bjornson-topper bjornson-topper

Synnøve Solbakken


Av Vigdis Ystad, Universitetet i Oslo


06.08.2010 07:00

Synnøve Solbakken ble fullført på en hybel i nærheten av Slottet, i det området som den gang var utkanten av Christiania. Bjørnson var nylig vendt tilbake fra sitt første lange opphold i Danmark, der han hadde stiftet kontakt med et rikt litteratur- og kunstmiljø.

En lykkelig, men travel forfatter
Under oppholdet i København hadde han også lest sagaer og folkeeventyr og fordypet seg i Magnus Brostrup Landstads utgave av de norske folkevisene.

Tilbake i Christiania følte han seg lykkelig og full av skaperkraft, omgitt av grønne marker og brusende løvtrær. Men han kan ikke ha hatt mye tid til å nyte omgivelsene. Det var nemlig ikke bare Synnøves og Thorbjørns historie som opptok ham, han var også kritiker i Morgenbladet, der han flittig skrev om teater, litteratur og kunst. I tillegg var han norsklærer ved Heltbergs studentfabrikk, samtidig som han fordypet seg i lesningen av Goethe. Til alt overmål hadde han påtatt seg redaktøransvaret for Illustreret Folkeblad, som han styrte i 1856–57. (Der hadde han allerede i 1856 trykt sitt skuespill Mellem Slagene.) Så omfattende var nå arbeidsbyrden at han i et brev til sin danske venn Clemens Petersen skrev:

jeg er syg, fornemmelig af Mavepine, men ogsaa af ren, ligefrem Træthed. Thi jeg arbeider nu formeget [...] Naar jeg da midt i dette [...] skriver Synnøve Solbakken og skriver den, som jeg nu har gjort det, saa aarker jeg ikke Mere; thi jeg maa dog ogsaa læse, maa dog ogsaa tale med Folk (ca. 25. juli 1857).[1]

Da Bjørnson ved pinsetid 1857 hadde vendt hjem til Norge, var historien om Synnøve og Thorbjørn langt kommet, og han var også på det nærmeste ferdig med to akter av Halte-Hulda. Dessuten hadde han lagt planer til fortellingene ”Ørneredet” og En glad Gut. Men det var i første omgang Synnøve som fanget hans interesse. Boken ble ferdig i løpet av de første dagene i august, og de ni kapitlene ble publisert som føljetong i Illustreret Folkeblad i tidsrommet 13. juni til 8. august 1857. Det var den første føljetong som ble publisert under Bjørnstjerne Bjørnsons navn; de tidligere bondefortellingene hadde vært publisert anonymt.


Første kapittel av Synnøve Solbakken som føljetong i Illustreret Folkeblad til Belærelse og Underholdning, nr. 27 for 4. juli 1857. Klikk på bildet for forstørrelse.

Til Clemens Petersen skrev Bjørnson omkring 25. juli 1857 at ”Synnøve Solbakken er bleven en lang stor Fortælling, og jeg ser godt, at den skulde være endnu længer. Nu udgiver jeg den kapitelvis i mit Blad og tager Aftryk med det Samme. Den kommer ud som Bog om 3 Uger”. Bjørnson må altså allerede fra starten ha planlagt at fortellingen også skulle utgis i bokform, for han tok vare på satsen og tilbød den til en av byens få forleggere, Johan Dahl, som avdrag på gammel gjeld. Dahl sørget for trykning på billigst mulig papir, og boken utkom hos ham 1. september 1857 i et opplag på 1000 eksemplarer.

Forfatteren var sterkt misfornøyd med bokutstyret. I brev til Clemens Petersen 2. september 1857 skrev han: ”denne Bog er nu udkommen, saaledes maltrakteret fra Bogtrykkerens Side, at den er ren Makulatur; men det første Oplag gaar nok snart, lader det til.” Bjørnson ble heller ikke rik på utgivelsen. Som honorar mottok han den tyske dramatikeren Schillers verker, samt en kvittering for betalt gjeld.

(Les mer om utgivelsene av Synnøve Solbakken.)

(Se Nasjonalbibliotekets digitalisering av førsteutgaven av Synnøve Solbakken.)

