bjornson-topper bjornson-topper

De nasjonale og internasjonale reaksjoner, mottagelse i pressen


Av Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap


23.01.2013 19:43

Reaksjonen på tildelingen av nobelprisen til Bjørnson i 1903 kan i Norge stort sett sorteres i et skille mellom Venstre og Høyre. De radikale var kritiske, mens de konservative stilte seg positive til at Bjørnson fikk prisen.

Mest kritisk er det radikale nynorskbladet Den 17de Mai, som ikke sparte på konfekten. Tildelingen forklares utelukkende ut fra at Bjørnson tidligere på året skiftet standpunkt i synet på unionen med Sverige:
"Hadde Bjørnson i unionspolitikken vore den gamle, vilde han idag ingen Nobel-premi ha fenge. So seint som sist i mars var han enno den same gamle som stod paa den norske sida, og kravde, at Stang skulde verta sitjande. I april vil han ha Stang burt. Og i juni er han komen so langt, at han avdekkjer det som han meiner er den norske forsvarsplan. Sanneleg, ingen nordmann hev gjort Sverige større tenest."

Men også J. Worm-Müller tar like før jul et kraftig oppgjør med Bjørnson i Dagbladet, og hevder at forfatteren har forrådt den sak han tidligere har kjempet for.

I et brev fra Bjørnson til Christen Collin fra 20. april 1904 kan det virke som stormen har blåst av. Bjørnson har nå fordøyd motgangen og kan i stedet nyte nobelprisens gleder:
"Selv bor vi herlig og befinner os så lykkelige, at jeg ingen så god tid minnes. Den Nobel-præmie! Jeg har betalt 23,000 kr. i løs gjæld og i hjælp, men føler ingen slet samvittighed. Nu længer. Jeg gjorde det. Så vi bor godt, lever godt, arbejder godt (undtagen i scirocco), og taler med al værden om alværdens ting, hvad somme tider er nødvendig ..."

I sitt tilsvar forsikrer Collin Bjørnson om at det ikke skulle ha vært nødvendig, selv for en kort tid, å ha dårlig samvittighet for å ha mottatt nobelprisen. Og Collin sparer ikke på komplimentene: "Min overbevisning er det ialfald, at Deres historiske stilling er den at være bleven den største menneskeskildrer, som de nordiske land har frembragt."

Høsten 1904 blusser striden om tildelingen av nobelprisen til Bjørnson opp igjen, foranlediget av et innlegg av Lars Holst (1848–1915) i Dagbladet. Den utløsende faktor var at Bjørnson hadde tilegnet sitt nye drama Daglannet til "Det svenske Akadémie i taknemlighed". Dagbladets Holst skrev at denne dedikasjonen gjorde "et trist Indtryk" på ham, når man mintes "de Omstændigheder, hvorunder han fik Præmien". Collin kommenterer artikkelen til Holst i et brev til Bjørnson et par uker etter. Da hadde Bjørnson allerede rykket ut og avvist kritikken ved å sitere bruddstykker fra Sigurd Ibsens brev til ham fra 19.11. 1903, der Bjørnson fikk vite at Svenska Akademien hadde besluttet å tildele ham prisen. I brevet fra svigersønnen heter det blant annet:

"Udenrigsministeren [Lagerheim] anmodede mig om at tilføje, at afgjørelsen egentlig var truffet allerede i juni måned, så din deltagelse i valgkampen selvfølgelig ikke har øvet den mindste indflydelse på den fattede beslutning."

