bjornson-topper bjornson-topper

En verdenskjendis er død.


Av Jakob E. Ågotnes, førstekonservator


22.02.2010 11:04

28. april 1910: Et tog glir sakte ut fra stasjon Gare du Nord i Paris. I en av vognene står en blomstersmykket kiste. Bjørnstjerne Bjørnsons siste reis.

Toget beveger seg i jevn fart nordover uten opphold på stasjoner underveis, dag og natt til det ankommer København to dager senere. Lørdag morgen den 30. april ankommer toget med Bjørnsons båre Hovedbanegården i København, og blir mottatt av det danske ministeriet. Overalt vaier flaggene på halv stang; det hadde de også gjort på de jernbanestasjoner de hadde passert underveis. På Hovedbanegården var de mest fantastiske foranstaltninger gjort for at Danmark skulle ta et verdig og minnerikt farvel med Bjørnstjerne Bjørnson. I Aftennummeret for Nationaltidende for 30. april kan vi lese:

”Den store vestibule var omdannet til Sørgehal, hvor hvidt og sort var de dominerende Farver. --- Den kongelige Ventehal, som var forbeholdt familien Bjørnson, var dekoreret med Blomster og Gulvet dækket af et tykt Smyrnatæppe. 2. Klasses Ventehal havde smukke Opstillinger af Bladgrupper, og Vinduer og Døre dækkedes af sorte og hvide Draperier. Paa Perronen var der, hvor Kisten skulde føres igennem, lagt et sort Klædestæppe, Dørene var betrukne med sort Klædestæppe, og over Udgangen vajede det norske Flag, flankeret af to danske. ---Dessuden var det rejst en dobbelt Række Flagstænger paa selve Stationspladsen, afvexlende med norske og danske Flag. Grønne Guirlander og Sørgeflor vandt sig mellem Stængerne. Udenfor Stationen var Flagene sænkede paa de høje Mastestænger.” Avisen sier selv at det er ikke mulig å nevne alle som var møtt frem, men ramser opp: ”først og fremmest Ministeriets samtlige Medlæmmer, Rigsdagens Formænd, den norske Legation med Professor Hagerup i spissen og det norske Konsulat med generalkonsulen, Etatsråd Nordstrand --- Representant for hs. Maj. Kongen og hs. Kgl. Høihed Kronprinsregenten: Kabinetssekretær Krieger, Viseadmiral Wandel, Høisteretsjustitiarius Niels Lassen, Overpræsident Oldenburg---” og fortsetter oppramsingen av representanter for sivile og militære etater, for kunst, litteratur, teatrene, høyskoler, universitet, journalistforeningen, riksdagsmenn osv.

Avisen beretter inngående om alt som videre skjedde fra toget kom, hvordan fru Bjørnson og den øvrige familie steg ut av vognen og ble geleidet til den istandsatte kongelige ventehallen, hvordan sørgemusikk ble spilt mens kisten, ”rigt dækket af pragtfule Krandse” over et norsk flagg, ble båret over fra jernbanevognen via den sørgedekorerte vestibylen over til likvognen. ”Denne var en lav Wogn, dækket af sorte draperier og forspændt 6 prægtige, sorte heste.” Karoline Bjørnson ble kjørt fra Hovedbanegården til Tollboden der panserskipet ”Norge” ventet, mens resten av familien, venner, ministrene og forfatterne gikk bak likvognen. Bak dem igjen sluttet seg foreninger og lag og andre fremmøtte. Under førerskap av ridende politi, satte sørgetoget seg i bevegelse til tonene av Hartmanns Sørgemarsj. ”Alle hoveder blottedes paany --- for at hylde Digteren paa hans sidste Reise gennem København” Ved Rådhuset var det musikkorps som spilte sørgemarsj, og alle offentlige, og andre bygninger også, var blomstersmykket. Avisen skildrer så toget gjennom byen hvor der var folk overalt i gatene og i vinduene. Dagene før var det flere som bodde langs ruten, som averterte i avisen at de leide ut vindusplass. Men avisen er meget misfornøyd med politiet som ikke har greid å holde borte ”en Sværm av uvedkommende Personer, arbejdsklædte Læredrenge og spragletklædte, paatrængende Damer, der med vanlig Mangel paa Opdragelse og Takt” trengte seg frem, og avisen finner at der får være grenser for ”demokratisering”! Der var folk overalt: ” I Husenes Vinduer, paa Plankeværker, Tage, Kafeer og Hotellers Altaner saaes Hoved ved Hoved, og mange Steder holdt Wogne, fra hvilke man søgte at fange Glimt af det iøvrigt smukke Tog, der med sine floromvundne Faner og Banner, af hvilke flere var smykkede med Bøgeløv, blev af en meget anseelig Udstrækning etferhaanden som de forskjællige Korporotioner --- slutte sig til.”

