bjornson-topper bjornson-topper

Nærkontakt med Synnøve Solbakken


Av Astrid Skår


11.02.2010 15:04

I 1957 kom verden til Vågå i form av en gul sportsbil og skuespillere fra Sverige. Astrid Skår var ti år og midt i begivenhetens sentrum.

I 1957 bodde jeg fortsatt i hjembygda mi Lalm, et lite tettsted i Vågå kommune. Vi hadde verken tv eller internett den gang. Nyheter ble spredt via radio (for de som hadde det) eller aviser. I tillegg var jungeltelegrafen en viktig kommunikasjonskilde. Derfor visste alle i bygda hva som skulle skje akkurat denne sommeren. Bjørnsons Synnøve Solbakken skulle filmatiseres – i bygda vår. Tenk det, en filminnspilling!Jeg var ti år gammel – og hva visste jeg om Bjørnson? Å jo, vi hadde en særdeles dyktig lærer. Vi hadde et bra skolebibliotek, og innen denne alderen hadde jeg faktisk fått lest samtlige av bondefortellingene til Bjørnson. Og så hadde jeg mor. Mor som trallet og sang bestandig. Vi kunne vel omtrent alt som var av Bjørnsons sanger i tillegg til salmer, skillingsviser, folkeviser … ”Nu takk for alt ifra vi var små,” kunne ofte høres fra kjøkkenet der mor kokkelerte.

Ettersom vi barna ikke kunne få underholdning på samme måte barn får i dag, måtte vi ta fantasien i bruk.


Her har Evensen-barna fått besøk av fetter Ole. Fra venstre Øystein, Ole, Ingrid med Mads på fanget og Astrid.
Foto: Gunhild Evensen

Og en av beskjeftigelsene var å sitte i veikanten og skrive bilnummer. Jeg kan ikke huske at det var noen slags konkurranse forbundet med det, eller hva som i det hele tatt var hensikten. Trafikken og farten var ikke større enn at vi fint rakk å skrive ned numrene på de bilene som for forbi. Og denne sommeren fikk vi notert et spesielt nummer. Hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss, var det en gul sportsbil. I alle fall er det det jeg alltid har innbilt meg. Og registernummeret var svensk.

Senere skulle vi oppleve å se bilen parkert i hjembygda vår, og få vite at den tilhørte Gunnar Hellström. Mannen som både spilte Aslak og som regisserte filmen om Synnøve Solbakken. Tenk, en ordentlig FILMSTJERNE! Og utenlandsk, attpåtil. Vi ville vel ikke ha vært stoltere om bilnummeret hadde tilhørt Esther Williams eller Clark Gable.

Åstedet for innspillingen var den fredede gården Sandbu i Vågå, og med de ærverdige gamle husene og det smaragdgrønne Vågåvatnet kunne man ikke få et mer nasjonalromantisk bakteppe. Men det skjedde litt på Lalm også. Like ved Snerle stod et spesielt tre, kalt Bannlyubjørka. Den stod helt nede ved elva, og var et yndet fotomotiv. Her skulle det utspille seg en kjærlighetsscene mellom Synnøve og Torbjørn.

Selvsagt var alle nysgjerrige på hva denne filmingen egentlig var. Vi var ikke akkurat bortskjemt med film og kino. Flere fra bygda var hyret inn som statister, blant annet min egen onkel, Jakop Skogum, som spilte fele. Vi andre fikk naturlig nok ikke komme særlig nær innspillingsområdet, men måtte nøye oss med å se det på avstand. Det var en magisk stemning i hele bygda mens dette stod på.

Uansett om hukommelsen min svikter på enkelte punkter eller detaljer, så vil denne hendelsen være med meg – slik den er i mitt sinn – ”opp mot de grånende dage”.

Sommeren 2009 ble nettopp denne versjonen vist på kinoen i Vågå, for en fullsatt sal. Til tross for at lydkvaliteten var ekstremt dårlig, uttrykte de fleste at det var en opplevelse å gjense bygda, statistene og skuespillerne på lerretet. Men ingen kunne love at den ville komme på dvd. En tapt tid.

Her kan du se klipp fra en tidligere filmatisering av Synnøve Solbakken. Denne er fra 1919, og uten lyd.

 

Synnöve Solbakken
©1919 AB Svensk Filmindustri


Share

Bjørnson i media