bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnsons siste år, hans angst for å dø


Av Jakob E. Ågotnes, førstekonservator


23.01.2013 19:44

Bjørnstjerne Bjørnson hadde hele livet igjennom hatt en enorm arbeidskapasitet, men merket i 70-årsalderen at han ikke greide det samme hardkjøret som før. Alderen tynget ham mer og mer, og han hadde fått flere varsler om at helsen begynte å svikte. Hans hemmelige følgesvenn gjennom hele livet, som han stort sett hadde klart å undertrykke, engstelsen for døden, kom oftere opp til overflaten:”Å, nå har jeg lært det, hva jeg fryktet først, at den siste smerte, den er også størst.”

Denne dødsfrykten hadde faren, i misforstått oppdragelsesiver, påført ham; først ved nesten å drukne ham i Kvikneelva for å lære å holde ham borte fra det farlige vatnet, og andre gangen da han som 9-åring ble tatt med av faren for å overvære en henrettelse, formodentlig for å ”temme” guttens viltre natur.

Helseproblemene hadde begynt allerede i 50-årsalderen under Parisoppholdet, da hadde han fått de første signalene om at hjertet ikke lenger var helt bra. I årene etterpå hendte det flere ganger at helsen ga ham små skudd for baugen. Etter hardkjøret han var gjennom siste del av 1890-tallet med Dreyfussaken, hans opptreden for sønderjydene i Tyskland, innvielsen av Nationaltheatret i Kristiania med førsteoppførelse i Norge av ”Over Ævne”, der han selv stod delvis for iscenesettelsen, og all den offentlige diskusjonen og angrepene i forbindelse med ”Paul Lange og Tora Parsberg”, ble han sengeliggende. Vinteren og våren 1900 lå han alvorlig syk på Aulestad i syv uker. Men det tok enda lengre tid før han var helt restituert.

Det stod strid om nobelprisen han hadde mottatt, og om den rollen han hadde spilt opp mot 1905. Barnas ekteskapsproblemer gikk innpå ham. Han hadde opplevd at mange av hans tidligere venner og samtidige personligheter i samfunnsliv og kulturliv var gått bort.

Vinteren 1909 bodde ekteparet i Paris, han hadde hatt et nytt slagtilfelle og prøvde en ny elektrisk kur. Til tross for smerter i benene og hånden, hadde han fått ny skriveglede. Resultatet ble skuespillet ”Når den ny vin blomstrer”. I slutten av mai 1909 kom de hjem til Norge og tok inn på en bade- og kuranstalt i Larvik. Direksjonen for badet hadde stilt en egen villa til disposisjon for ekteparet. Han skulle ha kurbad, men hadde fått bronkitt under reisen og måtte vente med badingen. Bare vel én uke etter at de er kommet til kuranstalten i Larvik, fikk han et slagtilfelle igjen. Sommerfelt berettet at ”Den høyre fot, som siden årebetennelsen ikke er frisk, la sig krum, han skulde støtte sig på venstre, men kunde ikke holde sig oppreist, venstre ben og arm svigtet. Dr. Natvig fikk ham straks til sengs. Der var foregått en insult. Sinnslidelser og riksmålsstrid og den lange reise har vært for meget for ham.” Sinnslidelsene var for en stor del påført ham av hans nærmeste familie, barna, men riksmålsstriden kunne han sagt nei til, slik som Karoline ville, men den måtte han delta i fremdeles. Han måtte ha fullstendig ro, og skjermes mot alt som kunne hisse ham opp. Men Bjørnson er en utålmodig pasient, og selv om hans tanker kretser rundt sykdommen, skjønner han ikke selv hvor syk han er. Men han vil ikke gi opp, og etter en stund blir han litt bedre, og får reise hjem til sitt kjære Aulestad. Regjeringen hadde stilt til hans disposisjon en fin jernbanevogn som brakte ham fra Kristiania til Fåberg stasjon der han ble hentet i sin egen landauer.

