bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson mot Bernadottene


Av Tor Bomann-Larsen


10.02.2010 14:24

Bjørnstjerne Bjørnson var ingen parlamentariker, i sin kjerne var han knapt nok demokrat. Når han lovpriste folket, var det slekten han mente.

Den 4. juli 1882 talte Bjørnstjerne Bjørnson på Stiklestad. Dikteren sto utendørs på selve åstedet for kong Olavs død.
Utgangspunktet for talen var den såkalte statsrådsaken, som hadde versert mellom regjering og Storting i en årrekke. Nasjonalforsamlingen forlangte at kongens statsråd skulle møte i Stortinget og stå til ansvar for de folkevalgte. Mot dette hadde kongen, som godt forsto at saken bar i seg vippepunktet for parlamentarismens gjennombrudd, gang på gang nedlagt veto.
På Stiklestad gjorde Bjørnson den hellige slagmark til arena for en ny offensiv, et angrep direkte mot kongemakten. Fra "vor gamle Selvstændigheds største Sted", erklærte han at kongen måtte oppgi sitt veto, eller folket måtte oppgi sin konge.
Angrepet på Oscar II var ikke bare av politisk art: "Han tilhører et andet Folk." Det dreide seg om selve slekten.
Mot bernadottene sto den gamle, mytiske kongestamme, Hårfagreslekten, som Bjørnson selv mente han var direkte etterkommer etter.
Venstres valgseier i 1882 hadde gitt Stortinget den nødvendige styrke til å sette inn et avgjørende støt mot kongens veto, Høyre-regjeringen skulle stilles for riksrett. I trygg forvissning om at konflikten var på skinner, forlot Bjørnstjerne Bjørnson Norge, kone og barn. Han byttet ut Gausdal mot det republikanske Paris. I utlendigheten ville han sitte og dikte. Inntil bøndenes hær kalte ham hjem til kongsgården.
Den 27. februar 1884 ble kongens veto nedstemt, og med det fradømt retten til å regjere i Norge.
Bjørnson, på sin side, ønsket ett nytt kongeslag, et dynastisk slag mellom den jødisk-marokkansk-svenske familien Bernadotte og den norrøne kongeætten Bjørnson via Bratt til Hårfagre.

I sin neste bok forberedte Bjørnson et grenseoverskridende angrep mot på kongen. Men han kunne ikke vente til romanen var ferdig med å angripe fyrsten. Da Oscar II, den 11. mars, gjennom et "diktadem" lot bekjentgjøre at han ikke anerkjente riksrettens avgjørelse, var dikteren straks på pletten mot "den uansvarlige konge" og støttespillerne i "Statskuppartiet" Høyre. Virkningen ble som ønsket. Det ble tatt ut tiltale for majestetsfornærmelse, først mot redaktøren av Verdens Gang, og etter Bjørnsons protester, også mot ham selv. Dikteren så frem til en triumfens rettergang helt til høyesterett, for så i aller beste fall, under tonene fra sin egen fedrelandssang å kunne skride i fengsel, eller enda bedre, i tukthus. Til Bjørnsons enorme skuffelse bøyde alle parter av. Anklagen mot ham selv ble frafalt og Sverdrup inngikk et kompromiss som riktignok gjorde Venstre-føreren til Norges første parlamentariske statsminister, men som samtidig reddet i det minste en flik av kongens tapte ansikt.
Etter å ha fått de mest inngående detaljer om interiører, hageanlegg, kostymer og personalia på kongens private sommerslott, er romanen Det flager i byen og paa havnen, endelig ferdig. I boken tar Bjørnson leseren med på en regelrett sightseeing til kongeparets mest intime bohave, Sofiero. I henrykte ordelag lar han den unge overklassepiken Milla Engel, skildre sitt møte med kongeparet og gjengi flere eksakte interiører. "Tror du ikke vi også var i soverummene?" Omvisningen var ikke til ende før blikket streifet det kongelige sengetøy: "I kongens soveværelse, på hodeputen, så jeg to hår, ja du vet hvor godt jeg ser; da gav jeg mig litt efter, og uten at nogen mærket det, tok jeg dem; jeg fik dem in i min urkasse.” Siden det var to hårstrå, ville leseren spørre om det ikke også var to hårfarger. Kunne det ene stamme fra Magda von Dolcke?
Bjørnsons litterære inntrengen på Sofiero tilstrebet, om ikke de samme blodsutgytelser, så noe av den samme urovekkende effekt som da keiser Alexander II erfarte at nihilistene i ro og mak hadde kunnet plassere en tidsinnstilt bombe under spisesalen i Vinterpalasset.
Men, alt gikk ikke helt som Bjørnson hadde forutsett. Oscar II vaklet avmektig videre, og Bjørnson ble ingen norsk Gambetta som kunne forkynne slekten Bernadottes fratredelse for alle tider.
En svensk anmelder påpekte, i en ellers positiv omtale av Det flager i byen og på havnen, at Bjørnson med fordel kunne ha nådd sine kunstneriske mål "utan kränkande af den gamla sanningen 'my home is my castle'". Kongen selv oppsummerte ti år og mange nye prøvelser senere, konfrontasjonene med sitt norske folk på denne måten: "Här må jag blott säga, att jag var nedslagen mera än jag i mitt liv förut eller sedan dess varit och att av min dystra sinnesstämnings djup bleknade för alltid mitt hår, om ock min själs jämvikt ej för någon längre tid kunde rubbas eller min 'humor' förstöras.”

Kongen holdt stand på Slottet. Bjørnson-Bratt-Hårfagre vendte hjem fra Paris. Samlivet fortsatte. Det hadde vært på hengende håret.

Teksten er et utdrag av Tor Bomann-Larsens bok Kongstanken (Cappelen 2002), redigert med tillatelse av forfatteren.


Share

Bjørnson i media