bjornson-topper bjornson-topper

EN GLAD GUT


Av Vigdis Ystad


01.03.2010 09:00

En tekst om fred og forsoning, skrevet i stormfulle tider

Komplisert teksthistorie
En glad Gut (1860) var den siste av Bjørnsons mange bondefortellinger, og ble antakelig den mest populære av dem alle. Men dette verket avslører en av de mest kompliserte teksthistoriene i hele forfatterskapet. Fortellingen finnes i ulike utforminger som ender på ulik måte, de ulike versjonene har ulikt antall kapitler, og helt sentrale tekstavsnitt er plassert på ganske forskjellige steder i de ulike versjonene.
Flere av de tidligere bondefortellingene var blitt publisert i Illustreret Folkeblad, som Bjørnson hadde begynt å utgi i 1856. Her kom både Aanun, Et farlig Frieri, Ole Stormoen og En munter Mand (senere omarbeidet til Arne). Også Synnøve Solbakken kom først som føljetong i Illustreret Folkeblad, før boken senere samme år (1857) ble utgitt på Johan Dahls forlag i Kristiania.
Også En glad Gut gikk veien fra føljetong til bok. Men i dette tilfelle skrev Bjørnson under sterkere press enn vanlig, og det preger prosessen.

Våren 1859 hadde Bjørnson tatt aktivt del i forberedelser til stortingsvalget, og ved valgseieren 7. mai 1859 opplevde han at hans innsats bidro til sammensetningen av et mer radikalt storting enn tidligere (Se artikkel om Månedens sang for februar, Der ligger et land). Sommeren 1859 var dikteren gjest hos konsul Michael Krohn på landstedet Hop utenfor Bergen. Først her, under fredeligere forhold, fullførte han Arne, som i hovedsak var skrevet året i forveien. Her skrev han også en første versjon av diktet ”Ja, vi elsker”, samt flere sanger som senere kom med i En glad Gut. Men selve historien om Øyvind Pladsen og Marit fra Hejdegårdene, planlagt allerede under et København-opphold i 1856–57, lot fortsatt vente på seg.

Nybakt far og stridbar politisk journalist
Etter at Arne vel og vakkert hadde nådd bokhandlerdiskene i august 1859, forlot Bjørnson Bergen for å bli politisk redaktør av den radikale hovedstadsavisen Aftenbladet. Her publiserte han den første versjonen av fedrelandsdiktet ”Ja, vi elsker”. Høsten 1859 kastet han seg også på ny inn i dagens politiske strid. Nå skrev han til støtte for den sterkt omstridte Reformforeningen (en sammenslutning av liberale stortingsrepresentanter som ville forhåndsdiskutere saker de kunne komme til enighet om i Stortinget). Han publiserte også en rekke artikler i forbindelse med den såkalte stattholdersaken (Se artikkel om Månedens sang for februar, Der ligger et land).

Vinteren 1859–60 ble en uvanlig stormfull politisk periode. Reformforeningen (og Bjørnson!) ble sterkt kritisert for å ville øve meningstvang. Men i stattholdersaken stod nordmennene samlet. Både Stortinget og pressen motsatte seg på det kraftigste alle svenske forsøk på endring av unionsbestemmelsene i svensk favør. I den svenske Riksdagen, som på dette tidspunkt fremdeles var sammensatt ved stender-representasjon, var især den svenske adelen kritisk til norske selvstendighetsytringer. Men Stortinget uttalte i april 1860 at forandringer i den norske Grunnloven ikke vedkom de svenske stender, og fremholdt at revisjon av unionsbestemmelsene bare kunne skje med grunnlag i riksakten. Norge og Sverige skulle være to selvstendige riker med full suverenitet i alle saker unntatt de rent unionelle forhold. Stortingets vedtak om å avskaffe stattholderembetet ble likevel ikke sanksjonert av den svensk-norske kong Karl 15. (i Norge: Karl 4.).

Høsten 1859 fikk ekteparet Bjørnson sitt første barn: Bjørn Bjørnson kom til verden 15. november 1859.
Fjorten dager senere publiserte faren det første kapittel av En glad Gut, om Øyvind, som gråt da han ble født. Og midt i det politiske stormværet som omgav den politiske journalisten Bjørnson, skrev dikteren Bjørnson nå regelmessig videre på historien om Øyvind Pladsen, Bård skolemester og Marit fra Hejdegårdene. Kanskje var det som et pustehull å betrakte: Fortellingen åpner med humoristiske barndomsskildringer og går videre med Bård skolemesters historie, der forsonlighet og nestekjærlighet fremheves som bærende idealer. Disse fire første kapitlene (trykt i desember 1859) ble altså til mens Bjørnson selv opplevde de mest hatske personangrep på grunn av sin støtte til Reformforeningen.