Aldo Keel innvender i sin Bjørnson-biografi kritisk mot dette at det ikke var om sommeren, men allerede i april og mai at Bjørnson kraftig distanserte seg fra Venstres valgprogram. Dessuten ble ikke avgjørelsen truffet i juni, som utenriksminister Lagerheim hadde sagt til Sigurd Ibsen, for som vi har sett, ble den endelige avgjørelse tatt 14.09.1903. Det var da man bestemte seg for ikke å dele prisen, men å gi den til Bjørnson alene.
Collin opplyser videre i brevet til Bjørnson datert 5.11. 1904 at han har skrevet til prof. Warburg for å få innhentet nærmere opplysninger rundt tildelingen. Collin påstår her at han ble bedt om å fremme Bjørnson som kandidat før Bjørnson snudde i unionsspørsmålet. Nettopp av den grunn kunne ikke tildelingen være politisk motivert:
"Allerede høsten forud eller ud på vinteren kom der fra Sverige (Göteborg) henvendelse til mig om at virke for, at norsk forfatterforening burde foreslå Dem eller Dem og Ibsen."
Collin tilbyr seg å utrede saken offentlig i all korthet, og mener at Holst og hans meningsfeller ikke har rett til å hevde mer enn at Svenska Akademien var "mindre heldig i valg af tidspunkt". At Bjørnson fikk nobelprisen nettopp i det året da han brøt med Venstres gamle partiorganisasjon, var et uheldig sammentreff, som Bjørnsons motstandere naturligvis kunne benytte seg av som "gefundenes fressen", skrev Collin videre.
Fire dager senere svarte Bjørnson at det ikke var "nødvendigt å tragte æfter mere lys overfor præmieutdelingen". Her forklarer Bjørnson det at han ikke fikk nobelprisen tidligere med at svenskene ikke hadde likt hans syv brev til Russland, som begynte å komme ut i desember 1896 og fortsatte inntil 1898. Disse ble senere samlet og utgitt som brosjyre, og de kom også i svensk oversettelse. Til Collin skriver Bjørnson:
"[...] jeg tror det ikke nødvendigt å tragte æfter mere lys overfor præmieutdelingen. Man hadde jo mistydet mine russe-brev som anfall på Sverige. Under de omstændigheder vilde man ikke gi mig præmien. Så hørte brevene og også mistydningen op.... Voilà hele affæren."

Til tross for Bjørnsons råd, valgte Collin likevel å redegjøre utførlig for saken med sitater fra medlemmer i Akademiet, hvilket førte til en debattrunde med Lars Holst.
Bjørnsons egen forklaring på hvorfor det kom til et omslag i vurderingen av hans kandidatur til nobelprisen, er kronologisk ytterst merkverdig. Under ingen omstendighet kan omslaget forklares ut fra at "Russebrevene" holdt opp. Bjørnson fortsatte jo sitt arbeid mot unionen også etter sommeren 1898, f.eks. som medredaktør av tidsskriftet Ringeren (1898–99), som kan betraktes som et rent propagandaorgan mot unionen.
Den unionsvennlige konservative presse i Norge og den svenske presse var riktignok opprørt over Bjørnsons skriverier i russisk presse. Aftenposten hevdet at det var "fædrelandsløs Færd" "ved gjentagne utilslørede Paakaldelser af Ruslands Bistand for de norske Unionsopløsere i deres Sprængningsforsøg at søge at trække Unionstvisten ind i Stormagternes, specielt Ruslands Interesse-Sfære [...]".

Bjørnsons utspill mot unionen forsterket seg etter at han ikke fikk gjennomslag for sine stadsrådskandidater etter Venstres overlegne valgseier høsten 1897. Hovedpoenget i Bjørnsons utspill var at han ønsket nøytralitet garantert av stormaktene gjennom voldgiftstraktater. Han var kritisk til svensk opprustning og landets trang til å opptre som formynder overfor Norge. Sverige og utenriksminister Douglas forsto ikke at de hadde tapt muligheten for å spille en viktig rolle i europeisk politikk. Det norske Storting vedtok 16. juni enstemmig en voldgiftsadresse der man ba Kongen om å innlede de nødvendige skritt for at Norge kunne inngå voldgiftstraktater med fremmede makter og løse internasjonale konflikter på en fredelig måte.