Urimelig og åndrik som alltid

Hjemme på Aulestad nektet Bjørnson å la seg stoppe av sykdommen, han aksepterte ikke at han var syk, og ville ikke innse at det var begynnelsen til slutten han var kommet til. Han fikk ordnet med en spesialseng og -stol som han hadde på arbeidsværelset sitt slik at han kunne arbeide litt hver dag og ta imot gjester – til korte besøk. Da den trofaste vennen Sommerfelt besøkte ham, møtte han Christopher Bruun på vei ut, og Sommerfelt spurte etter Bjørnsons tilstand, hvorpå Bruun svarte: ”Han var som alltid, urimelig og åndrik.”!

En urimelig og vanskelig pasient var han også. Det skulle lite til før han ble misfornøyd enten det nå gjaldt pleien eller hjelpemidlene som ble skaffet til veie. Smertene og sykdommen forsterket disse karakteregenskapene.

Nulle Finsen, datter av deres venner fra Als, og som hadde bodd hos dem både på Aulestad og i Paris, var kommet til Aulestad som selskapsdame for Karoline og etter hvert for å hjelpe henne med å stelle for Bjørnson. Nulle Finsen har skrevet bok om sitt samvær med Bjørnsonfamilien på Aulestad og siste tiden hans i Paris. Hun forteller også mye om sykdomsutviklingen hans og hvor vanskelig han var som pasient.

Meldingene om Bjørnsons sykdom ble etter hvert kjent, både i Norge og i utlandet. Bjørnsonfamilien hadde alltid levd ”for åpne dører”. Det kom en rekke blomsterhilsninger og brev fra fjern og nær. Bjørnson hadde alltid vært et utpreget følelsesmenneske; alle hilsningene fra kjente og ukjente gledet og rørte ham. I noen måneder lå han i sin spesielle sykeseng på arbeidsværelset på Aulestad, og han nektet å gi seg over til sykdommen. Dr. Mathiesen i Gausdal hadde jevnlig tilsyn med den iltre og utålmodige pasienten, og egne sykepleiere stelte ham. Men åndsfrisk var han fremdeles, selv om han fysisk var ganske sterkt redusert. Teatrenes høstsesong stod for døren, og han ventet spent på å høre om ”Når den ny vin blomstrer” som var blitt gjort ferdig like før sommeren, var blitt antatt til oppførelse på forskjellige teatre. Og brev og avisene fortalte om oppførelser både her hjemme og i utlandet. Stykket hadde urpremiere på Nationaltheatret i slutten av september, og ble en stor suksess. Samtidig kom det i boks form i et antall av 6 250 eksemplarer. 2. og 3. opplag kom ganske umiddelbart, slik at det ble solgt 10 000 før året var ute! Utover høsten ble stykket oppført i Danmark, i Tyskland og vinteren 1910 også i Sverige. Overalt gjorde lystspillet lykke og skaffet forfatteren store inntekter. Alt dette gledet ham meget, selv om han ikke tålte sterke sinnsbevegelser særlig godt. Karoline og Nulle Finsen leste avisene først og ”underslo” aviser som inneholdt ting de visste ville opprøre ham.

Hvor dårlig han var, hvor lite han orket og tålte, men også hvor sterkt han hang ved livet og hvor sterkt han fryktet det som han forsto nærmet seg, går frem av dette gripende brevet som er skrevet med blyant 24. august 1909 mens han satt i sykesengen i arbeidsværelset på Aulestad:

”Kjæreste venner, avisene, for å glede mine mange venner, lyver mig bedre enn jeg er. Sannheten er at jeg flyttes fra sengen opp i en mekanisk stol og fra den tilbake til sengen, og at min intellektualitet er likeså begrenset; jeg tåler å lese en avis, jeg tåler å høre lest; men bare en stund, så må jeg hvile. Jeg holder på med en kantate, men må stoppe efter en halv time og kanskje hvile i flere dager av mangel på søvn. En utålmodigere syk har neppe vært. Og imens får jeg opprop fra kroater, slovaker, rumener og fra betrengte eller forurettede enkeltpersoner over mange land om å hjelpe dem, – jeg, som ikke kan hjelpe mig selv. Så kan dere forstå at deres brev kom, som når vinduet åpnes, der er godvejr utenfor og jeg løftes litt opp, så jeg får se blomster, som hele tiden har sett inn til mig, men jeg har ikke visst dette. Takk!