Hvilken versjon av teksten skal man velge?
Avsnittene ble levert rykende ferske fra ’bakerens ovn’ og stod hver uke på trykk som lørdagsføljetong i det sterkt omstridte Aftenbladet. Men striden om Reformforeningen og unionsforholdene gjorde etter hvert Bjørnson så uglesett at han 16. januar 1860 ble tvunget til å trekke seg som Aftenbladets politiske redaktør. Midt oppe i tumultene fortsatte han likevel historien om En glad Gut! Tre nye avsnitt (femte, sjette og syvende kapittel) ble trykt 30. og 31. desember 1859 og 4. februar 1860, og et åttende kapittel kom 16. februar. Deretter fulgte enda fem kapitler, slik at historien i Aftenbladet i alt kom til å bestå av tretten kapitler. Det siste av dem stod på trykk 19. mars 1860.
Men avisleserne fikk aldri noen egentlig avslutning på historien om Øyvind Pladsen og hans kjære Marit. I det trettende og siste kapittelet i Aftenbladet, skrevet umiddelbart etter en heftig debatt om stattholdersaken i det svenske Riddarhuset 17. mars 1860, holder Marits bestefar fortsatt stand, slik at forholdet mellom de unge ikke når frem til noen avklaring. Kanskje var det, slik Bjørnson-biografen Christen Collin har ment, umulig for Bjørnson å føre historien frem til noen lykkelig slutt mens de politiske utsiktene i samtiden virket så håpløse.
I mai reiste Bjørnson til sine foreldre i Søgne. Der tok han frem fortellingen på ny og gav den en gjennomgripende bearbeidelse. Det var først nå, forsommeren 1860, at fortellingen endte med ekteskap mellom Øyvind og Marit. Tallet på kapitler ble redusert fra tretten til tolv, lange avsnitt ble strøket, noen avsnitt byttet plass og gikk inn i nye kapitler, og nytt stoff kom til. De fleste tekstendringene innebærer klare forbedringer, og summen av dem ble en historie med tydeligere indre sammenheng og et klarere tematisk budskap enn den første versjonen i Aftenbladet.

Bokens plass i forfatterskapet.
Den første fullstendige versjonen av En glad Gut ble publisert sammen med andre Bjørnson-tekster i samlingen Smaastykker, utgitt ved Ed. B. Giertsen’s Forlag i Bergen sommeren 1860. Dette må altså regnes som det egentlige førstetrykket av En glad Gut (skjønt det i bokens innholdsfortegnelse blir opplyst at alle arbeidene i boken er ”forhen trykte; nogle rettede”).

Historien om Øyvind, Bård skolemester og Marit gjorde stor lykke. Frem til utgangen av 1918 var fortellingen i bokform trykt i ca. 218 000 eksemplarer (tallet inkluderer både separatutgaver og som innslag i samlede verker). Men Bjørnsons eget forhold til den kan virke tvetydig. Den 4. mars 1860, mens han ennå var i ferd med å avslutte føljetongen i Aftenbladet, skrev han i alle fall til sin venn, den danske kritikeren Clemens Petersen:
"rigtignok kommer der nu og da et Kapitel af ”den glade Gut”, men jeg ved egentlig ikke, hvordan det kommer isammen; det ene Ord trækker det andet ind, jeg er slet ikke med i Tanke og Anlæg, det er min natur som ferierer der".

En glad Gut skulle bli Bjørnsons siste bondefortelling, og den siste prosafortelling han kom til å skrive på mange år. Men Bjørnson var fortsatt ikke fornøyd og bearbeidet teksten videre, både til utgaven av sine Fortællinger 1872 og da han i 1874 utgav den på svensk under tittelen ”En glad själ” i samlingen Berättelser. I forordet til den svenske utgaven skriver dikteren at han også har rettet tekstene ”åtskilligt” for den svenske utgaven, både i form av strykninger og tillegg.
Med en så komplisert teksthistorie er det viktig å klargjøre hvilken versjon vi mener når vi snakker om En glad Gut. Det tryggeste er vel å satse på førstetrykket av den fullstendige versjonen, det vil si utgaven fra 1860. Det var den som startet sin seiersgang blant leserne og gjorde dem kjent med den fulle historien om Øyvind, som synger om å holde hodet løftet og møter verden med friskt mot, tross alle utfordringer.

I likhet med de tidligere bondefortellingene av Bjørnson har også En glad Gut en rekke innlagte sanger som utgjør viktige innslag i personskildringen og utviklingen av handlingen. Her synger først Marit ”Kom Bukken til Gutten” , og senere ”’Dands!’ råbte Fedlen”, mens Arnes mor traller lystig om katt og mus og kyllinger (”Solen skinner vakkert om Kvelden”). Et helt annet preg har Bård skolemesters sang ”Elsk din Næste, du Kristen-Sjæl”. Det samme gjelder Marits kjærlighetsvise når det tegner til å bli alvor mellom henne og Øyvind: ”Holder du af mig, / holder jeg af dig / alle mine Levedage”. En vise som blir viktig for utfallet av handlingen er også gjeterguttens sang ”Naar du vil på Fjeldesti / [...] / læg saa ikke mere i, / end du let kan føre” (sitert etter bokutgaven av 1860).


Share

Bjørnson i media