bjornson-topper bjornson-topper

Fiskerjenten, vår første kunstnerroman.


Av Dagne Groven Myhren, professor UiO


17.03.2010 10:24

Ved sine utradisjonelle kvinneskikkelser foregriper Fiskerjenten det moderne gjennombrudd.

I innledningen til bind II i standardutgaven av Bjørnsons verker viser Francis Bull til et brev datert 24. mars 1866, der Bjørnson skriver at han har fått ideen til en fortelling om ”en Djævleunge som stjæler Æbler som Barn og forlover sig med tre stykker paa een Gang som Voxen” (Samlede digter-verker b. II 1919, s. XXXV). Jentungen med de viltre påfunn, epleslangen og kjæresteforviklingene opptrer i første halvpart av fortellingen Fiskerjenten som forelå et par år senere. Hovedpersonen er det kjernesunne naturbarnet, Petra, på en gang livlig og spontan, fantasifull og sårbar. Etter feilskjær og misforståelser finner hun omsider seg selv og sin livsoppgave, og i 20-årsalderen debuterer hun offentlig som skuespiller på teateret i hovedstaden (Kristiania). Fiskerjenten er breddfull av liv, dramatikk, sødme og poesi, og kapittel 1 til og med kap. 7 er især rike på kontraster og uforutsigbare hendelser.

Bjørnson skrev Fiskerjenten i København i 1867–68 etter at han hadde oppgitt sitt arbeid ved Christiania Theater. Den er kalt den første kunstnerroman i norsk litteratur. I den grad den er en roman, er den imidlertid like mye en dannelsesroman med fyldige miljøskildringer og innslag av samtidas religiøse debatt med vekt på forholdet mellom kristendom og kunstutøvelse.

Det er lite som disponerer for en kunstnerbane i den småbyen av sild og idyll der Petra vokser opp som datter av en enslig, ugift mor. Byen kan minne noe om Bjørnsons egen skoleby, Molde. Som barn regjerer Petra over guttene i gata. Etter å ha vært sjelen i et epletyveri blir hun plukket opp av den unge teologen Hans Ødegaard, som forbereder henne til konfirmasjon, men han skjønner ikke helt hva som bor i henne. Som nykonfirmert kommer hun i skade for å gi tre unge menn håp om ekteskap, uten egentlig å forstå hvordan det har kunnet skje. En av dem er Ødegaard. Petra er en fengslende og gåtefull person, svært langt fra å kjenne seg selv til bunns. Hun får folkestemningen mot seg, betraktes som et utakknemlig skarn som har fått byens moralske grunnvoller til å slå sprekker og må flykte til Bergen under dramatiske omstendigheter (kap. 2–6). I Bergen opplever hun en teaterforestilling som løfter henne til himmels, og straks vil hun bli skuespiller, men blir avvist da hun prøver å komme inn ved teateret (kap. 7). Uten sikkerhetsnett nærmest flykter hun på nytt og finner ly på en prestegård i Bergens Stift. Hun blir venninne med den velutdannede datteren i huset, og får undervisning i språk, musikk og litteratur. Gradvis kommer hun til klarhet over seg selv og sitt kall og lærer seg i all hemmelighet sentrale scener fra verdensdramatikken utenat. Men da det oppdages at hun har planer om å gå til scenen, møter hun motbør hos prosten som hevder at teater er synd. På det mest dramatiske ankommer Ødegaard. Også han har utviklet seg siden sist, og planlegger å reise folkehøgskole i bygda. Han kjenner prosten og hans datter fra før, og nå imøtegår han prosten med grundtvigianske argumenter så denne skifter mening. Endelig kan Petra, med prostens velsignelse, bryte opp for å fullføre sin kombinerte dannelses- og klassereise og vie seg til kunsten (kap. 8–11). Det korte kap. 12 foregår i hovedstaden, og fungerer som epilog. Petras debut forestår, og alle hennes hjelpere, moren medregnet, er på plass i salen, ja, også de beilerne som tidligere mente at de var holdt for narr. Nå vil de være med på suksessen. Slik kan de likevel få en del i den eventyrlige Petra fra hjembyen, som kort sagt har forvandlet seg fra epletyv til en talentfull kunstner som det er knyttet de største forventninger til.

Feminisme?
Ved sine utradisjonelle kvinneskikkelser foregriper Fiskerjenten det moderne gjennombrudd. Petras mor er en energisk og selvstendig person som avviker fra det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret og skaffer seg en posisjon som ”Byens mægtigste Mand, skjønt hun var en Kvinde” (s. 383). Men i motsetning til datteren holder hun seg til sin stand.