Synet på norske bønder
Midt på 1800-tallet var romantikken for lengst over, og en ny litteratur og et nytt menneskesyn var på vei. Nå så man ikke lenger ukritisk på bøndene som landets fremste borgere. Teologen Eilert Sundt, ofte omtalt som Norges første sosiolog, publiserte fra begynnelsen av 1850-årene sine studier over tilstanden hos den norske landbefolkningen, preget av drikk, urenslighet og utstrakt ’usedelighet’ (blant annet målt i antall barn født utenfor ekteskap). Bøndene hadde på denne tid fått langt større politisk makt enn tidligere, og var godt representert på Stortinget. Men her praktiserte de en politikk som mange anså som både materialistisk og sneversynt, uten sans for kulturinteresser.

En del av dette ’nye’ synet på bonden setter også sitt preg på flere av Bjørnsons bondefortellinger (sterkest kanskje Arne fra 1860). Det kommer også til syne i Synnøve Solbakken, ikke minst i skildringen av den ondskapsfulle og etter hvert fordrukne tjenestegutten Aslak, og i fortellingen om et bryllup der det går vilt for seg blant gjestene. Men i Synnøve Solbakken er ikke et negativt bilde av norske bønder hovedsaken. Snarere kan vi kalle fremstillingen ideal-realistisk: Bjørnson har sans for både mørke og lyse sider ved folkelivet, men det er de lyse og idealistiske som dominerer. De personene som har stoff i seg til å overvinne vansker både hos seg selv og i omgivelsene, går seirende ut av livsstriden. Bjørnson-biografen Christen Collin forteller at den opprinnelige planen var å la boken ende tragisk.[2] Det ville nok ha vært i pakt med det nye og mer kritiske synet på norske bønder, og likeså med den skjebnetroen som preger fremstillingen av Thorbjørn og hans bakgrunn. Men forestillinger om determinerende arv og skjebnetragedie passet ikke Bjørnson.

Lys og mørke i forening
I fortellingen om Synnøve Solbakken og Thorbjørn Granliden er det Thorbjørns historie som står mest sentralt, og den lyse og milde, men likevel karakterfaste Synnøve blir ofte fremstilt gjennom hans øyne. Han har et vanskelig og sammensatt sinn, som ikke blir mindre komplisert av den oppdragelsen han får. Gjennom generasjoner har eierne av gården Granliden vekselvis båret navnene Sæmund og Thorbjørn, og det ser ut til at et voldsomt temperament med jevne mellomrom har slått ut i slekten – især hos dem som bærer navnet Thorbjørn. For å motarbeide skjebnen gir Sæmund sønnen en uvanlig hard oppdragelse. Den ser bare ikke ut til å virke etter hensikten. Thorbjørn blir etter hvert kjent som en ustyrlig slåsskjempe som folk er halvveis redde for og trekker seg unna.

På gården Solbakken er forholdene annerledes. Der bor enebarnet Synnøve sammen med sin milde far og sin dypt religiøse mor. Familien er haugianere, og foreldrene stygges ved alt de får høre om Thorbjørns eskapader. Når de to unge blir glade i hverandre, ser det lenge ut til at forholdet mellom dem aldri kan føre til noe – for Synnøves foreldre vil ikke tillate det. Men Synnøve er ikke utelukkende from og lydig, hun bestemmer seg for å holde fast ved kjærligheten til Thorbjørn, uansett hva som skjer.

Thorbjørn er likevel den av de to hovedpersonene som tydeligst gjennomgår en utvikling. Han kommer mer eller mindre uforskyldt opp i en livsfarlig situasjon når han blir innviklet i en slåsskamp der motstanderen knivstikker ham nesten til døde. Det bringer ham til selverkjennelse og modner ham, slik at han tar avstand fra all steil selvhevdelse og blir som et nytt menneske. En slik utvikling kjenner vi også fra andre av Bjørnsons bondefortellinger, som på ulike måter uttrykker en lignende oppfatning av at menneskets lykke avhenger av evnen til å tilpasse seg omgivelsene og viljen til å sette sine krefter inn for menneskelig fellesskap.