 

Bjørnstjerne Bjørnsons likferd gjennom København og begravelse Kristiania 3. mai 1910
Det Kongelige Teater var drapert i sort og hvitt, og fra loggiaen ble det sunget og musisert. Gjennom Strøget var husene pyntet og i forretningsvinduene fantes bilder av BB ”hvor danske og norske Farver og sort slør slyngede sig om Bjørnsons billede”, og langs alle gater var det møtt frem titusenvis av mennesker som ønsket å vise Bjørnson den siste ære. Noe liknende hadde byen aldri opplevd før. Ved Tollbodene lå panserskipet ”Norge” og ventet med akterskipet drapert med sorte draperier som hang over skansekledningen og slynget seg om kanonene og landgangen. Aller fremst på akterdekket vaiet et veldig norsk flagg over en lav katafalk som også var drapert med sort og omgitt av grønne trær og busker. På plassen foran skipet var det reist et kongetelt for Bjørnsonfamilien og fra det til landgangen en flaggborg med annethvert dansk og norsk flagg forbundet med sorte og hvite bånd og granguirlandere. Foran landgangen var reist en taletribune ”med sort, Sølv- og violet sørgedekorasjon”. En mengde kranser hopet seg etter hvert opp, blant dem sølvkransen fra ”venner i Aarhus”, den er å se på Aulestad fremdeles. Ti minutter over ett kommer følget med båren til syne, og alle flagg både på båtene i havnen og på land senkes på halv stang. Og sørgetoget velter inn på plassen. Men hvilket sørgetog, beretter avisen; her var de freidigste og mest nysgjerrige som hadde trengt seg frem med ”brogede Hatte og Slips, lyse overfrakker og sykkelkasketter synes her at bæres af et Flertal”. I kaoset greier man å få flyttet kisten fra vognen over på katafalken. Og ”Under alt dette har wejret vexlet mellem Graad og Smil; et Øjeblik drysser Regnen tæt for i det næste at give Plads for varme Solstraaler.” Statsminister C.T. Zahle besteg så talerstolen og talte, og alle lyttet med blottet hode til en varm og rørende tale som gjengis her etter avisen Nationaltidende:

”For sidste Gang har det danske Folk Bjørnstjerne Bjørnson som Gæst. For sidste Gang har han samlet som ingen anden formaaede det, de store Skarer, det hele Folk.

Naar det er blevet min ærefulde Lod som Ministeriets Chef her at bringe Bjørnsons Støv en Hilsen og Tak fra Danmark, så har jeg den sikre Bevidsthed at tale paa hele den danske Hovedstads, hele det danske Folks Vegne.---

For hver Gang han rejste gennem Danmark, gav han os af sin store Aands og sit store Hjertes Rigdom. Og han glemte os ikke, verken naar han var hjemme, eller naar han var ude. Altid fornam vi hans aarvaagne Kærlighed, altid vidste vi, at i Sorg og i Glæde, i Nedgangens som i Hæderens Dage – altid var Bjørnsons vidunderligt omfattende Samfølelse hos os.

Derfor blev Bjørnson elsket i Danmark som i sit eget Land. Blant vore Bønder og i vore Provinsbyer ikke mindre end i denne store By, hvor hvert Barn kendte ham og ærbødigt blottede Hovedet, naar hans Kjæmpeskikkelse viste sig.

Hvad Bjørnson har betydet for dansk Aandsliv, lader sig kun maale med hvad vore egne Allerstørste har betydet. --- hans Aand, den Aand han omsatte i sine Værker og i sin folkeopdragende Gjerning, den vil leve, saa lenge der er et Norden. --- Danmark sørger sammen med hele Norden ved denne Kiste der rummer Støvet af Norges største Søn.

Danmark takker Bjørnson fordi han i sin Ungdoms Aar kom til os som selve det store Vaarbrud med Sol og med Regn i den grøderige Blanding som særkænder April, den Maaned som Bjørnson valgte sig som den kæreste. Danmark takker ham for hans trofaste Vennesind, som aldrig svigtede. Takker ham for alt, hvad han gav og vedblev at give av den Rigdom som syntes uudtømmelig.”

Deretter vendte statsministeren seg direkte mot Karoline Bjørnson med noen velvalgte takkeord til henne. På vegne av den norske regjering har Norges sendemann Hagerup hele tiden ventet om bord på panserskipet ”Norge”, på norsk grunn. Statsminster Zahle vender seg så mot ham og uttaler:

”Hr. Minister! Jeg beder Dem som Norges Representant her i Danmark modtage paa deres Lands vegne Danmarks Deltagelse i det største af alle de Tab, Norge i disse sidste Aar har havt i Bortgangen af store og berømte Mænd. Og med Tak fordi vi har faaet Lov til at bringe Bjørnsons Støv vor taknemmelige Hyldest med paa Vejen til den evige Hvile i Hjemlandet, fører vi nu denne dyrebare Kiste over fra dansk til norsk Grund, og idet vi til Afsked sænker Dannebrog, giver vi Bjørnson ind under det norske Flag som han elskede, og under hvis Farver han kæmpede til sidste Aandedrag.

Danmark byder sin store norske Ven Farvel. Ære Være for altid i danske Hjerter Bjørnstjerne Bjørnsons Minde.”

