bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson på film


Av Bent Kvalvik, Nasjonalbiblioteket


09.02.2010 16:48

Første gang man fikk se et filmatisert Bjørnson-verk på kino, for nitti år siden nå, skjedde det forunderlige, at en svensk film fikk avgjørende innflytelse på norsk filmhistorie. Svenskenes Synnøve Solbakken løste startskuddet for nasjonalromantikken i norsk film.

Den svenske stumfilmen Synnøve Solbakken ble av naturlige grunner en formidabel suksess også i Norge, og norske filmskapere, som i de første pionérårene hadde rettet seg mer mot universell storbytematikk, skjønte plutselig hvilken dramatisk kraft som lå i norsk natur og fortellinger fra norske bygder, fjell og vidde. Allerede året etter Synnøve Solbakken-filmen ble Rasmus Breisteins Fante-Anne lansert. Selv om Synnøve Solbakken var en svensk film, hadde norske kinogjengere langt mer enn det litterære forelegget å kjenne seg igjen i. Eksteriøropptakene var gjort i vår egen Gudbrandsdalen, som seg hør og bør, og på rollelisten tronet blant andre Nationaltheatrets fornemme Egil Eide som Sæmund Granliden, og en annen talentfull ung norsk skuespiller, Einar Røed, som Aslak. Og ikke nok med det, filmen tok også i bruk tablået som bildeeffekt, blant annet med en scene der Adolph Tiedemands maleri Haugianerne er gjenskapt med imponerende detaljrikdom. Tablå-ideen ble også videreført i norsk nasjonalromantisk spillefilm, mest tydelig i Breisteins Brudeferden i Hardanger fra 1926.

 

Synnöve Solbakken
©1919 AB Svensk Filmindustri

Men svenskene lot det ikke bli med Synnøve Solbakken. Allerede samme år, 1919, laget de en film basert på Bjørnsons lille to-siders novelle Et farlig frieri. Historien er egentlig bare en liten anekdote om en ung gutt som klatrer opp en fjellvegg for å komme usett opp på setra til kjæresten sin – og får svigerforeldrenes velsignelse, fordi han har vist seg så modig og sprek. Filmen bygget ut det klassiske motivet med gutt og pike som tilsynelatende ikke kan få hverandre, fordi foreldrene har andre planer, og denne gangen la de historien til Sørfjorden i Hardanger. Her skiltet de ikke med norske skuespillere på rollelisten, men også denne filmen gikk rett hjem hos folk på kino i Norge.


Om lag ti år senere, da lydfilmen gjorde sitt ugjenkallelige inntog, ble igjen Bjørnsons diktning et brennaktuelt prosjektområde. Synnøve Solbakken var et av norsk films første ønskeprosjekter, men svenskene hadde fremdeles filmrettighetene til denne. Den første norske spillefilmen basert på et Bjørnson-verk ble derfor En glad gut i 1932. Det krediterte produksjonsselskapet het A/S National Tonefilm, men det nyopprettede Norsk Film A/S var også involvert. Produksjonsleder var Aud Egede-Nissen, som nylig var kommet hjem fra en ærefull stumfilmkarriere i Tyskland. Regien ble tiltrodd svenske John W. Brunius, som med så stor suksess hadde regissert Synnøve Solbakken i hjemlandet. I ettertid virker pussig nok filmen En glad gut mer primitiv enn den stumme SynnøveSolbakken, men grunnen er enkel: lydfilmen var ennå i sin barndom. Dialog og lydkontentum fungerte ennå ikke helt som det skulle. Publikumstilstrømningen var likevel upåklagelig også denne gangen; det var kjent og kjært materiale, og Tore Foss, som spilte tittelrollen, var en av tidens mest populære skuespillere.

To år etter kom den første lydfilmversjonen av Synnøve Solbakken, laget av det svenske selskapet Ire-film. Norsk lydfilms første wonder-boy, Tancred Ibsen, ble engasjert til å regissere filmen. Manuskriptet var imidlertid ikke hans eget, og han gikk nok til oppdraget med en viss ambivalens, siden han åpenbart var engasjert mer eller mindre som en PR-jippo: Bjørnsons dattersønn regisserer bestefarens bok! Filmen skulle lages i to språkversjoner, som var vanlig i lydfilmens første år. Da brukte man gjerne to skuespillerensembler av forskjellig nasjonalitet. Denne gangen endte man imidlertid opp med å bare bruke to forskjellige Synnøve’r: svenske Karin Ekelund og norske Randi Brænne. Men også Brænne snakket svensk; større forskjell var det ikke på versjonene. Filmen gikk godt på kino, men ble ikke noen stor kunstnerisk fremgang for verken regissør eller skuespillere, med hederlig unntak av Victor Sjöström som Sæmund Granliden. Han ble filmens eneste store trumfkort.

Etter dette gikk det mange år før Bjørnson ble filmaktuell igjen i Skandinavia. Tyskerne laget i 1943 en filmversjon av hans siste skuespill, Når den ny vin blomstrer, med den legendariske Henny Porten i rollen som fru Arvik, men Wenn der junge Wein blüht ble ikke engang vist i Norge.

Så, i 1957, var det igjen tid for Synnøve Solbakken på filmduken, fremdeles i svensk produksjon, fremdeles med eksteriører fra Vågå – og nå endelig i farger. I likhet med de tidligere filmversjonene valgte man også denne gangen litt norsk krydder i rollelisten; tittelrollen ble gitt til den nyutdannede norske skuespillerinnen Synnøve Strigen. I Gunnar Hellströms versjon (regissøren spilte også selv Aslak), ble historien flyttet til nåtiden, og intrigen ble utfylt med en kjærlighetshistorie mellom Aslak og Torbjørns lillesøster Ingrid (Harriet Andersson). Motivet fra novellen Et farlig frieri ble også lagt inn mot slutten av handlingen. I Norge brakte filmen adskillig oppmerksomhet mot Synnøve Strigen, men ellers var den ingen stor suksess. Arne Hestenes’ dom over filmen er kanskje det som huskes best: ”Dette er så fælt at Bjørnstjerne kunne ha likt det. Død og pine, Karoline!”

I norsk film har en altså, bortsett fra det ene forsøket med En glad gut, holdt seg i tiår etter tiår langt unna Bjørnson som leverandør av filmforelegg, helt fram til Thomas Robsahms filmatisering av Fiskerjenten i 2001: Det største i verden – med Herborg Kråkevik i hovedrollen. Dette var en film som, etter manges mening, i lidenskap og fortellerenergi var langt på vei dikterhøvdingen verdig.


Share

Bjørnson i media