Jeg har hatt sånn glede av menneskene i denne tid Jeg har aldri hatt den større. De har ikke selv visst hva godt de kunde gjøre mig, fra regjeringen til våke-konene. --- Det vokser i meg. Gud, kunde jeg gjøre noget godt igjen, så gammel jeg er! – Her er så vidunderlig deilig mellem regn- og stormbygerne. I grunnen er de deilige de også. Bare, bare jeg hadde min førlighet! Alt friskt og strålende og kjempende, bare ikke jeg.

Men jeg kan ikke oppgi. Jeg kommer vel da ennu engang til Berlin og da til dere. Jeg må se veksten siden sist fra dere og i dere …

Å, som livlinjene i folkene tegner sig klart for mig, og som jeg er spent hvergang der skjer noget bestemmende! Men tenk, når jeg lenger ikke kan følge! I denne tid har jeg opplevet det i det små. Jeg har fått en forferdelig innsikt. La oss ikke tale om det! Besøk mig ofte! Trøst mig!

Eders B.B.”

Bjørnson tålte lite, og større og mindre skjelvinger tiltok og førte til angst og uro både hos ham selv, og de som var rundt ham. Han ble mer umedgjørlig enn noensinne; han skjelte og smelte og krevde til stadighet oppmerksomhet, fylt av uro og angst som han var. ”Denne voldsomme, umotiverede Vrede over en Bagatel, som før ikke havde gjort det fjærneste Indtryk paa ham, gjorde os det for første Gang helt klart at Sygdom havde brudt hans Selvbeherskelse,” skriver Nulle Finsen. Det virker som det grenser til begynnende sinnssykdom innimellom. Han ble mer og mer mistenksom; også mot de som stelte ham inkludert Nulle Finsen og Karoline. Mistenksomheten utviklet seg etter hvert til det rene forfølgelsesvanvidd; han trodde at de prøvde å forgifte ham. Samtidig var de alle klar over at døden kanskje kunne inntreffe plutselig, og nettopp under disse skjelvetoktene.

”Døden er kold; jeg hører ikke Døden til – jeg hører Livet til”

Dette sitatet viser hvor sterkt Bjørnstjerne Bjørnson hang ved livet, hvor vanskelig han hadde for å forsone seg med tanken på å dø, selv om han også uttrykte at han var ikke redd for å dø. Døtrene Bergliot og Dagny kommer på besøk. Det oppliver ham, og de forsto ikke hvor dårlig faren egentlig var. De fremkastet ideen om at han på ny skulle prøve den elektriske kuren hos legen i Pairs som hadde hjulpet ham så godt vinteren før. Bjørnson med sitt optimistiske sinnelag trodde også på det og lå ”straalende, nesten andagstfuld glad”, de hadde innbilt ham at ”Om en Maaned eller to jeg frisk.” Reise ble bestemt, og det var ingen tid å spille. Bergliot med sin overaktive vilje og arbeidsevne satte straks i gang. Bjørnson måtte sendes med jernbane, ikke noe ordinært tog, men med egen vogn som kunne gå direkte, men som måtte kunne stoppe akkurat når og hvor pasienten ønsket det. Dr. Mathiesen mente at det var vanvidd, men Bjørnson selv ville og da nyttet det ikke å motsette seg det. Den danske kongevogn ble stilt til deres disposisjon. Reisen til Paris ble et mareritt for pasienten og dem alle, det siste døgnet gjennom Tyskland spesielt. Han ville stoppe opp og hvile noen dager i Hamburg, han ville stoppe hvor som helst selv om det førte til at andre mennesker på andre tog ble stående stille og ikke kom videre. Da de forklarte at de ikke kunne etterkomme ønskene hans, begynte forfølgelsesfantasiene hans å løpe, han trodde han var utsatt for et komplott. Igjen var det dr. Mathiesen som ble redningen; fra Frankrikes grense og til Paris satt Mathiesen ved sengen hans og holdt ham i hånden. På denne strekningen var han Frankrikes gjest, og stasjonen var full av mennesker som ville se ham og offisielle representanter som skulle ta imot ham. Det var bra nok, men hva verre var; Dagny hadde ikke kunnet få plass på noen klinikk til ham i Paris, så de tok inn på hotell Wagram. Og nå begynner et seks måneders pinefullt opphold både for Bjørnson selv og hans omgivelser. Det samme sykdomsbildet som på Aulestad var tilbake; med smerter, uro og angst og søvnløshet hos pasienten og utslag av hans forfølgelsesvannvidd. Til svigersønnen Sigurd Ibsen uttaler Bjørnson da han kommer på besøk: ”’Det er forferdelig å være levende død,’ og brast i gråt” Sigurd skriver i brev til sin mor Suzannah Ibsen at ”Snart er han uklar og tror seg forfulgt, snart glir han inn i apati.”