Bjørnsons fremstøt var del i en fredspolitikk, og selv om han skrev sitt siste Russe-brev sommeren 1898, fortsatte han fredsarbeidet som medlem av Nobelkomiteen og begynte høsten 1898 å arbeide for tsar Nikolai II som kandidat til fredsprisen. Prisen blir ikke utdelt i 1898, og da tsaren overtok lovgivende myndighet i Finland i februar 1899, gjorde okkupasjonen av nabolandet ham naturlig nok uaktuell som priskandidat.
I et brev til Bjørnson fra 7.12. 1904 hevder Collin at Bjørnsons beveggrunner for å motta nobelprisen var hans fredspolitikk, at han "efter begivenhederne i Finland konsekvent måtte føre den over også på kampen for vor ret overfor Sverige".
"Tar jeg ikke meget feil, var det derfor, De tog imod Nobelprisen. De vilde ikke vise nogen mistanke mod Svenskerne, eller for selv at undgå mistanke, lade som De nærede mistanke. De håbede at også Deres reise til Sverige og Deres åbne og umistænksomme modtagelse af de svenske mænds æresgave skulde virke for fredssagen i vor unionelle kamp."
En uke etter svarer Bjørnson at han ikke hadde tenkt på noen god gjerning mot unionen ved å ta mot nobelprisen. "Jeg tænkte på min slette økonomi," skriver han nå. Om han ikke hadde unionen i tankene, så var det likevel hans hensikt å skape forbrødring:
"Men jeg rejste til Stockholm for å forbedre forholdet mellem vore to folk, jeg gik til kongen av samme grun. Jeg tok mot alle disse deputasjoner av samme grun. (De var mig en pæst!) Jeg var så uforbederlig naiv, at jeg trodde man i Norge var glad ved, at jeg fik præmien, og glad ved måten jeg hyldedes på fra øverst til nederst."
Da hadde allerede Knut Hamsun kastet seg inn i kampen med et åpent brev til Bjørnson i Forposten, som også ble publisert i Dagbladet 6. desember. Collin trykte et lengre forsvar for Bjørnson dagen etter. Noen dager senere ga også Edvard Grieg sin støtte til Bjørnson i følgende ordelag:
"Tro mig, Bjørnson, intet klart uafhængig tænkende Menneske i Norges Land er et Øieblik i Tvil om at du har handlet som en Mand."
Noen av reaksjonene i den internasjonale presse var mindre kritiske enn dem Bjørnson ble utsatt for i hjemlandet. Noen av stikkprøvene nærmer seg det kuriøse. London-avisen Westminster Gazette betegner Bjørnson ikke bare som en stor romanforfatter, men også som en stor radikaler. Og den avslutter sin korte notis med: "He is the most popular man in Norway." Den franske avisen Le Soir kan opplyse om at prisvinneren har vært poet, romanforfatter, dramatiker og impresario (!), og at hans landsmenn ikke nøler med å betrakte ham som "un auteur de génie". Men den internasjonale presse spekulerer også omkring hvorfor Ibsen ikke fikk dele prisen med Bjørnson. Berliner-avisen Die Post kan f.eks. melde at geskjeftige hoder i og utenfor Sverige spekulerer i dette spørsmålet, og ryktene svirrer. Dels legger man til grunn at Ibsen ikke fikk prisen fordi han ikke representerer en "idealisk rigtning", men Die Post mener å vite at dette ikke innebærer riktighet. Grunnen til at Bjørnson mottok prisen alene, mener avisen var at Ibsen motsatte seg å ta imot den. I en lengre artikkel i Heraldo de Madrid kritiserer Manuel Bueno tildelingen og setter Ibsen opp mot Bjørnson. Når avisens skribent gjenkaller Bjørnsons dramaer i erindringen, finner han intet som løfter sjelen på samme måte som ved lesningen av Ibsen eller Nietzsche. Etter å ha gått gjennom En hanske og Over Ævne, spør kommentatoren avslutningsvis om man ikke har bedømt den veldige, ensomme Ibsen feil i forhold til Bjørnson.

Kanskje er det noe av en historiens ironi at Ibsen og Bjørnson på denne måten konkurrerte helt til det siste. Forholdet hadde vært preget av både vennskap og konflikt, gjensidig beundring og kritisk forakt. Etter Clemens Petersens kritiske anmeldelse av Peer Gynt i 1867, opphørte kontakten mellom de to i 14 år. Bjørnson oppfattet Ibsens portrett av sakfører Steensgaard, frasemakeren, ordhelten og værhanen i De unges forbund (1869), som et "Snigmord" på ham selv og Venstre. Men da Bjørnson sto modig frem og forsvarte Gengangere (1881), kom det til en forsoning mellom dem. Etter at Henrik Ibsens sønn Sigurd ble gift med Bjørnsons datter Bergliot 11. oktober 1892, ble de to dikterne også familiært forent. Mange av de to dikternes arbeider kan oppfattes som svar på hverandre, f.eks. kan Bjørnsons siste skuespill Naar den ny vin blomstrer (1909), ses på som et positivt motstykke til Ibsens dramatiske epilog Når vi døde vågner (1899), som er langt mer pessimistisk.


Share

Bjørnson i media