bjornson-topper bjornson-topper

Senere vurderinger av tildelingen


Av Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap


23.01.2013 19:43

Når det gjelder de senere vurderinger av Bjørnsons nobelpristildeling i 1903, har man vært skeptisk til at Ibsen ble forbigått. I Helmer Långs bok om nobelprisen i litteratur fra midten av 1980-tallet, fastslås det uten omsvøp at først da Selma Lagerlöf fikk prisen i 1909, ble den tildelt "en dikter av første rang". Han har nok mange med seg når han videre hevder at det virker som en av de alvorligste uretter i nobelprisens historie at prisen ikke ble delt mellom Ibsen og Bjørnson, eller gitt til Ibsen alene.

Spørsmålet om Bjørnsons endrede holdning til Sverige rett før han fikk prisen, har blitt stående åpent og sådd mistanke om Bjørnsons motiver.
Bjørnson har da også litterært sett vært en dalende stjerne. Arne Hannevik kunne i sin artikkel om Bjørnson i siste utgave av Norsk biografisk leksikon (1999) konstatere at hans diktning ikke har den samme sentrale plass som den en gang hadde. "Hans skuespill oppføres nesten ikke utenfor Norge, og her hjemme er det få av dem som spilles ofte." Men likevel fremstår det i ettertid som rimeligere at Bjørnson fikk prisen i 1903, enn at den nå glemte franske lyriker Sully Prudhomme (1839–1907) som den første fikk prisen i 1901, eller at den tyske historikeren Theodor Mommsen (1817–1903) fikk den i 1902. Prisen ble i de første årene tildelt en rekke diktere og også sakprosaforfattere som nå er glemt, mens rekken av diktere som ble foreslått og ikke fikk prisen, men som ikke er blitt glemt av historien, er lang: Mark Twain, Henrik Ibsen, August Strindberg, Algernon Swinburne, Stefan George, Rainer Maria Rilke, Paul Valéry, Joseph Conrad, Thomas Hardy, James Joyce og Marcel Proust, for å nevne noen.

På den andre siden står Bjørnson fortsatt som et unikt eksempel på en norsk intellektuell som, særlig de siste to tiår av sitt liv – hadde en enestående autoritet i internasjonal debatt og fra denne posisjonen i høy grad kunne påvirke meningsdannelsen i Europa. Bjørnson var så samfunnsengasjert og blandet seg inn i så mange saker nasjonalt og internasjonalt, at hans ry for denne innsatsen nok overskygger diktningen. Her er Bjørnson stadig aktuell. Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Bernt Hagtvet, har f.eks. nylig latt seg inspirere av Bjørnsons innsats under Dreyfus-saken til å stille spørsmålet om de intellektuelles rolle i politikken av i dag.

Bjørnson huskes også blant de mange minoritetene han kjempet for. Aulestad får stadig besøk fra land som ennå ikke har glemt hans innsats, f.eks. slovakene som fortsatt husker hans engasjement for etniske minoriteter i det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet. Bjørnson utfoldet en voldsom innsats for slovakenes nasjonale rettigheter mot ungarernes undertrykkelsespolitikk i 1907 og 1908. I ettertid kan en kanskje si at Bjørnson heller burde fått Nobels fredspris enn nobelprisen i litteratur. At betydningen av Bjørnsons andre aktiviteter overskygget diktningen hans, sto klart for folk allerede da Bjørnson gikk bort. En enquête blant kjente norske kvinner og menn i 1910 med spørsmålet "Hvad er for Dem det mest betydningsfulde i Bjørnstjerne Bjørnsons virksomhet?" ga følgende entydige svar: samfunnsinnsatsen.

