bjornson-topper bjornson-topper

Dikter og aktivist


Av Arnfinn Åslund, dr. philos


04.02.2010 11:03

Bjørnsons verker var tett på samtiden, og dette gjør at ikke alle virker like aktuelle i dag. Produksjonen var stor og ujevn, men fortsatt verdt å lese.

Frihet og rettferdighet

Slik Bjørnson diktet om ”Begejstringens rullende Faann”, må vi si at han kler fantasirike og humørfylte markeringer. Man trenger ikke ha dårlig samvittighet for å leke med Bjørnson. Men samtidig må det være rom for hans alvor. Bjørnson satte pris på festivitas og friske debatter. Den politiske strid omtalte han som ”et Slagsmålsparadis”, men som kunstner er han gjerne best når han er ordknapp inntil det gåtefulle, når han går tett innpå rystende menneskeskjebner, eller når klagen over livets vilkår står nakent frem, som i ”Siste smærte” fra 1906.

Den beste måten å feire en forfatter på må være å lese hans forfatterskap. Bjørnsons produksjon er stor, men ujevn. Han satt ikke og ruget over en tekst i årevis før han ga den fra seg. Derfor vil også hans mindre vellykkede verker inneholde glimt av stor poesi og fascinerende spontanitet. At hans verker var tett på samtiden, kan være både en styrke og en svakhet. Ikke alltid evner de å tale med samme kraft når tiden er gått fra problemstillingene. Men når engasjementet får prege fremstillingen med nerve og intensitet, taler den til oss som levende uttrykk for sin tid.

Som femtenåring publiserte Bjørnson sin første tekst i Romsdals Budstikke: ”Frihedens Tale til Moldenserne” sto å lese på forsiden 12. mai 1848. Dette er en allegorisk preget appell om å ta 17-maifeiringen på alvor. I større perspektiv dreide det seg om å videreutvikle frihetsideene fra Grunnloven. Bjørnson og hans venner var inspirert av februarrevolusjonen, han var en førtiåtter. Sine siste ord skrev han på sykesengen i Paris 1910: ”De gode gjerninger redder verden”. Dette skulle være tittelen på et dikt ”tilegnet de polske fabrikpiger” som hadde samlet inn gaver til dem som var enda vanskeligere stilt. 62 år skiller disse tekstene om frihet og rettferdighet, men disse ideer gjenfinnes i hele Bjørnsons produksjon. De motiverer kampen for fremskrittet. Og for Bjørnson var det virkelig en kamp. I dag er det lett å glemme hvor foraktet og kontroversiell han var. Hans optimisme var tilkjempet, men ukuelig.

Fortellinger og skuespill

På 1850-tallet utgjorde Ibsen og Bjørnson en fortropp for det som skulle bli den profesjonelle forfatterstand i Norge. Ibsens produksjon er blitt stående som Norges viktigste bidrag til verdenslitteraturen. I samtidens litterære utvikling var imidlertid Bjørnson den som ofte gikk foran. De skapte omtrent like mange skuespill, men Bjørnson bidro også vesentlig til utviklingen av realismen innenfor fortellende prosa. Hans offentlige deltagelse strakte seg langt utover skjønnlitteraturen. Periodevis viet han seg helt til politisk innsats, han ble en av Norges største talere, han skrev flere tusen artikler, og Halvdan Koht anslo at han hadde sendt fra seg 30 000 brev.

Tidlig i forfatterskapet vekslet han gjerne mellom bondefortellinger og historiske skuespill. Etter flere år med journalistisk virksomhet og diverse skjønnlitterære forsøk, begynte han 1856 å publisere fortellinger i Illustreret Folkeblad. Her gikk også Synnøve Solbakken som fortsettelsesfortelling før den ble hans debutbok i 1857. Den markerer noe nytt med sin objektive og sammentrengte stil, inspirert av eventyr og saga, men også av romsdalsdialekten, ifølge Bjørnson selv. Overflatisk betraktet kan det virke som en søtladen kjærlighetshistorie, men realismen viser seg i det sosiale og menneskelige spenn, i viljen til å inkludere det heslige og problematiske, ”det som spalter idyllen”, som han selv sa. Allerede den innledende landskapsbeskrivelsen markerer polariseringen mellom den lyse Solbakken og den mørke Granliden. På personplanet ytrer den seg som en kontrastering mellom Synnøves idealiserte kristendom og Torbjørns hedenske villskap. Vi møter en lignende tematikk i ”Faderen” fra 1860, hvor Thord Øveraas må tåle at den ættestoltheten som har vært det meningsgivende element i hans tilværelse, bryter sammen med sønnens død. I dramatrilogien Sigurd Slembe (1862) ser vi hvordan Sigurds kall, hans rettmessige krav på tronen, fører ham ut i en selvødeleggende strid, som ender med hans grusomme død. Dette verket står som høydepunktet innen den nasjonalhistoriske dramatikken i Norge. Bjørnson griper til borgerkrigstiden. Det er den perioden som best speiler splittelsen i hans egen tid.

