bjornson-topper bjornson-topper

Kantaten til Selskapet for Norges Vel – kan leses som et dikt om Bjørnson selv og hans gjerning


Av Jakob Ågotnes, førstekonservator


16.02.2010 14:34

Sitt siste store og mange vil si, kanskje hans beste dikt, skrev Bjørnson i 1909, nesten 77 år gammel. Det var ”Kantate ved hundreårs-festen for Norges Vel”.

Den sommeren hadde han fått en forespørsel om å skrive et dikt til 100-årsjubileet for det Kongelige Selskap for Norges vel som skulle feires i desember det året. Bjørnson var syk etter enda et slagtilfelle og kunne ikke arbeide stort, men dette ville han gjøre, enda doktoren hadde forbudt ham å arbeide, han måtte ikke overanstrenge seg.
Selskapet hadde arbeidet for ulike allmennyttige formål, blant annet utgivelse av norrøne skrifter, og det ivret for et eget norsk universitet.Senere ble selskapet en sentral organisasjon for landbruksselskaper og arbeidet for forbedringer i landbruket. Når Bjørnson hadde gode dager, arbeidet han på kantaten til legens fortvilelse, fordi han tålte så lite. Men BB hadde satt seg fore at dette skulle han gjennomføre, sykdommen til tross. Han hadde lagt rammen om diktet; inntørret jord som trengte vann, men enkelthetene skulle utarbeides nå. Hvor dårlig han var, ser vi av et Aulestadbrev skrevet med blyant til Chr. Collin 27. august 1909:

”Ja, jeg er reduceret! --- Men jeg tør intet skrive igjen. Det jager mig for sterkt opp. Jeg forsøkte på en kantate til Norges Vels hundreårsdag; den morer mig. Rimene og deres tanker ble til jagende hunde, som hadde mig arme, benskudte hare foran sig. Jeg kunde ikke gjemme mig for dem. Jeg måtte rope på folk for å få ly. ---

(Påskrift av Karoline:)

Kjære venner, men det går nu godt fremover allikevel, men for langsomt for hans virksomme ånd.---”

Han arbeider på diktet de dager han ikke var for syk, og i september hadde han greid å fullføre den underbare kantaten. Peter Nansen skrev til ham og takket ham ”for den store Glæde” da han hadde lest den: ”Jeg er fuldkommen forbløffet. Jeg véd jo, at Du har skrevet denne Kantate, mens Du har ligget syg og forpint. Det er utroligt. Denne Kantate er nemlig noe av det dejligste, Du har skrevet. Og har dit Lægeme været hæmmet og tynget, har til Gengæld din Sjæl danset saa meget lettere. Netop danset. Der er i hele Introduksjonen først ganske fint og stille som en Underklang til det patetiske Anslag, siden stigende og stigende et brus af myldrende og puslende Alfeleg. Det er henrivende. Tout simplement.”

Kantaten er en hyllest til det livgivende regnet, som eksempel på betydningen av selskapet Norges Vels arbeid. Norge lå der som En bygd i vår, – har du sett den når, uten regn den står? Så kommer det livgivende regnet til den utarmede og uttørkede jorden, og alt begynner å spre og gro, vannet gir nytt liv. Kantaten, er en hymne til de positive livets krefter; i dette tilfellet Selskapet for Norges Vel. Bjørnson skrev dette diktet da han nok var klar over at det var slutten som nærmet seg for ham også.

Diktet kan også leses som et dikt om ham selv og hvorledes han så på sin gjerning; han var dikteren som ville dikte et nytt og bedre Norge. Norge lå der, utarmet og tørt politisk og kulturelt, og så kom Bjørnsons gjerninger på alle områder som det livgivende regnet til den tørstende jord.

Og så kom regnet –
ikke med torden og styrtende skrål,
som var et hærverk dens eneste mål.
Nei, i det spinkle og vare begynnende
hørtes melodisk et småmuntert nynnende –
som til en dans. Og førenn en sanset det,
mere kom til, og så sang det og danset det.
Uråd å skjelne, hvor mange der var
av svingende, syngende, luftlette par.
Nerover berget og skogen det bar,
bortover elven og utover dalen,
lystig var stemningen, stor nok var salen.
Der hvor de syngende, dansende svevet,
Farver der tentes, det bøyde seg hevet, –
Duftbølger fulgte det dansende kor,
Og sang fløy tilværs av den dans-trådte jord.
Men under sin jubel slett intet de glemme,
de hører den sakteste klagende stemme,
de frelser det usleste gresstrå i klemme,
går inn til det innerste hjerteblads gjemme,
og ned hvor de tynneste rottrevle-fingre
seg tørste og bleke om jordklumpen slingre.

Neste verslinje går slik: ”Sådan en gjerning vårt selskap (Norges Vel) har gjort!” Her kunne det være fristende å bytte ut ”vårt selskap” med ”vår Bjørnson” slik at linjen blir: ”Sådan en gjerning vår Bjørnson har gjort!” Bjørnson har hatt seg selv og sin gjerning i tankene når han diktet denne hymnen, innerst inne er dette også et dikt om ham selv. Og diktet blir ikke forringet av den grunn. Hans virke i norsk offentlighet gjennom mer enn 50 år var livgivende for Norge som nasjon. Det er vel få som vil trekke i tvil påstanden om at Bjørnstjerne Bjørnson var en av de viktigste bidragsyterne til skape det moderne Norge, et Norge som fikk sin kulminasjon med unionsoppløsningen i 1905.

Det byggende arbeidet som Selskapet hadde gjort for landet, hadde Bjørnson også gjort for sitt land og folk. Han hadde satt sitt stempel på og løftet frem den unge nasjonen Norge både gjennom litteraturen og den samfunnsganglige virksomheten han hadde bedrevet gjennom sin diktning, i direkte politisk arbeid og i samfunnsdebatten med sine taler, sine utallige avisinnlegg og gjennom sine brev. Biografen hans Chr. Collin uttrykker i et takkebrev til Karoline: ”Hvor storartet at Bjørnson, vår kjære, kjære Bjørnson i denne tid har kunnet fullende kantaten for Norges Vel. Jeg hadde nær sagt: hele hans livs gjerning vil klinge som en kantate for Norges Vel.” (uthevingen gjort av meg.) For Bjørnson selv var Kantaten også et uttrykk for at det kunne ikke stå så ille til med ham, at han skulle være på dødens rand. Blind for realitetene nektet han å innse at han var døden nær, når han kunne mestre å skrive noe så livsbejaende som Kantaten. Ifølge Nulle Finsens skal han ha utbrutt da han hadde lest den for dem:

” – Jagu er den frisk og ung min Kantate; det er ingen syk, ingen døende Mands Arbejde.”

Det er også fantastisk at han kunne skape en slik hyllest og ros til Selskapet for arbeidet deres i et så enkelt og lettfattelig bilde, men i en lekende og elegant form

Hans dikteriske åre var ikke gått tørr; enda hadde han grunn til livslyst og livsglede.


Share

Bjørnson i media