bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson hos Gyldendal


Av Anne Eidsfeldt, Nasjonalbiblioteket


10.06.2010 13:10

Gjennom sitt vennskap til kritikeren Clemens Petersen fikk Bjørnson innpass hos Gyldendal i København. Forlaget ga forfatterne bedre vilkår enn norske forlag kunne gi dem.

Bjørnstjerne Bjørnson ble under et opphold i København 1860 brakt i forbindelse med forlegger Frederik Vilhelm Hegel (1817 – 1887) i Gyldendal gjennom sin venn, kritikeren Clemens Petersen. Resultatet ble at Bjørnstjerne Bjørnson for resten av livet fikk sine bøker utgitt på Gyldendal forlag. Det var Bjørnson som også sørget for å få både Ibsen, Lie og Kielland over til Gyldendal, som ga forfatterne bedre vilkår enn det de få norske forleggerne kunne tilby. Bjørnsons overgang til Gyldendal er også årsaken til at norske forlag ble stanset i veksten og sank ned til å få provinsmerket på seg. Det ble til slutt slik at Gyldendals forlagsmerke i de aller flestes øyne stemplet boken som finere enn en som måtte nøye seg med en norsk forlegger. Det tok mer enn seksti år før norske forlag fikk arbeidet seg frem til den samme nasjonale stilling som andre lands forlag (Haffner 1932).

På Frederik Vilhelm Hegels tid ble mange av forlagets publikasjoner, særlig skjønnlitterære bøker, forsynt med forlagsbind. Det var bind som danske kunstnere hadde utsmykket med ornamenter eller billedlige motiver hentet fra bokens innhold. Flere danske tegnere har levert tegninger til slike bind, men aldri med signaturer og de kan derfor sjelden henføres med sikkerhet til opphavsmannen. Fra ca. 1865 begynte Gyldendal å sette sitt forlagsmerke i blindtrykk på baksiden, ”GB” (Gyldendalske Boghandel). Fra 1860-årene ble kartusjene midt på forsidene (som vi har sett på de norskproduserte sjirtingbindene) mer varierte og vek etter hvert for relieffpressede og/eller forgylte rammer ut mot bindets kant. Forlagene, deriblant Gyldendal, lot gjerne samme bind fremstille i to-tre eller flere bunnfarger slik at kjøperne fikk noen valgmuligheter. Farge på boken var altså viktig for enkelte kjøpere, og sier kanskje noe om bokens betydning som materielt objekt ved siden av å formidle en tekst.

Hegel syntes de nye bindtypene i sjirting med gulldekor var utmerket, mens bibliofile med mer konservative holdninger syntes disse bindene var stygge å se på og slurvete utført. De mente bindene representerte et lavmål innen bokkulturen, og så sent som i 1915 ble disse nådeløst omtalt som ”shirtingbind med tarvelig maskinforgyldning, der nu grasserer i alle lande som Pragtbind og virker fordærvende paa det store Publikums Smag” (Illsøe 2002). En av dem som forfektet disse holdningene var Alexander Kielland. Han syntes forlagsbindene fra Gyldendal var ”horrible” (Nielsen 1909).

Bjørnstjerne Bjørnson skal derimot stort sett ha vært fornøyd med tidens mote hva angår forlagsbindene fra Gyldendal (Nygård-Nilssen 1937). De fleste Bjørnsonbind hos Gyldendal er utstyrt med rike border, både blindpressede, forgylte og sorte. I midten av bordene sto som oftest forfatterens navn og bokens tittel.

Hvordan et forlagsbind skulle se ut baserte seg på avtalen mellom forlegger og bokbinder. Forleggerens ønsker har nok vært alt fra anvisninger i alminnelighet til detaljerte beskrivelser om bindets utseende som for eksempel anvendelse av forgylling eller en særskilt fremstilt bildegravyr med motiv fra boken.

Fra forlegger F. V. Hegels korrespondanse vites at forfatterne på Gyldendal fikk mulighet til å sette frem ønsker om bokbinddekorasjoner. Hegel etterkom Kiellands klager over de tradisjonelle forlagsbindene, og Kielland fikk selv bestemme hvordan hans bokbind skulle se ut. I de fleste tilfeller derimot har nok Hegel bestemt selv (Illsøe 2003). Hegel fikk sine forlagsbind utført av den anerkjente bokbinderen Immanuel Pettersen (1836 – 1903). Han bandt bindene for både Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Immanuel Petersen begynte som selvstendig bokbinder i 1860 og overtok den anerkjente bokbinderen Daniel Louis Cléments (1820 – 1877) bokbinderi i 1877. Clément hadde ved siden av å være en mester i håndinnbundne bøker, også vært en pioner i Danmark for bruk av bokbindermaskiner og utførelse av pressforgylte komponerte bind i sjirting. Immanuel Petersen videreførte denne arven. Bokbinderen samarbeidet både med kunstner (tegner) og gravør. Bokbinder Immanuel Petersen tegnet selv av de vanligste bindene, men benyttet kunstnere hvor forlaget forlangte det. Oftest ble dekorasjonene betinget av stempelornamentene som bokbinderen hadde. Før ca. 1890 har tegnerne sjelden signert bokdekorasjonene, men gravør- og bokbindersignaturer forekommer hyppigere. Foruten forleggermerke, finner vi også bokbindermerke på mange av Gyldendals bøker. I 1899 slutter Gyldendal å bestille bind fra andre bokbindere, og oppretter sitt eget bokbinderi.

Til høyre ses et utvalg av Bjørnstjerne Bjørnsons bind hos Gyldendal.

Sagastil.

Billedlige motiver hentet fra bokens innhold.

Bjørnsons individuelle standardbind


Share

Bjørnson i media