Utover på 1870-tallet skjer det en vending mot samtidens borgerlige miljøer. Om bonden sier han i en tale at ”Naar han vaagner, saa vaagner han til Reaktion!” I retrospekt kan vi fastslå at Bjørnson er treffsikker når han tar opp modernitetens utfordringer: Det første han vender seg mot er medier og finans – med de to stykkene Redaktøren og En Fallit (1875). Han fortsetter å ta opp en rekke kontroversielle temaer. I 1877 gir han ut skuespillet Kongen, hvor han kritiserer monarkiet, og i romanen Magnhild fra samme år, forsvarer han kvinnens rett til skilsmisse. Utover på 1880-tallet tar han opp religionskritikk og seksualitet i verker som Over Ævne I (1883), (1884) og Paa Guds Veje (1889). På 1890-tallet tar han opp klassekampen i Over Ævne. Andet Stykke (1895). Her skildres en arbeidskonflikt fra både arbeidernes og bedriftseiernes perspektiv. Elias Sang tar arbeidernes parti, og han ender med å sprenge seg selv i luften sammen med en rekke representanter for motparten.

Bjørnsons over evne-idé innebærer en kritikk av den idealismen som blir så sterk at idealene ødelegger livet i stedet for å forbedre det. Ikke bare i de to Over Ævne-stykkene, men også i andre verker, ser vi hvordan personer som vil det aller beste, forblindes på en måte som gjør dem farlige. Aller best får han det frem i tragediens form, det er jo et element av klassisk hybris i dette komplekset. I Geografi og Kærlighed (1885) ser vi den komiske siden av saken. Professor Tygesen er besatt av sitt fag, og han invaderer hele huset med sine kart. I sin forvillelse tror han familien bare er til heft.

Verdt å nevne er også Paul Lange og Tora Parsberg fra 1898. Dette er et viktig anti-nietzscheansk lærestykke om brutaliteten i det politiske liv. Det ender tragisk med Pauls selvmord, men med Toras håp om et samfunn hvor de gode ikke trenger bli martyrer. Det er nettopp den sensitiviteten som gjør Paul Lange politisk svak, som gjør ham verdifull for politikken. I flere av sine verker viser Bjørnson stor forståelse for den usikre og unnvikende karakter. Fremskritt betyr å anerkjenne styrken i svakheten, eller med Toras ord: ”Så nærtagende, så finhudet må de være, de, som skal oppdage, at andre har det vondt, og at her er fare. Så rædde, så skrøbelige i sig selv må de være. De svage kar udvælges, ikke jernkjedlerne, for å bære lægedom frem.” I stridens hete var det ikke alltid Bjørnson selv var like hensynsfull. Fremstillingen av Paul Langes tragedie bærer preg av Bjørnsons eget kampliv. Den historiske forutsetningen er Ole Richters selvmord under krisen i 1888. Mange mente Bjørnsons frittalenhet var en medvirkende årsak.

Lyrikk

Bjørnson legger mindre vekt på lyrikken enn på sin fortellende og dramatiske diktning, men det er noe med den korte formen som passer ham. Hans kamplyst kan raskt få uttrykk i meislede linjer med agitatorisk kraft, en lyrisk stemning kan utvikles til en fullendt romanse over noen få strofer. Flere av diktene ble trykket i aviser og blader straks de var skrevet, andre gikk inn i fortellinger og skuespill, før de beste ble samlet i Digte og Sange, for første gang i 1870, men deretter i flere utvidede utgaver. Som tittelen på samlingen understreker, skriver Bjørnson gjerne sangbar lyrikk. Ved en rekke komponisters hjelp har han da også bidratt stort til norsk sangtradisjon.

”Jeg levde mer end jeg sang”, heter det i ”Siste sang”. Her berøres et problem som også gjør seg gjeldende når man forholder seg til Bjørnson i dag. Han var på ferde overalt. Man må bli imponert over hvordan han tok konsekvensen av sitt samfunnsengasjement, både nasjonalt og internasjonalt. Dette var så omfattende, og hans person var så allestedsnærværende og omdiskutert at det i ettertid har en tendens til å stille diktningen i skyggen. Bjørnson selv mente at hans politiske aktivitet ga lærdom og kraft som styrket diktningen. Slik ser vi at han i ”Siste sang” bearbeider de angrep som den konservative hovedstadspressen hadde rettet mot ham. Han hadde protestert mot statuen av Schweigaard, Wergeland måtte først få sin. I diktet er konflikten allegorisert til en kamp, hvor en landsens hest angripes av en hissig tiger. Her finner vi opphavet til utrykket ”tigerstaden”: ”Hvem vant tilslut, det ved jeg ej,” heter det, ”ti denne landsens hest er jeg.”