Dr. Mathiesen måtte reise hjem, og franske leger kommer på banen. Det elektriske apparatet han skal behandles med, blir installert. Men han gjør natt til dag, småsover om dagen og er våken og full av angst om natten. Legen forbyr andre enn nattsøster å oppholde seg hos ham om natten, men han forlanger at Nulle skal komme inn og holde ham med selskap, holde ham i hånden, småsnakke med ham til ham sovner. Legene forbyr dem å etterkomme ønskene hans, og han tror seg utsatt for et komplott. Da Nulle etter legens råd endelig kvinner seg opp og ikke går inn til ham til tross for ropingen etter henne om natten, gjør han henne neste dag til hovedpersonen bak komplottet mot ham, og han slår henne i sin vrede. Også Karoline får høre en mengde ukvemsord. Sigurd Ibsen forteller i brev til sin mor at legemlig er han litt bedre, og ”hans ånd er like uklar som før”. Han fører samtaler med innbilte personer, han tror han er bror til sultanen i Tyrkia, eller han krever sammenkalt til et familieråd som skal dømme ham til døden.

Langt inn i døden

Rett etter at den elektriske kuren starter, får han et kraftig tilbakefall den 17. november. Legen tror ikke han vil leve natten over. Den norske regjerings sendemann i Paris, Fredrik Wedel Jarlsberg, telegraferer hjem til Utenriksdepartementet neste dag: ”Fortrolig – Bjørnsons død væntes hvert øieblikk.” Videre meddeler han at fru Bjørnson har anmodet legasjonen å gjøre de nødvendige tiltak for hjemsendelse. Hun har bedt ham meddele regjeringen at hun forutsetter at staten bekoster utgiftene i Paris, utgifter til hjemsendelsen og begravelsen i Kristiania. Hun har ikke tilstrekkelige midler til disse utgiftene. UD svarer neste dag at staten bekoster kun utgiftene til hjemsendelse og begravelse, men ikke til sykeleiet i Paris. Dette blir bekreftet i statsråd den 21.11.09. Dermed innledes tautrekkingen mellom Bjørnsonfamilien og staten om hvem som skal betale utgiftene i forbindelse med Bjørnsons siste opphold, og hvordan hjemsendelsen skal skje.