Tendensen i Bjørnson-forskningen er nå å legge vekt på det patetiske og demagogiske ved Bjørnson, slik vi har sett advokaten Bernard Dunker gjøre det allerede på 1860-tallet. Men avmytologiseringen av Bjørnson var en langsom prosess. Ved 100-års-jubileet for dikterens fødsel kunne Aftenpostens ukebilag A-Magasinet la hele nummeret være viet "Bjørnstjerne Bjørnsons liv i billeder", med et linoleumssnitt basert på Gustav Vigelands byste av Bjørnson på forsiden og et utdrag av Olaf Bulls "skjønne og mektige dikt om Bjørnson" som eneste tekstkommentar. Ved dette jubileet ble en utgave av hans samlede verker solgt i 70 000 eksemplarer etter en salgskampanje som spilte sterkt på de nasjonale strenger.

På 50-årsdagen for dikterens død 26. april 1960, ble det avholdt en minnehøytidelighet i Oslo Rådhus. Litteraturtidsskriftet Edda publiserte norske og utenlandske foredrag under minneuken i et spesialnummer. Det er påfallende at professor i nordisk litteratur, Francis Bull, i sin minnetale legger mest vekt på personen Bjørnson, på "hans kampglade humør og muntre selverkjennelse". Bjørnson som taler, lyriker og person glir liksom sammen i Bulls fremstilling. Han tar utgangspunkt i en avistegning av taleren Bjørnson fra 1896, som portretterer Bjørnson som taler for en annen stor nordmann, ved festen for Fridtjof Nansen etter polferden:

"Festningeplassen er som et hav av lyttende mennesker, og det er formelig som om man gjennom tegningen kan høre Bjørnsons mektige røst, dens dype malmtoner og dens lyse tenorklang, en rikdom av modulasjoner som ingen annen nordmann har kunnet råde over."

Francis Bull tilhørte en generasjon som hadde opplevd Bjørnson i levende live. Noen av Bjørnsondyrkerne som bare var smågutter da Bjørnson døde, husket likevel denne begivenheten som sitt viktigste barndomsminne. Ved 150-års-jubileet for dikterens fødsel i 1982 var denne generasjonen gått bort. Litteraturhistorikeren Sigurd Aa. Aarnes kunne etter dette jubileet konstatere at Bjørnsons nimbus som "dikterhøvding" og "nasjonalskald" var sterkt avtagende. Fra 1932 hadde den litterære smaken endret seg så mye at Philip Houm foreslo å sanere Bjørnsons samlede verker til tre bind når de igjen skulle utgis. En slik utgave ble lansert av Den norske Bokklubben i trebindsutgaven Verker i samling. En av grunnene er at Bjørnson hørte hjemme i en historisk sammenheng som i dag er meget fjern for de fleste nordmenn utenfor fagfolkenes krets. Historikeren Jens Arup Seip hevdet at Bjørnsons ord er festet til tid og sted på en slik måte at han ikke lenger får mening for oss, at "siden Bjørnsons død i 1910 har en rygg skutt seg opp mellom oss og fortiden". Rollen som nasjonalskald ble skapt i det 19. århundre og tilhører dette århundret. "Løsrevet fra sin historiske kontekst virker den malplassert eller likefrem latterlig."

Selv om Bjørnsons litterære kursfall har vært formidabelt, har han likevel overlevd som blikkfang og emblem. Ifølge en undersøkelse fra midten av 1990-årene er det Bjørnson det oftest alluderes til eller siteres fra i norske reklametekster. Nasjonsbyggeren Bjørnson har fortsatt en betydelig symbolsk utsigelseskraft i dagens norske reklame- og mediavirkelighet. Nasjonalsangen er spesielt populær i reklamesammenheng: "Ja, vi elsker (...) Twist" (med sjokoladebitene avbildet som notetegnene til fedrelandssangens melodi). Og også som avisoverskrift: "Ja, vi elsker håndballjentene." Å nevne Bjørnsons navn er for mange det samme som å påkalle navnet Norge. Nordiskfilologen Trygve Åslund har uttrykt det slik: "I denne mytologien er Bjørnson og Norge synonymer: straks Bjørnson nevnes, nevnes Norge."

Man kan definitivt fastslå at myten om Bjørnson har hatt lengre levetid enn mange av hans litterære verker. Det var også denne myten som i en helt vesentlig grad bidro til at han fikk nobelprisen i litteratur i 1903.


Share

Bjørnson i media