Den danske krigs- og marineminister Christopher Krabbe, Bjørnsons gamle venn, hadde ønsket militær deltakelse i sørgetoget og salutt ved overføringen av båren fra dansk til norsk grunn, men slik ble det ikke. Begge deler ble forhindret etter inngripen fra den danske kronprinsen sent kveld en før. Da hadde en dansk oberstløytnant skrevet i avisen at salutt ikke gikk an: ”For en stor Del av det svenske Befolkning staar Bjørnstjerne Bjørnson som den Mand, der mer enn nogen anden medvirkede til Unionsbruddet,” og det er som ”den uforglemmelige Digter” og ikke som politiker det danske folk vil bringe ham sin siste hyllest. Og siden Danmark vil være nøytralt, vil en militær honnør kunne bli oppfattet fornærmende i Sverige. (Så følsom var unionsoppløsningen fremdeles, fem år senere.)

Deretter spiltes ”Deilig er jorden” hvorpå norske marinegaster løfter kisten av katafalken og bærer den om bord i ”Norge” fulgt av Zahle som byr fru Bjørnson armen, og deretter den øvrige familie. Mens dette pågår, spiller Norges musikkorps ”Ja, vi elsker dette landet” og hele besetningen og folkemassen i land står med blottet hode. Ambassadør Hagerup trer så frem og uttaler følgende ord:

”I dette Øjeblik, da Bjørnstjerne Bjørnsons Baare er bragt over paa norsk Omraade, og hele det norske Folk staar nedbøjet i Sorg over at det kun er vor store Landsmands afsskjælede Legeme, som det blev os forundt at hilse velkommen tilbage til det Fædreland, som han elskede over alt, og som han har givet saa meget, vil jeg paa min Regjerings Vegne rette en varm Tak til den danske Regering og det danske Folk, som stod den Bortgangnes Hjerte saa nær, for den Deltagelse i den norske Folkesorg, som de i Dag paa en saa gribende Maade har lagt for Dagen.”

Fru Karoline Bjørnson i sterk gråt føres i land av Hagerup og hilses av alle hun passerer. Sønnen Bjørn Bjørnson og datteren Bergliot Ibsen følger med panserskipet ”Norge” som stilt legger ut fra kaien, med fedrelandssangens skaper i kiste. Bjørnson ”seiler med ansiktet vendt mot Norge”.

Familie og venner reiser hjem med toget. Utenfor Moss neste morgen gjør skipet et lite opphold og tar om bord Karoline, familiemedlemmer, andre norske notabiliteter og Bjørnsons trofaste følgesvenn på alle hans reiser, kusken Petter fra Gausdal.

Med marinegaster som æresvakt rundt katafalken seiler ”Norge” denne klare glitrende vårdagen oppover Oslofjorden og blir møtt av en armada av båter. Langsomt glir ”Norge” innover den speilblanke fjorden, og litt senere klapper skipet til kai ved Honnørbryggen i Kristiania. Det blir avfyrt kongesalutt, 21 skudd, fra Akershus da skipet lander, den eneste gangen det har skjedd for ikke-kongelige. Det er stillhet ved den blomsterdekkede kisten, og i stillhet blir de mottatt av de tusener som denne dagen slutter opp om ham, og som har møtt frem for å hedre ham; dikteren, stridsmannen, politikeren, kulturpersonligheten, de små og undertryktes forsvarer, Bjørnstjerne Bjørnson. Nå hadde han lagt pennen ned for godt etter mer enn 60 års utrettelig virke.

På Honnørbryggen ventet den unge nyinnsatte kong Haakon, regjeringens sjef Wollert Konow, Stortingets presidentskap, stiftsamtmannen og professor Nansen. Kisten ble kjørt til Trefoldighetskirken, Kristianias største. Gatene fra bryggen til Trefoldighetskirken var smykket og drapert med sort, hvitt og grønt.

Så lagdes målet for så megen agg

Og høy begeistring i vårt felles flagg

Det ble statsbegravelse, storslått den også, arrangementet i kirken var ved teatermaler Jens Wang, godt hjulpet av ”seremonimester” Bjørn Bjørnson. Til tross for at Bjørnson hadde gått hardt ut mot kirken og troen på de kristne dogmene, hadde han aldri meldt seg ut av statskirken, han var derfor berettiget til en kirkelig begravelse.

Begravelsen skjedde 3. mai 1910 fra Trefoldighetskirken til den nylig anlagte æresgravlunden ”Vår Frelsers Gravlund”. Forrettende sogneprest var Herman Lunde. Det ble ikke sunget salmer ved begravelsen, men det ble spilt sørgemusikk av Edvard Grieg. Det var en gripende høytid. Det føltes som om hele landet var i sorg. I nekrologene i avisene gikk ofte ordene ”konge” og ”høvding” igjen. Aldri har vel en så pompøs begravelse vært omgitt med så stor interesse. I kirken var det reserverte plasser for alle notabiltitene som hadde meldt sin interesse.

Se flere bilder fra begravelsen finner du her:


Share

Bjørnson i media