Det går langsomt nedover med ham. I slutten av januar 1910 forbereder legen igjen familien på at det går mot slutten. Sønnene Einar og Bjørn er kommet til Paris, og barna er sterkt uenige om det meste, som vanlig. Kontakten med den norske sendemann i Paris, Wedel Jarlsberg, skal pleies, og selv om det er uenighet om det, setter Einar, som er forretningsmannen i familien, i gang presseapparatet, ”det var så at sige en generalprøve på Bjørnons død”, bemerker Sigurd Ibsen syrlig til moren. Og avisene ble foret med stoff, de meldte gang på gang at Bjørnson ikke hadde mange timer igjen. Samtidig foregikk kampen om hvem som skulle bekoste oppholdet og hjemreisen, hvordan den skulle foregå og alle de andre praktiske sakene som skulle ordnes. Død, hjemferd, begravelse; etter hvert utvikles det til et bisart skuespill med hele Europa som publikum, planlagt og regissert av teatersjef Bjørn Bjørnson og Gyldendal.

Den første februar telegraferer Wedel på nytt: ”Bjørnson meget dårlig. Døden ventes hvert øyeblikk.” Regjeringen bekrefter at den ”norske stat foruten omhandlede begravelsesutgifter alene kan overta transportutgifter direkte forsendelse Paris Kristiania”. Staten ville sende et skip til Frankrike for å hente Bjørnsons lik, og ikke noe mer. Utgiftene ved eventuelle spesielle arrangementer i København ville staten ikke dekke; dette i telegram fra statsminister Wollert Konow (Frisinnete Venstre). Wedel telegraferer tilbake at dette aksepteres, men hvis regjeringen ikke vil sende eget skip til København, men sende kisten med tog videre gjennom Sverige, vil familien ordne med et dansk skip fra København, ”hvilket visselig ikke (er) heldig”. 6. februar telegraferer Johannes Irgens at han er blitt ny utenriksminister. Utsendelse av orlogsskip til København er utelukket, han fastholder at familien får akseptere henting i fransk havn. Neste dag kommer det telegram fra Bjørn Bjørnson, det var ikke langt til de sterke ord i Bjørnsonfamilien: ”Deres utrolige meddelelse dypt krænket min mor og alle. Deres adferd ufattelig.” I nytt telegram samme dag fastholder Irgens at regjeringen ikke kan gå med på å føre et ”sørgetog” gjennom flere land og med spesielle arrangementer i København, men ikke til Sverige ”hvor digteren har skarer av venner”. Irgens fastholder også at Wedel må overtale fru Bjørnson og familien til, ”hvis sorgen kommer”, å samtykke i at hjemsendelsen skal skje med et norsk orlogsskip fra fransk havn. Bjørns telegram bedrøver ham, men forandrer ikke på hans mening. Men Bjørnsonfamilien lar seg ikke stoppe. Samme dag, 7. Februar, mottar Wedel brev fra Karoline Bjørnson som han telegraferer videre til UD; hun vil ta utgiftene selv og fraber seg regjeringens deltakelse, hvis BB i det hele tatt skal begraves i Norge! Wedel føyer til at han på det mest inntrengende anmoder om at et norsk dampskip sendes til København for å hente kisten.

Tautrekkingen fortsetter; familien vil ikke gå med på en lang sjøreise fra Frankrike til Norge. De stiller seg også uforstående til at en sørgemarkering i København kan vekke ”berettiget misstemning at en av Norges sønner hædres af et annet folk paa sidste færd til fedrelandet”. Men Karoline og familien gir seg ikke på at ”en verdig form for dansk hyldest blot muliggjøres ved overførelse fra jernbane til dampskib”, og hun fastholder at hvis Norge ikke har et passende skip som rommer både kisten og familien, så vil danskene stille et stort skip til rådighet. Men det er ikke slutt på Bjørnsons kjempekrefter, han kvikner til igjen og kan sitte oppe et par ganger om dagen ved vinduet og se barna som leker. Han er sterkt svekket psykisk. Han snakker over seg, men smiler når han ser Karoline. Da doktor Hèbert kommer, slår han langsomt over i fransk og svarer doktoren på fransk. Igjen er han så bra at han kan ta mot besøk, bl.a. den franske dikteren Anatole France og ungdomsvennen Ole Arvesen. Enda så syk han er, fabler han om å skrive et hylningsdikt til fattige polske fabrikkarbeidersker. Men han har ikke krefter lenger, han har rablet noe uleselig ned på noen ark, overskriften er det eneste som er leselig:

De gode gjerninger redder verden

Dette er en fortettet sammenfatning av alt han har trodd på og kjempet for gjennom hele livet. Setningen rommer i seg hans optimistiske idealisme og hans naive godtroenhet; du skal gjøre det gode og alt vil gå vel.

