bjornson-topper bjornson-topper

Geometri med kjærlighet – cirka hybris. Om en respons-i-emning til Bjørnsons Over Ævne I-ll


Av Finn Iunker, dramatiker og gjendikter


20.01.2010 09:45

Bjørnsons Over Ævne-stykker skulle i utgangspunktet bare være et referansepunkt. Skuespillerne Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt og litteraturviter Drude von der Fehr hadde invitert meg til å delta i en diskusjon om dramaets særstilling som både litterær genre og tekstlig forelegg for teaterarbeid. Jeg foreslo at vi tok for oss et stykke av Bjørnson.

Årsaken til at jeg ville bruke et stykke av Bjørnson heller enn et av en utenlandsk dramatiker var dels fordi vi da kunne lese en forfatter i original, dels fordi Bjørnsons dramatikk kanskje lettere enn for eksempel Ibsens kunne stimulere til et friskt blikk på flere underemner (tema, komposisjon, intermedialitet), siden de færreste i dag faktisk har lest noe av den. Roll og Kolbenstvedt ønsket imidlertid raskt å ta med seg Over Ævne-stykkene til scenen, og vårt lille diskusjonsforum ble egentlig lagt ned før vi kom i gang.

Min egen inngang til stoffet er – naturlig nok – å se om det lar seg gjøre å bruke Bjørnsons to stykker til å skrive et nytt. Høsten 2009 var både oppsetning og det nye stykket under emning, og det eneste forsvarlige jeg kan si om det hele, er: Kom og se! Men hvem har sagt at man må nøye seg med det som er forsvarlig?

Det er faktisk ikke mye som holder Første og Andet stykke (Ener’n og Toer’n) sammen, slik jeg ser det, men enhver med komparative disposisjoner vil forsøke å finne sammenhenger også der disse kanskje ikke er å oppdrive. Det er lett å se at Klara Sangs lammelse i Ener’n er knyttet til hysteri som diagnose, eller til det vi i dag kanskje ville kalle en psyko-somatisk lidelse. Andre elementer som stikker seg ut i Ener’n, er at Klara Sangs mann er en prest med en nærmest altoppslukende tro, at det går et ras som sluker kirken i bygda, og at Klara Sang mot slutten helbredes. Men hva har raset med helbredelsen å gjøre? Det må kanskje også nevnes at Klara tror på sin mann, men ikke på det som mannen tror på (Gud). Hva prøver stykket å si med disse elementene? Sant å si er det fint lite jeg forstår av det. Når jeg leser stykket, sitter jeg med følelsen av å overhøre en samtale like fortidig som argumenter for og imot elektronisk databehandling og dampskipenes fortrinn. Bjørnson skal ha blitt inspirert av forelesninger og seanser med den franske nevrologen Jean-Martin Charcot i 1880-årenes Paris, men jeg kan ikke se at stykket blir mer potent av den grunn.

Toer’n på sin side, skrevet tolv år senere, viser en helt annen forfatter, med et helt annet utsyn over verden – og med et helt annet temperament. Gruvearbeidere vil ha bedre lønn og arbeidsvilkår, fabrikkdirektørene nekter, sønnen til presten Sang sperrer direktørene inne på en borg og sprenger hele borgen i lufta. Jøss!

Toer’n lar seg kanskje lettere allegorisere, gjennom så vel oppsetning som omskrivning, enn Ener’n. Ansattes arbeidsvilkår er og blir et aktuelt emne, og argumentene (på begge sider av bordet) er stort sett de samme da som nå. Det er heller ikke vanskelig å lese sprengningen av borgen inn i et terrorismeperspektiv, og veien til tyske Rote Armee Fraktion er kort, blant annet fordi RAFs Gudrun Ensslin var prestedatter. Ideologisk er Toer’n anarkistisk i sin orientering, og Bjørnsons engasjement er det ingenting å si på. En allegorisering av stoffet i Toer’n vil nødvendigvis måtte forholde seg til spørsmål som: Hva slags ansvar har norske bedriftseiere i dag? Hvilke metoder er moralsk forsvarlige (på begge sider av bordet)? Vil en allegorisering best kunne filtreres gjennom å la handlingen forbli på 1890-tallet? Har RAF – som historisk materiale – fortsatt noe å si oss? Kan norsk bidriftskultur anno 2010 få frem sider ved Bjørnsons stoff som Bjørnson selv var blind for? Hva ville skje med stykkets handling dersom man eksempelvis innførte corporate social responsibility som variabel?

Ach, den som visste det! Det er like fullt slike spørsmål som driver arbeidet videre. For min del vil de også alltid være uløselig knyttet til spørsmålet om hva politisk kunst er, det vil si hva sammenhengen mellom estetikk og etikk er, altså: Hva er verdifullt? Midt oppi alt dette må jeg også si til meg selv, igjen og igjen: Jeg er faktisk ikke interessert i de svarene som spørsmålene produserer. Svarene er bare produktive i den grad de hjelper meg til å frembringe et nytt stykke.

Toer’n er defintivt det mest attraktive av de to Over Ævne-stykkene, men Ener’n er ikke uinteressant av den grunn. Dessverre! For hva er egentlig sammenhengen mellom Ener’n og Toer’n? Hysteriet fører til lammelse i Ener’n. Betyr det at den politiske aksjonismen i Toer’n er en annen form for hysteri? Er raset som går i Ener’n, et resultat av en terroraksjon lignende den vi finner i Toer’n? Hvem er i så fall terroristen i Ener’n? Gud?

Som nevnt er dette arbeidet i emning, og jo mindre sagt om det, desto bedre. Det gjelder like fullt å ta på alvor de spørsmålene som verket stiller, enten man er litteraturhistoriker, teatermaker eller skjønnlitterær forfatter, selv om svarene vil ha ulik funksjon i de respektives arbeid. Og når det gjelder Over Ævne, synes de viktigste spørsmålene å være de som angår forbindelsen mellom Første og Andet stykke, en forbindelse som altså knapt kan sies å eksistere – og som kanskje nettopp derfor presser seg frem for enhver med komparative disposisjoner. Ener’n handler om religion, og Toer’n handler om politikk. Forholdet mellom religion og politikk gjør Over Ævne mer aktuelt enn noen gang tidligere. Kom og se!

Mer om forestillingen på Black Box' sider.


Share

Bjørnson i media