Ny og revolusjonerende fremstillingsteknikk
Fremstillingsteknikken i Synnøve Solbakken virket revolusjonerende. Bokens naturskildringer står i en særstilling i forhold til det som var vanlig i samtidslitteraturen, der romanforfatterne gjerne la inn slike beskrivelser uten at de alltid hadde noen dypere betydning for personskildringen og tematikken. Dette var Bjørnson selv på det rene med, og det tok han avstand fra. Til Clemens Petersen skrev han at ”Naturen har da intet andet Sprog end det Mennesket giver den, kan følgelig heller ikke som gjengivet opfattes uden gjennem et Medium. Dette Medium er de Menneskers Stemning og Forhold, som netop er paa Scenen” (ca. 25. juli 1857). Og et slikt ’naturspråk’ fyller Synnøve Solbakken fra først til sist. Landskapet med lys, skygge, vekster og dyreliv rammer inn fortellingen og blir sett gjennom personenes øyne. Christen Collin sier at Bjørnson på en og samme tid flytter naturen inn i menneskenes sjeleliv, og at han med sine naturskildringer har befolket den norske natur.[3]

Dette bidrar til å gi karakterskildringene innhold og individuelt særpreg. Slagskyggen fra Granlid-fjellet ligger tungt over Thorbjørns hjem, som et bilde på sinnet hos de menneskene som lever på gården. Det er også Thorbjørn som ser gården Solbakken ligge og lyse som et eventyrslott i all sin herlighet, og det er han som drømmer om storfurua i skogen, den som står steil og ruvende over alle andre småtrær og utfordrende sier til sine omgivelser: ”Kvist mig, om I kan!” Bare den mektige ørnen våger å søke tilflukt i dette treet. Slik formidler Bjørnson sentrale sider ved Thorbjørns personlighet.

Også et annet trekk ved personskildringene må fremheves, slik Bjørnson selv gjør det i brevet til Petersen juli 1857. Han er lei av de vanlige romanforfatternes ”ørkesløse Snak” i form av detaljerte redegjørelser for personenes egenskaper. Selv ønsker han å ikke gi for mange detaljerte opplysninger om sine diktede mennesker, og han innrømmer rett ut at han angrer på å ha fortalt for mye om familiebakgrunnen til den destruktive tjenestegutten Aslak, som blir årsak til flere av Thorbjørns utbrudd av aggressiv ødeleggelseslyst. I stedet vil Bjørnson utvikle antydningens kunst: ”Det Bedste jeg har gjort i min Fortælling er et Relief jeg har givet de handlende Personer i hint Bryllop paa Nordhaug, som Thorbjørn føres ind i. Det er Granlidfjeldene udsat i Mennesker, – Slagskyggen i Bygden” (Til Clemens Petersen, 27. juli 1857). Dette bryllupet er åsted for en avgjørende begivenhet i handlingen, og det som foregår der, er plassert i bokens femte kapittel, altså midt i fortellingen, på lignende måte som vendepunktet i en klassisk tragedie.

Endelig må vi nevne språket i denne boken. Det er preget av en rekke norske ord og vendinger, og av en setningsbygning som bryter klart med samtidsprosaens stil. Inspirasjonen kan Bjørnson ha fått fra Asbjørnsen og Moes eventyrstil, men han kjente også det norske talespråket som et selvfølgelig uttrykksmiddel fra sin egen oppvekst i Kvikne (Østerdalen) og Romsdal. De enkelte scenene er gjerne formidlet i form av samtaler, og slik får boken et klart dramatisk preg. Dialogen er knapp, men røper mye om tilbakeholdte følelser. Slike følelser får klarest uttrykk gjennom en rekke sanger som kan sammenlignes med lyriske utbrudd. Gjennom diktene lar Bjørnson de sky og innesluttede personene uttrykke sitt indre liv.

Når menneskene snakker, kan ordstillingen bli spesiell, i form av inversjon (det vil si en omsnudd ordstilling der verbalet kommer foran subjektet), et særtrekk som var kjent fra sagadiktningen, og som kan bidra til å understreke en handling. Også det nyskapende språket i boken var Bjørnson oppmerksom på, det må ha vært tilsiktet. Til den norske litteraten Paul Botten-Hansen, som redigerte Illustreret Nyhedsblad, skrev han fra København allerede våren 1857:

Jeg skriver ogsaa Norsk [...] Jeg respekterer intet Grammatik-Norsk; jeg bruger Bryst-Norsk! Det skal flyde lige ud af Brystet paa den, som føler poetisk, som kan gjennem Kjærligheden fange det i Folket og Sagaen og gjennem sin dannede æsthetiske Følelse slippe det ud igjen” (13. mars 1857).[4]

I en avisartikkel etter utgivelsen skrev Bjørnson også at han kjente bruken av inversjon fra samtidens språk blant norske bønder, og han mente at det ville være i språkets ånd å redde og videreføre en slik måte å ordlegge seg på.

