bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson får Nobelprisen 10. desember 1903


Av Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap


10.12.2009 15:18

Torsdag 10. desember var det gråvær i Stockholm, men byen var kledd til fest, og det ble flagget fra offentlige og private bygninger. Prisutdelingen fant sted i Akademiens store sal, som var dekorert med girlandere og laurbærkranser. Salen var fylt til siste plass, og til stede var medlemmer av den svenske regjering og den norske statsrådsavdeling.

Klokken halv åtte ankom de kongelige: Kongen sammen med prinsesse Ingeborg, kronprinsen sammen med prinsesse Therese og til slutt de to prinsene Carl og Eugen.

Bare tre av nobelprisvinnerne reiste til Stockholm for å motta prisen personlig, nemlig Becquerel, Arrhenius og Bjørnson.

Bjørnson mottok prisen som sistemann fra kong Oscar IIs hånd: Anvisningen på pengebeløpet, diplomet og Nobels store gullmedalje. Alle prisvinnerne fikk applaus, men da
"Bjørnson sist av alle traadte frem voksede Applausen i Styrke og Vedholdenhet". Bjørnson hadde knapt satt seg igjen før "Ja vi elsker" tonet kraftfullt fra galleriet.

I sin presentasjon av Bjørnson ved selve overrekkelsen gjentok Akademiens sekretær Carl David af Wirsén poenget fra komitéuttalelsen om at "Bjørnson is so generally known and his works are so familiar to educated Swedes that it is unnecessary to give a comprehensive appreciation of his universally and gladly acknowledged merits".
Vi får også vite at Bjørnson som barn på Nesset "often looked at the splendour of the sun setting behind the mountain and the sea".
Etterpå ble det avholdt en bankett for nobelprisvinnerne på Grand Hotel med 230 gjester til stede. Aftenpostens utsendte registrerer at "af de Tilstedeværende var omtrent en Trediedel Damer i de mest straalende og elegante Toiletter", og at "overalt funklede der af Damernes Diamantsmykker og Herrernes rige Ordensdekorationer". De kongelige ankom kl. 21.45, og umiddelbart deretter gikk man til bords. Universitetskansler Gilljam utbrakte først en skål for kongen, som ble etterfulgt av fire hurra. Deretter talte den samme Gilljam for kronprinsen, og takket for at han hedret festen med sitt nærvær. Også denne skål ble etterfulgt av fire hurra. Kronprinsen takket så for den skål som var utbrakt for ham, og ba deretter "de tilstedeværende Damer og Herrer at forene sig med ham og i Taushed drikke en Skaal for Fædrelandets ædle Søn og Videnskabernes Velgjører, Dr. Alfred Nobel". Deretter holdt Wirsén en tale for Bjørnson, hilst av sterkt bifall. Det meste var sagt ved prisutdelingen, men Wirsén hadde spart et mer anekdotisk poeng fra Bjørnsons biografi med tilknytning til Sverige til banketten. Han tok utgangspunkt i Bjørnsons skildring av sin reise til studentermøtet i Uppsala i 1856, som tidligere er nevnt.
"Men han erindrede en Udtalelse af Bjørnson, om hvorledes han blev Digter. Der blev det sagt, at ved Afskeden fra Studentermødet i Sverige rakte en ung Pige ham en Laurbærkrans. Hvorfor til mig? sa han. Forlegen svarede hun: 'Jeg skulde give den til den norske Student, jeg syntes bedst om'. Dette var et Symbol. Men idag er denne unge Pige bleven til gamle Sverige. Det er Folkets Genius, som siger det. Og hvorfor? Paa Grund af den store Livsudvikling, som er sket hos Dem – Dem som den norske Skald, vi har lært at elske og beundre. Derfor er det, at vi paa denne Nobels Festdag hjertelig lykønsker Dem til den bedste Æresbevisning, vi har kunnet give Digteren."

I takketalen konsentrerte Bjørnson seg om litteraturens rolle som en del av menneskehetens fremskritt. Det er nødvendig at "vi maa faa vort Mod paa Livet styrket, ikke minsket". Dette synspunktet ligner til forveksling Collins. I kunsten leter vi etter et meningsfullt liv. Dikterens ansvar er større enn andres fordi han leder utviklingens tog. Uten å nevne navn, avgrenser Bjørnson seg både fra Ibsen og Tolstoj, som begge hadde vært kandidater til prisen. Ibsen er "hans gamle syge Ven", som "har tændt en Række høie Fyrtaarn langs den norske Kyst". Men feilen med Ibsen er at han "varskuer saa skarpt, at det skræmmer". Tolstoj er også skremmende, fordi "han lokker med Idealer, som er over den meneskelige Evne". Bjørnson fremhever Victor Hugo som ideal, selv om denne forfatteren har feil, "blæses disse Feil allesammen væk af det vældige Livspust i ham". Talen avsluttes med at han vil utbringe en skål for det svenske Akademis "Fremgang i alt, som gjør Literaturen sund og sterk".

Talen fulgtes av sterk og langvarig applaus. Bjørnson sluttet med et "leve!" det svenske Akademi, som ble etterfulgt av firedobbelt hurra. Aftenpostens utsendte konkluderer med at Bjørnsons tale på banketten var dagens største begivenhet. Den ble fremført på en mesterlig måte, "den brede Ro og den ungdommelige Kraft, som særtegnede Talen, var nettopp det rette Ord paa det rette Sted. Og derfor slog disse Ord ogsaa sterkt an hos denne Forsamling, hvis ydre Pragt var ligesaa stor som den aandelige Kvalitet".

Verdens Gang rapporterer at Bjørnson underholdt seg med de kongelige både før og etter bordet, "og særlig lagdes Mærke til en lang og livlig Samtale mellem ham og Prinsesse Ingeborg".

Aftenpostens utsendte medarbeider hadde den glede å få samtale med nobelprisvinneren to dager etter at han mottok prisen, om aftenen lørdag 12. desember. Dikteren hadde vært gjennom et hardt program og var på vei til å legge seg, men mottok likevel "med dette brede Humør, som vi kjender så godt". Først var Bjørnson i audiens hos dronningen, deretter spiste han middag sammen med kongen. Blant de andre gjestene var Boström, svigersønnen Sigurd Ibsen og Lagerheim. Etter middagen hadde kongen underholdt seg lenge med Bjørnson og fortalt historier. Bjørnson mener at han er blitt "behandlet bedre, end jeg nogensinde havde ventet".

Og ennå var ikke Bjørnsons program avsluttet: Dagen etter var han invitert av Wallenberg, på mandag mottok han en delegasjon fra studentene i Stockholm. Tirsdag hadde han audiens hos kronprinsessen, mottok representanter fra studentene i Uppsala og reiste hjem til Kristiania på kvelden.


Share

Bjørnson i media