bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson som nobelpriskandidat, 1903


Av Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap


23.01.2013 19:43

Bjørnson ble foreslått som nobelpriskandidat av litteraturforskeren Christen Collin. En undersøkelse av Christen Collins Bjørnsonbiografi og hans brevveksling med Bjørnson og omtale av Bjørnson er en viktig forutsetning for å forstå tildelingen.

 

Christen Collin ble født i Trondheim i 1857. Etter mange års utenlandsreiser og litterære studier tok han embetseksamen som 30-åring med innstilling. Collin ble dosent i europeisk litteratur i 1895. Han var mindre interessert i verkenes litterære verdi enn idéinnholdet i dem. Grunnleggende for Collins litteratursyn er skillet mellom "sunn" og "syk" kunst, den kunst som befordrer menneskenes livsutvikling på den ene siden, og den som er dekadent og nedbrytende på den andre siden. Hans foredrag og artikler ble samlet under tittelen Kunsten og moralen (1894). Hans synspunkter ble latterliggjort av blant annet Arne Garborg og Gunnar Heiberg, Nils Kjær og Knut Hamsun.

Menneskehetens fremgang og kulturens frelse beror ifølge Collin på enkelte geniale mennesker, førerne og seerne, og litteraturviterens oppgave er da å klargjøre hvem som er de sunne og livsfremmende genier. Særlig hadde Collin en forkjærlighet for Bjørnstjerne Bjørnson. I 1907 forelå hans monumentale Bjørnsonbiografi på 1000 sider. Den gikk imidlertid bare frem til 1860. H. Aschehougs forlag inviterte til abonnement på biografien i ti hefter à tre ark allerede fra november 1902, og reklamerte med at "bogen blir det egentlige festskrift til digterens 70-aars jubilæum".

Det var ikke mange forfattere som slapp gjennom Collins nåløye. Allerede i Kunsten og moralen (1894) satte Collin Bjørnson opp mot det han oppfattet som tidens nedbrytende dekadansediktning:

"Skal nu ogsaa Norge betale sin store Kulturgjæld til Frankrig og de andre Kulturlande ved netop nu i en kritisk Tid at sende ud i Verden en Digtning, som vænner Folk til at nyde Ødelæggelsesprocesserne? Ved netop nu at styrke Alliancen mellem fransk Livslede og det klamme Tungsind, som stiger op af Ruslands sociale Sumpe. [...] Lad mig sige det ligefrem: En af Grundene til, at jeg elsker Bjørnsons Digtning og det allermeste af Jonas Lies, er den, at de viser Udlandet og ikke mindst os selv, at vi dog endnu for en stor Del er et livsglad Folk, og at vore Digtere ikke blot er Nederlagenes, men ogsaa Seirenes Sangere.”

Collin ser det som en plikt å være glad og å arbeide seg frem mot glede. For gleden øker livskraften, mens sorgen og smerten svekker. Han går i den forbindelse tilbake til Håvamåls høvdingideal, der det å være mandig og å være glad er beslektede begreper. Den norske livsglede er uttrykt i Bjørnsons dikt: "Løft dit Hoved, du raske Gut! Om et Haab eller to blev brudt, blinker et nyt i dit Øie." Før Bjørnson var Wergeland den store glade nordmann, som bare trengte "et Glimt af Solen for at briste i høi Latter af en Glæde, jeg ikke kan forklare mig". Bakover fra Bjørnson er det en ubrutt rekke av glade nordmenn fra Wergeland, Johan Nordahl Brun, Det norske Selskab, Holberg og helt tilbake til Petter Dass. Collin sier selv at han opptrer som "Bjørnsonianer" for å "fremhæve noget af det sunde, det livsmodige og kampglade i hans Digtning".

I sin monumentale biografi om Bjørnsons barndom og ungdom slår Collin fort an tonen: Det er sannsynligvis Bjørnson som for de siste 50 års norske historie "vil komme til at staa som det mest fuldstændig udviklede modstykke til det gamle Norges høvdinger". Bjørnson er den fødte fører, en kraftutløser som hjelper en hel menneskegruppe til å forme nye organer for sin livstrang. Han er sin tids mest levende nordmann:

"Bjørnstjerne Bjørnson vil for mange slegtled staa som en af sin tids repræsentative skikkelser; en blond og høivokset germaner, "ret i ved" som et mastetræ, og med sit lange, ligesom rødtflammende navn vaiende i striden som en fane, lys af lød, som i sin tro paa menneskene og paa livets magter."