Innenfor Bjørnsons lyriske produksjon står den store diktsyklusen om vikinghelten Arnljot Gelline (1870) i en klasse for seg. Mange av sangene i dette episk anlagte verket har en påfallende fri form og et dristig billedspråk, interessant nok går denne modernistiske tendensen sammen med formale allusjoner til norrøn poesi. Arnljot er en historisk person som er kjent fra Snorres Kongesagaer, der berettes ikke så mye om denne merkelige mannen, som slutter seg til Olav Haraldsson før slaget på Stiklestad. Men det som hviler i mørke, må ha lokket Bjørnson til litterær utfylling. Arnljot hevner seg på den bygda som har brent hans hjem og drept hans far, men hans brutalitet støter hans elskede bort for alltid. I det melankolske diktet om ”Arnljots lengsel mod havet” ser vi hvordan hans liv savner mål og mening, i sin omflakkende tilværelse finner han ikke fred før han slutter seg til Olavs sak.

Folkets falske fred

Da den unge Bjørnson ga opp studiene, mistet han farens understøttelse. Han var overlatt til seg selv i Christiania med et fjernt mål om å bli dikter. Ikke kunne han vise til etablerte forfattere som levde av sin diktning. Det fantes ikke velferdsordninger som kunne utnyttes, heller ikke skrivekurs og forfatterstudier som ga rett til studielån og stipend. I flukt med samfunnsutviklingen gikk det likevel an å se for seg muligheten av en profesjonell litteratur. 1850-tallet representerer en viktig etappe i litteraturens autonomiprosess. Dette åpner for store muligheter, men også for usikkerhet om hva som er litteraturens og dermed forfatterens oppgave. Å velge diktningen den gang hadde en ganske annen eksistensiell innebyrd enn i dag.

Flere av Bjørnsons tidlige verker kan leses som mer eller mindre allegoriserte tematiseringer av litteraturens problem i en uavklart situasjon. I ”Aanun” (1856) og ”Thrond” (1857) møter vi kunstnere som har vansker med å finne sin vei. Da han begynner på Arne i 1858, har Bjørnson noen verker bak seg. Hovedpersonen fjerner seg fra de folkelige, tradisjonelle kunstformer som han møter i bygdesamfunnet. Etter hvert utvikler han en egen måte å dikte på. Hans diktervirksomhet kan ikke skilles fra den marginale posisjon han befinner seg i. Da Eli forelsker seg i Arne, og de til slutt får hverandre, understrekes det i teksten at hun liker Arne spesielt godt for hans visers skyld. Dermed kan bokas slutt leses som en utopi om sosial anerkjennelse av den nye litteraturen.

Utviklingen av litteraturens autonomi innebærer en frihet som henger sammen med distansen til det politiske liv. Bjørnson kunne utvikle sitt forfatterskap, men samtidig lå det en begrensning i det å være henvist til det litterære felt. Han var handlingsrettet i sitt forhold til politikk og kunne ikke fortrenge behovet for en mer direkte intervensjon. Opp igjennom Bjørnsons liv gir dette seg utslag i to strategier. På den ene side skriver han verker der han forsøker å gå direkte inn i den politiske strid, på den annen side trer han ut av litteraturen og tyr til avisene og talerstolen for å gjøre sin innvirkning gjeldende. Den første strategien medførte at flere av hans verker kanskje bærer et for tydelig preg av den aktuelle diskusjonen. Men hans taler og artikler øvde en sterk virkning, hvilket ikke trengte bety at de gjorde ham populær. En av hans første seire var benådningen av den dødsdømte valdresbonden Arne Kulterstad (1860). Etter hvert som hans berømmelse vokste, skulle den eldre Bjørnson gjøre sin innflytelse gjeldende for utsatte enkeltmennesker og undertrykte folkegrupper over hele Europa.

Imidlertid skal Bjørnson fortsette å skrive om personer som har et problematisk forhold til sitt kall, på mange måter er de alle litterære slektninger av Aanun og Arne. Slektskapet er kanskje lettest å se når det uttrykkelig dreier seg kunst, som i Fiskerjenten og Magnhild, men hele konsentrasjonen om over evne-temaet kan ses i forlengelsen av dette. På slutten av 1870-tallet gjennomgår han en religiøs krise som blant annet resulterer i de innholdstunge ”Salmer”, hvor han forsøker å formulere et moderne livssyn etter bruddet med kristendommen. ”En sangers kall profetens er”, heter det i et annet dikt fra denne tiden: ”Fræmtidshåb omsuser ham.” Dikteren skal ta parti for det svake nye. Men selv om han er ”en broder af de små”, er det ikke dikterens oppgave å smiske for folket: ”Han truer folkets falske fred, / dets fejghed, dets uvidenhed.”

Siste smærte

Å, nu har jeg lært det

hvad jeg frygtet først,

at den siste smærte,

den er også størst.

Kan ej mer arbejde,

har ej kræfter nok.

Kan ej mer arbejde,

har ej kræfter nok,

kan ej længer vejde

mine tankers flok.

De er over fjællet,

samles aldrig mer.

De er over fjællet,

samles aldrig mer.

Og jeg selv på hældet

imot graven ner,

og jeg selv på hældet

imot graven ner.


Share

Bjørnson i media