bjornson-topper bjornson-topper

Bergljot


Av Petter Aaslestad, professor, Nordisk litteraturvitenskap NTNU


23.01.2013 19:43

Det lange diktet ”Bergljot” står i en særstilling i forfatterskapet. Francis Bull regner ”dette fullkomne kunstverket” som det ”kanskje ypperste Bjørnson noen gang har skapt”.

Som forsker kjenner man en sjenanse overfor bruk av superlativer, men her er det fristende å si seg ubetinget enig med Bull. Gjennom Edvard Griegs tonesetting til diktet, og store skuespilleres resitasjonskunst, kan man fremdeles erfare denne teksten både som umiddelbart tilgjengelig og samtidig som så særegen at den ikke ligner på noe annet i norsk litteratur.

Bjørnson har tatt ut en liten episode fra Harald Hardrådes saga, der det, nærmest en passant, fortelles at Bergljot, hustruen til Einar Tambarskjelve, manet trønderne til hevn, etter at Einar og deres sønn, Eindride, var drept av Harald Hardråde. I diktet, som er én lang monolog, ”rapporterer” Bergljot det hun ser og det hun føler, fra det øyeblikk hun har tatt avskjed med mann og sønn, som skal møte Harald til tingfred. Hun ser kampen langt borte fra, føler stigende uro og drar selv til kampplassen, der hun gjenkjenner likene og egger til hevn. Mot slutten av diktet, i sleden på vei hjem med de to døde, forsoner hun seg med sitt tap og åpner for den depressive sorgen:

De store stuer vil jeg stænge;

folkene vil jeg sende bort;

kvæg og hester vil jeg sælge,

flytte ud og leve ene.

Kør langsomt;

ti vi kommer tidsnok hjem.

Monologen baserer seg på en slags ”murskueteknikk”; kjent fra Homers Iliaden, der personer på Trojas mur beskriver det de ser utspille seg nedenunder dem. I følgende to strofer aner man Bergljots begynnende uro over at noe galt er i ferd med å skje:

Hvor sanden fyger

ned over vejen?

og støj der stiger? –

Se ud, min sko-svend!

– Kanske blot vinden!

ti her er vejrhårdt:

Den åpne fjord

Og de lave fjælde.

Spørsmålstegnene er de enkle markører som signaliserer hennes tiltagende usikkerhet. Når man kjenner musikken, vet man hvordan den emosjonelle uroen uttrykkes i stemmen. Det spesielle er at man som tilhører samtidig ser sanden fyyyker, gjennom den musikalske rytmen. For her i ”Bergljot” er det ingen diskrepans mellom språkets uttrykks- og innholdsside. Gjennom hele diktet er det som om enkeltordene har sin form etter betydningen, enda vår konvensjonelle lærdom ikke et øyeblikk trekker i tvil at dette forholdet er arbitrært. Det er som kjent ikke noe ved for eksempel det dyret på fire ben vi kaller ”hund” som tilsier at den skal kalles nettopp det, eller ”dog” eller ”chien”. Men når vi hører ordet ”høvding” i ”Bergljot” kan det ikke bety annet enn nettopp ”overhode”, ut fra måten det uttales på. Jeg antok at effekten av dette diktet i sterk grad var diktert av hva man har opplevd av deklamasjonsfremføringer av store skuespillerikoner à la Aase Bye, men også selv å lese diktet gir noe av den samme effekt.

Bergljots uro går over i visshet etter som syns- og hørselsinntrykkene når henne:

Ja, det er skjold-gny!

Og se hva sand-gov:

spydbølger hvælve

om Tambarskjelve

Hun må til kampen og kjører frem:

Flokken de sprænger . . .

og kæmper ej længer . . .

i bølger

de følger

hverandre mod elven,

hva er der vel hændt?

Bergljot går frem: ”Sorgfulde blikke/ flykter tilside,/ frykter mit møde. . . . / så kan jeg vide:/ de to ere døde! – ”. Det er som om vi selv blir del av disse vikende blikk mens Bergljot går den fryktelige erkjennelsen i møte. Teksten har ingen uutalte lag. Den formidler en umiddelbar tilstedeværelse i situasjonen. Bergljot i sin dronningrolle uttaler sine ord ut fra den posisjon hun besitter, samtidig som hun er fullt og helt menneskelig, som hustru og mor, enke og barnløs; hele tiden er reaksjonsmønsteret anskueliggjort ut fra sin sammenheng – det er verken abstrakt eller evig.

Etter å ha konstatert mannens død, uttrykker hun seg slik situasjonen krever, gjennom alliterasjoner, like velartikulerte som i fransk tragedie i Racines tapning:

Falden er herligste

høvding i Norden;

Norriges bedste

bue brusten.

Man har sagt at Bergljots sjelelige kamp i den opprivende situasjonen også gjengir trosendringene i landet på denne tiden:

Odin i Valhall tør jeg ikke finne;

ti ham forlod jeg i min barndom.

Men den nye Gud i Gimle? - -

Han tog jo alt, jeg havde!

[…]

Den nye Gud i Gimle, den fryktelige, som tog alt,

lad ham også tage hævnen, ti den forstår han!

Uavhengig av den historiske korrekthet blir man minnet om usikkerheten i trosspørsmål som har preget nordmenn også tidligere. Diktet munner ikke ut i abstraherende synteser, men med Bergljot sittende på sleden mellom de to likene, mens hun tenker gjennom hjemkomsten, holdt opp mot hvordan den pleide å være i lykkeligere dager:

Hundene vil ikke møde med glade hop

men hyle og hænge med halen.

Og gårdens hester vil spidse øren,

vrinske glade mod stal-døren

og vente Ejndrides stemme.

Men den lyder ikke længer,

ej heller Ejnars skridt i svalen,

som ropte ind, at nu måtte alle rejse sig,

for nu kom høvdingen!

[…]

Kør langsomt;

ti vi kommer tidsnok hjem.

Bak de tilsynelatende likefremme linjene ligger det gjennom hele diktet en veldig variasjon av versformer. Rytmen tilpasses på ethvert tidspunkt den overliggende dramatisk-episke situasjonen. Her diktets det ikke for diktningens eller diktets egen skyld. Diktets plastisitet er underordnet den sammenheng det inngår i.

Teksten er hentet fra Den norske litterære kanon 1700-1900, og vises med tillatelse fra Aschehoug forlag.


Share

Bjørnson i media