I Bjørnsons førerskikkelse kan man "studere noget af hemmeligheden ved de vesterlandske folks herredømme over jorden". Bjørnsons liv er det ideelle materiale for en litteraturhistoriker, fordi det allerede på en måte er organisert som idealisert litteraturhistorie: "Det var, som om en overmenneskelig litteraturhistoriker vilde opfostre ham til en stor psykologisk digter," kan Collin konstatere når han beskriver Bjørnsons oppvekst.

Karl Warburg (1852–1918), professor i estetikk, litteratur og kunsthistorie i Göteborg, hadde foreslått Bjørnson til nobelprisen både i 1902 og 1903. Han var liberaler og positivist. Warburg utga sammen med Henrik Schück Illustrerad svensk litteraturhistoria.

I sitt brev til Svenska Akademien fra januar 1902 skriver han at "förnämligst fyra namn träda i forgrunden: Paul Heyse, Gerhardt Hauptmann, Henrik Ibsen og Björnstjerne Björnson". Men siden det "gäller prisbelöna det utmärktaste som under senare åren offentliggjorts – naturligtvis sedt i samband med den föregående produktionen – den sistnämnde företrädevis vore den som egde anspråk att ifrågakomma". Bjørnson peker seg ut, men det er ett problem, nemlig at man da må se bort fra andre hensyn enn de rent litterære:

"Visserligen nämner jag icke Björnsons namn utan tvekan; det kräfves otvifvelaktigt en viss självövervinnelse att från svensk sida bringa honom en hyllning och om andra hänsyn än de rent litterära finge tagas, skulle lätteligen hans prisbelöning vara egnad att möta betänkligheter."

Warburg mener Bjørnson ut fra et rent litterært synspunkt står høyest som lyriker. Han henviser også til en artikkel av professor Otto Harnack i Darmstadt, som i Das freie Wort i april 1901 publiserte en artikkel om Bjørnson og Ibsen og hevdet at Bjørnsons bondefortellinger langt overgikk den tyskspråklige litteraturen på dette området.

Warburg støtter seg videre på Harnacks artikkel når han mener at Ibsens hang til symbolisme i de senere dramaene tyder på en "Abnahme der Produktionsfähigkeit", mens Bjørnson i dramaet Over Ævne II (1895) "uppenbarar sig den fulla manliga skaparkraft, om hvilken Harnack talar". Selv om siste akt i dette dramaet er det svakeste, så uttrykker den likevel ekte bjørnsonsk optimisme og den tro og det håp "som skola öfvervinna den folkförtviflan, mot hvilken det gäller att kämpa". Enda kraftigere fremtrer Bjørnsons dramatiske egenskaper i Paul Lange og Tora Parsberg (1898), der Bjørnson behandler et for ham selv så farlig emne (Richters selvmord) med en beundringsverdig overlegenhet. Bjørnsons forfatterskap "skulla väl stämma med de afsikter, som ledde donator, då han stiftade sina pris". I sitt forslag til kandidatur fra januar 1903 gjentar Warburg forslaget med den tilføyelse at Bjørnsons siste verk På Storhove er et uttrykk for en "idealisk riktning", hvorledes man enn skulle velge å tolke dette uttrykket. Han trekker videre frem den oppmerksomhet dikteren har fått i anledning sin 70-årsdag med Collins biografi.

Collins brev til Svenska Akademien fra januar 1902 legger vekt særlig vekt på Over Ævne I og II, som han betegner som et høydepunkt i det 19. århundrets familiedrama. Han påpeker videre at Bjørnson "med større digterisk kraft og dybere psykologi end nogen anden har anskueliggjort familjelivets problemer og i det hele de evig menneskelige grundforhold i fortelling og drama. Han lister opp de dramaer der Bjørnson behandler forholdet mellom mor og sønn, mellom far og sønn, mellom mor og datter, mellom søsken og mellom mann og hustru. Bjørnson står alene blant de siste 25 års diktere gjennom i like stor grad å ha følelse for individets rett i livskampen, som nødvendigheten av forbund. Han kan riktignok ikke konkurrere med Ibsen i sceniske effekter, spennende intriger eller overraskende situasjoner. Men han er et par hakk mer psykologisk fordi han med større hengivelse fordyper seg i sine personer. "Som billed-skaber tror jeg at Bjørnson skal siges at stå over alle andre digtere af sin generation, når hans foredrag og taler medregnes," skriver Collin videre. Subsidiært foreslår han at Bjørnson og Ibsen deler prisen.

I 1903 foreslår Collin deling av prisen mellom Bjørnson og Ibsen, subsidiært mellom Bjørnson og Tolstoj, eller tildelt Bjørnson alene.


Share

Bjørnson i media