertid den nasjonale Bjørnson som er blitt den mest dominerende i ettertid, og som også hadde størst gjennomslag i sin samtid.


Share

Bjørnson i media