En mandagskveld i februar 1878 gikk teppet opp som vanlig på Teatro Manzoni i Milano. Teaterplakatene annonserte La crisi, un classico del teatro norvegio, som, hvis vi skal tro anmelderne, neppe ble en suksess.
Den storslagne naturen og bondesamfunnet i Romsdalen, hvor Bjørnstjerne vokste opp, skulle få stor betydning for hans liv og diktning. Mest markant er dette i de tidlige bondefortellingene og i flere dikt.
Bjørnsons verker var tett på samtiden, og dette gjør at ikke alle virker like aktuelle i dag. Produksjonen var stor og ujevn, men fortsatt verdt å lese.
Den vesle romanen Arne foregår i et trangt bygdemiljø. Noen av folkelivsskildringene i boken var så realistiske at de sjokkerte både forfatteren selv og andre i hans samtid etter at boken kom ut! Men hovedmotivet i romanen er ung lengsel etter kjærlighet og full selvrealisering.
Å lese Bjørnson innebærer å bli konfrontert med store tekstmasser som fremstår som plumpe, programmatiske og ubearbeidede – kort sagt som dårlig litteratur. Å skyve denne litteraturen fullstendig fra seg, gir imidlertid små gevinster, selv i en kanonsammenheng.
Nasjonalbiblioteket eier vel 800 manuskripter av Bjørnstjerne Bjørnson, nesten 6500 brev fra ham, rundt 12.000 brev til ham og 190 manuskripter om ham. Det aller meste er originaler.
Sitt siste store og mange vil si, kanskje hans beste dikt, skrev Bjørnson i 1909, nesten 77 år gammel. Det var ”Kantate ved hundreårs-festen for Norges Vel”.
11. april 1838 kom det ny sogneprest til Nesset prestegjeld. Peder Bjørnson og familien hadde hatt ei lang reise med hest og slede frå Bjørgan på Kvikne over Oppdal, ned Sunndalen, med båt til Eidsøra og vidare med hest og slede eller vogn over Tiltereidet til Eidsvågen og Prestegarden. Med i reisefølget var ein 5 år gamal gut ; Bjørnstjerne Martinius Bjørnson.
Det er ikke vanskelig å finne spor etter Bjørnson i Jeppe Aakjærs diktning. Sangen "Jeg er Havren" er eksempel på dette.