”Det Gode og det Skjønne”

En aprildag, vårmåneden da alt våkner til liv, den måneden han selv hadde valgt seg 50 år tidligere, hvisker han frem det siste fra denne stemmen som hadde vært så hørbar gjennom et langt, beveget og begivenhetsrikt liv: ”Det gode og det skjønne”, det var det siste han lå og tenkte på og det siste han greide å formulere. Ikke så rart kanskje, det var det som hadde stått i sentrum for hans oppmerksomhet hele livet igjennom. Og en dag senere; Karoline står bøyd over han, han slår opp øynene og får se den lille gullnålen hun bærer, den som han har fått av moren på sin konfirmasjonsdag, og som han har gitt Karoline på deres bryllupsdag. Den er symbolet på at Karoline hadde vært noe mer enn en hustru for ham; hun hadde også vært som en mor for ham – ”Mors oppdragergjerning fortsatte du” – han smiler, for svak til å si noe, men strekker ut hånden og berører nålen. Det blir noe symbolsk over denne lille berøringen. Ved denne handlingen gir Bjørnson endelig opp livet; det er hans farvel til Karoline og overgivelse til gjenforening med moren, han har endelig akseptert døden. 26. april 1910 dør Bjørnstjerne Bjørnson.

Kondolanser

Samme dag som dødsbudskapet kommer fra Paris, sender statsminister Konow, gammel venn av Bjørnsonfamilien, følgende kondolansetelegram til fru Bjørnson:

”Den norske Regjering beder Dem og familie mottage vor ærbødige Hilsen med Bevidnelse af vor inderlige Deltagelse i Deres store Sorg, som hele det norske Folk deler med Dem.”

27. april vedtar Stortinget følgende: ”Stortinget samtykker i at Bjørnstjerne Bjørnsons hjemsendelse og begravelse foregaar paa statens bekostning.Regjeringen bemyndiges til at træffe de fornødne forføininger i denne anledning.”

Samtidig begynner kondolansetelegrammene å strømme inn til regjeringen fra utenlandske regjeringer og legasjoner. De kommer fra Frankrike, Italia, Tyskland, England, Danmark, Sverige, Cuba, Russland, Amerika, Belgia, Argentina og Tyrkia. Flere av dem, bl.a. Tyrkia, ber om å få bli representert ved begravelsen ved adgangstegn eller billetter.

Familiens standhaftighet har båret frukter. Regjeringen bestemmer seg for å sende panserskipet Norge, den godtar å betale for hjemsendelsen med tog til København og den godtar å dekke begravelsesomkostningene i Oslo. Regjeringen godtar ikke å betale for det fem og enhalv måneders oppholdet på Hotell Wagram, og ikke at båren skal sendes gjennom flere land i Europa. Den godtar også til slutt den danske regjeringens æresbevisninger når båren kommer til København. Danskene har laget et eget program som består i en utsmykket jernbanestasjon der autoritetene vil ta imot båren, hvorpå den føres i et sørgetog gjennom byens gater og hvor foreninger og lag med faner deltar og tale av et regjeringsmedlem ved ombordbringelsen og honnørsalutt. Det ble et storstilt arrangement i København, bestemt av danske regeringmedlemmer, etatsråd Hegel i Dansk Gyldendal og Bjørn Bjørnson, som kunne forsikre at ”det paatænkte arrangement var helt og fulldt i hans faders aand og stemmende med hans moders ønske”.


Share

Bjørnson i media