Petra trenger og finner nok hjelpere på sin vei, men uten den handlekraft og mentale styrke, som må være arv fra moren, kunne hun neppe ha klart å overskride innarbeidede kjønnsrollemønster, sosiale rangordninger og religiøst trangsyn. Den lyse, kulturåpne grundtvigianske kristendomsvariant blir imidlertid en forbundsfelle. Kunstnerlegningen har hun etter sin åndelig talt skadeskutte far, som også lenge er ukjent for henne. Først da hun er kommet til full klarhet over sitt kall, får hun også greie på hvem hennes far er og settes i stand til å ta i bruk sin farsarv i dobbelt mening.

Fiskerjenten er på visse måter et eventyr som ender godt. Men selv om Petra kan ha mye til felles med eventyrets helter, ender det ikke med at hun blir gift med sin første hjelper slik det et lite øyeblikk kan se ut til. (Jf. diktet, ”Det første Mødets Sødme”.) Dannelsesreisen går videre mot et annet mål enn ekteskapet.

Kunstneriske forbilder. Nyskapende stilist.
Bjørnson fant kunstneriske forbilder både i sagastilen og i eventyrstilen slik den var utviklet av Asbjørnsen og Moe i Norge og av H.C. Andersen i Danmark, og i norsk talemål. Fra og med den første bondefortellingen er han i ferd med å omskape norsk skjønnlitterær prosastil.


Hans Christian Andersen.
Fotograf: ukjent.
Eier: Bergen folkebibliotek.

Etter konfirmasjonen er Petra innom en syskole for å sosialiseres til den tradisjonelle kvinnerollen. De unge pikenes tanker om kjærligheten mellom mann og kvinne er uttrykt på en måte som skaper assosiasjoner til H.C. Andersen:

”En bisværm af Tanker, nye, underlige, fyldte snart hele Syskolen: straktes Haanden ud efter Snellen, saa var det for at bejle, og Snellen sagde Ja eller gav Afslag: Naalen blev forlovet med Traaden, og Traaden ofrede sig, Sting på Sting, for den Grusomme, den, der stak sig, udgjød sit Hjerteblod, den, der byttede Naal, var svigefuld” (s. 400).

Det forekommer også en betydningsmettet allusjon til eventyret om ”Den grimme Ælling” i teksten. Om det musikalsk begavede, men undertrykte barnet Pedro Ohlsen som siden blir Petras far, heter det: ”Han lignede en syg, fjerløs Andunge” (s. 379–80). I motsetning til Petra forblir han all sin dag en stakkar som opprettholder livet på oppspart kapital. Forvandlingen fra ulykkelig andunge til svane (dvs. moden kunstner) kommer først med datteren.

Fiskerjenten har dertil innslag av impresjonistisk stilkunst. Bjørnson har trang til å male med ord, som når han sammenlikner konkret med abstrakt på denne måten: ”hendes [dvs. Petras] mørke Haar laa bag hende som en Forskrækkelse, Øinene skjød Ild” (s. 386).

Eller han kan samle inntrykket av panikk og bevegelse i ett grep på denne måten: ”Kom ind!” skreg en Herrestemme, - ”aa!” hvinte en damestemme, og idet Petra aabnede, saa hun den flygtende Skræk af et opløst Haar og en Natdragt forsvinde gjennem en sidedør” (s. 440).

Eksemplene peker fram mot en illusjonskunst som Bjørnsons yngre kollega, Jonas Lie, skulle komme til å utvikle virtuost.

Fiskerjenten og bondefortellingen. Spelemannsmotivet og nasjonsbyggingsmotivet
Fiskerjenten både sprenger grensene for bondefortellingen og bygger videre på den. Boka har den samme veksling mellom poesi og prosa som bondefortellingen, og rommer like mye av det som har vært kalt ’lidelsenes høyskole’ som vi finner i for eksempel En glad gutt. Boka viderefører også nasjonsbyggingsmotivet og kunstnerproblematikken fra fortellingene om spelemannen Thrond og bygdedikteren Arne. Spelemannsmotivet hos Bjørnson er åpenbart inspirert av samarbeidet mellom Ole Bull og den sagnomsuste bygdespelemannen som gikk under navnet Myllarguten (1801–1872). Det er ikke tilfeldig at Petras oldefar er en bygdespelemann eller at Arne er sønn av en invalidisert spelemann og tidligere mesterdanser. Fremtidsutsiktene for den unge, selvlærte spelemannen i fortellingen om Thrond, forblir et åpent spørsmål, mens Arne finner sin livsgjerning som bonde og dikter.