Mottagelsen
Da boken kom ut, var språket noe av det de norske kritikerne straks festet seg ved. Den konservative og innflytelsesrike kritikeren Marcus Jakob Monrad i Morgenbladet var ikke velvillig stemt. Han mente at fortellingen var fylt av umotiverte innslag i form av malende fantasilyrikk og affektert sagastil, den var svakt komponert og manglet organisk sammenheng. Men han måtte motstrebende legge til at boken samtidig røpet en sunn livsoppfatning og ikke lite av fremstillingstalent, så dette var tross alt ”ikke ilde til en Begyndelse” (Morgenbladet 19. september 1857). Også Botten-Hansen, som anmeldte boken i Illustreret Nyhedsblad, stilte seg i hovedsak kritisk til det han så som språkets sagapreg, men samtidig mente han at boken viste umiskjennelig talent. Han fremhevet at den gav et fullstendig livsbilde, at den tok vare på sagaens eiendommeligheter og var norsk i sin grunntone.

De danske anmeldelsene pekte i en helt annen retning enn de norske. Kritikeren Clemens Petersen i avisen Fædrelandet roste boken opp i skyene, han mente at den gav uttrykk for fremragende menneskekunnskap og hadde en fullendt episk form. Denne anmeldelsen ble også trykt i det norske Morgenbladet, kanskje som en motvekt mot Monrads reserverte omtale.

Det skulle da også bli i Danmark at boken umiddelbart gjorde størst lykke. Av de første 1000 eksemplarene ble hele 600 solgt i vårt sydlige naboland. I november kunne Bjørnson skrive til Petersen at ”Nu er første Oplag af Synnøve (1000 Exempl.) udsolgt. [...] 600 Exemplarer er solgt i Danmark; Bogen er over det hele Land, saaledes ogsaa i Jylland, hvad der sætter min Forlægger i stor Forbauselse.”

(Se mer om mottagelsen av Bjørnsons dikt og fortellinger i Danmark.)

Første opplag av Synnøve Solbakken ble straks utsolgt, og annet opplag utkom med 2000 eksemplarer midt i desember 1857. Denne gangen ble boken trykt i København, og den ble forsynt med to forskjellige titteblad: henholdsvis Johan Dahl og Dahl–Gyldendal. Tredje utgave utkom med noen rettelser hos forleggeren Johan Dahl i 1858. Restopplaget av denne utgaven ble overtatt av forleggeren Ed. B. Gjertsen i Bergen, og han forsynte den med nytt tittelblad. Hos Gjertsen utkom også 4. utgave i 1859 (med 1860 på tittelbladet). Også her var det noen nye rettelser. Den femte utgaven, som kom ved Gyldendalske Boghandel i København, var gjennomarbeidet og gjennomrettet av Bjørnson. Her finnes en rekke varianter sammenlignet med førstetrykket. Alle senere utgaver av verket utkom ved dette forlaget, og bygger på femte utgave. Synnøve Solbakken inngikk også i Bjørnsons samle-utgave Fortællinger 1872. Francis Bull skriver at ”av alle Bjørnsons verker [er det] utvilsomt ’Synnøve’ som har nådd den største læsekreds i Norden”.[5]

[1] I slutten av juli 1857 skrev Bjørnson brev til Clemens Petersen. Han begynte på det ca. 25. juli 1857 og skrev videre 27. juli. Denne artikkelen inneholder flere sitater fra dette lange brevet, samt fra Bjørnson-brev til Petersen fra september og november 1857.
I: Bjørnson, Bjørnstjerne. Gro-tid. Brev fra årene 1857–1870. Utgitt av Halvdan Koht. Bd. 1 (1857–1861). Kristiania 1912

[2] Collin, Christen. Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. Bd. 2. Kristiania 1907, 141.

[3] Collin, Christen. Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. Bd. 2. Kristiania 1907, 171.

[4] I: Bjørnson, Bjørnstjerne. Gro-tid. Brev fra årene 1857–1870. Utgitt av Halvdan Koht. Bd. 1 (1857–1861). Kristiania 1912, 1–2.

[5] Bjørnson, Bjørnstjerne. Samlede Digter-verker. Bd. 9. Kristiania: København Gyldendal 1919–20, 31.


Share

Bjørnson i media