Nasjonsbyggingsmotivet blir anslått i den allegoriske åpningen om trærne som vil kle fjellet i Arne. Den er inspirert både av H.C. Andersens eventyrstil og av symbolikken i en av Wergelands fedrelandssanger, ”Det er min Sjæl en frydfuld Trang”, der besjelte trær vil dekke ”det nøgne Fjeld” og ”sin Moders Brøst”, dvs. fedrelandets ufullkommenheter. Det tyder på at hovedpersonen er tenkt som noe mer enn en bygdedikter, og at gården med det tvetydige navnet ”Kampen”, som han tar på seg å videreutvikle, kan være et bilde på Norge. (Kamp er egentlig to ord; det ene betyr strid, det andre gråstein, ev. en rund fjellformasjon, og Bjørnson spiller på begge betydninger.)

I Fiskerjenten uttrykkes nasjonsbyggingsmotivet eksplisitt i den innlagte fedrelandssangen: ”Jeg vil værge mit Land, / jeg vil bygge mit Land.” Den omfatter landet fra ”Grændsen og ud til de drivende Garn” (s. 494). Og selvsagt faller Ødegaards folkehøgskoleplaner inn under nasjonsbyggingsmotivet.

Med Fiskerjenten har Bjørnson gitt Norge den første boka om utviklingen av en naturbegavet norsk skuespiller som stiger opp av selve folkedypet. Det er et aspekt ved Bjørnsons eget nasjonsbyggingsprosjekt. Bjørnson ville da også, som dikter og teaterpersonlighet, fra tidlig ungdom av bidra til å skape muligheter for en selvstendig norsk scenekunst. Alt i alt favner Fiskerjenten videre enn bondefortellingen, innholdsmessig, komposisjonelt og geografisk, og det nasjonale perspektivet er mer entydig uttrykt.

Mulige modeller
Bjørnson skrev Fiskerjenten med bakgrunn i personlige opplevelser og faglig innsikt i dikterkunst og teaterarbeid.
I Augusta Mjøens bok "Erindringer om Bjørnstjerne Bjørnson", som ble utgitt i 1951 av Francis Bull, altså lenge etter hennes død, omtales en viss frk Svendsen (f. 1832) på s. 59. Som første norske skuespiller ble hun knyttet til Christiania Theater alt i 1850. Hun ble senere ble kjent som Laura Gundersen. Augusta Mjøen skriver: "Frk Svendsen fra Bergen (Fiskerjenten) var en Del Aar forlovet med Ole Richter, senere Statsminister. Hun gjorde sin Forlovelse med ham oftere forbi, naar det Lune kom over hende, men like saa fort blev det ofte godt igjen."
Ved den innskutte parentesen mer enn antyder Augusta Mjøen, som selv huset skuespillerplaner, at Laura Svendsen/Gundersen var en modell for Petra i "Fiskerjenten". Det lyder sannsynlig, for Laura Gundersen var en pioner for norsk scenekunst. Bjørnson lærte henne å kjenne under sine første Kristianiaår, og fikk også senere å gjøre med henne som instruktør. Men som diktere flest, hentet nok Bjørnson trekk fra flere kanter til sine fiktive personer. Francis Bull har for eksempel antydet Lucie Wolf og Magdalene Thoresen som mulige modeller for Petra.

Dertil kan det tenkes at ikke bare H. C. Andersens eventyr og stilistiske grep inspirerte Bjørnson, men også eventyrdikterens livshistorie. Liksom Bjørnsons Petra, begav også H.C. Andersen seg rett etter konfirmasjonen ut i det ukjente, og uten sikkerhetsnett. Han òg fant hjelpere på veien, som, da det kom til stykket, bare kunne gi ham begrenset hjelp. Den avgjørende innsats måtte han gjøre selv. Forskjellen på Petra og H.C. Andersen er imidlertid formidabel og svarer til forskjellen på Bjørnson og eventyrdikteren; for Bjørnson har gitt sin hovedperson svært mye av energien, spennvidden, kontrastene og nyansene i sitt eget eruptive kunstnertemperament. Selv har Bjørnson uttalt at ”Fiskerjenten, det er jo mig selv, det” (Samlede digter-verker b. II 1919, s.XXXVI).


Share

Bjørnson i media