bjornson-topper bjornson-topper

Togordneren Bjørnstjerne Bjørnson


Av Anders Ole Hauglid, Dikterhjemmene, Maihaugen


08.01.2010 13:03

Den 17. mai 1870 ble det første større barnetoget arrangert i Kristiania. Rundt 1200 gutter med norske flagg fra Pipervikens, Grønlands, Hammersborgs, Møllergatens og Sagenes allmueskoler samt guttene fra Quams skole gikk i det som ble omtalt som ”barnekorstoget”. Bak invitasjonen til dette første større toget i Kristiania sto, blant andre, Bjørnstjerne Bjørnson.


Dette bildet er ikke fra det første toget, men tatt i Kristiania 17. mai 1909.

Det første barnetoget gikk fra Akershus festning til Stortingsbygningen, hvor Henrik Wergelands stortingssang ble sunget, deretter til Slottet, hvor kongesangen ble avsunget, derfra til Krohgstøtten, hvor Henrik Wergelands ”Småguttenes nasjonalsang” ble sunget, før toget vendte tilbake til festningen. Her var tale for dagen av telegrafrevisor Hansen og mer sang! Bak invitasjonen til dette første større toget i Kristiania sto Bjørnstjerne Bjørnson, ikke alene, men i spissen for en rekke lærere og ivrige gutter, og ikke minst fru Eugenia Semb som bodde på Grünerløkka. Hun hadde tatt initiativ til og sørget for at det ble sydd flagg i hundretall, uten ”sildesalaten”, det ble for dyrt, så fikk heller ”unionistene med broderfolket” sy på den selv (noe de også gjorde). I alt 1400 flagg var bestilt til 14 skilling stykket.

Den 17. mai 1876 gikk det første 17. mai-toget i Gausdal. Karoline og Bjørnstjerne med familie hadde flyttet inn på Aulestad sommeren før. Nå skulle det arrangeres tog inn på tunet med ungene fra Bø, Solbakken og Aulestad som sang "Blåmann, Blåmann, bukken min" mens de marsjerte. Bjørnson sjøl tok imot og strauk ungene over håret, og vesle Magnhild Bø skjønte at dette var "någå høgtidelegare enn alminneleg leik". Etterpå sang både store og små "Ja, vi elsker", men da det skulle ropes "hurra", trodde vesle Magnhild at det "berre var gutane" som hadde lov til slikt. Det var stor forskjell på jenter og gutter den gangen. Det var først i 1889 at jentene kom med i det som ble barnetogene rundt omkring i landet, og som vi kjenner som selve symbolet på vår feiring av nasjonaldagen.

I samtida var ikke denne måten å feire nasjonaldagen på uproblematisk. Den svenske kongen og mange med han mente at 17. mai-grunnloven knyttet land og folk opp mot valget av den danske kronprinsen, Christian Frederik, som fant sted på Eidsvoll denne dagen. En feiring av dagen ville svekke oppslutningen om ”broderfolkenes felles konge” og unionen med Sverige som ble resultatet av maktforholdene i 1814. De resulterte i en omforent grunnlovsendring datert 4. november 1814 som tilpasset Grunnloven til Unionen. Derfor var all markering av 17. mai opprinnelig forbudt, og det fant sted flere ”slag” der militæret prøvde å hindre enhver form for feiring. Torgslaget i Kristiania i 1829 er kanskje det mest kjente. Bjørnson så det som sin oppdragergjerning å fremme i folket en ”selvstendighetens æresfølelse” som han kalte det nasjonale sinnelag ved en stor tale på Stiklestad i 1882.

Da Bjørnson slo gjennom som forfatter med ”Synnøve Solbakken” i 1857, var hensikten nettopp å reise denne æresfølelse i befolkningen. Han ville oppdra dem til å se sin egen selvstendige betydning i samfunnet og blant andre folk! Bønder! Husmenn! Arbeidere! Kvinner! Undertrykte og uprivilegerte! I Norge og i resten av verden. Hans verden var den gangen Europa og USA! Samtidig lå det et krav om å kvalifisere seg til livet gjennom selvinnsikt. Det var gjennom sin diktning og skrivekunst han ville gi menneskene denne selvinnsikt.

Bjørnsons siviliseringsprosjekt innebærer en oppdrager- og veiviserrolle i samfunnet. Han ønsker å være der hvor det nettopp gjaldt! Der kampen er og hvor toget ordnes for veien og retningen for fremtidens samfunn! I dette kampgny vil han svinge sitt dikteriske sverd! Det var i denne kampens hete han trivdes best, ”et slagsmålsparadis” kalte han det. ”Det annet” måtte jo være til å ”råtne i!”

Det var i denne kampen Bjørnson sto med hele sitt liv og sin diktning. Han ville være den som var med og ordnet toget. Dette gjør han helt klart gjennom sin tale ved taffelet under nobelmiddagen i desember 1903:

”Jeg vilde gjerne nytte denne Leilighed til at sige min Mening om Digtningens Opgave. I al Korthed. (…)

Jeg ser Menneskehedens Udvikling som et endeløst Tog paa Vandring. Fremover – (…) En uimodstaaelig Trang driver det, fra først af alene instinktivt, men efterhaanden mere og mere bevidst. (…)

Inde i denne Blanding af bevidst og ubevidst arbeider Fantasien. I somme saa sterkt, at den driver Tænkningen anende frem. Helt frem, hvor Veiene opdages og Toget ordnes. (…)

--

Livssammenhængen er det, vi søger i Kunsten, i dens mindste Draabe, som i dens bølgevæltende Stormhav. (…)

--

Jeg er ikke en af dem, som tror, at alle har Ansvar, men Digtningens og Kunstens Dyrkere intet. Jeg mener tvert om: den har det største, fordi den foran er med at aabne Veiene og ordne Toget.

Min inderligste Tak til det svenske Akademi, fordi det har anerkjendt dette. Jeg tillader mig at drikke paa det svenske Akademis Fremgang, i alt, som gjør Literaturen sund og stærk.”

Dette er i all enkelhet selve det dikteriske testamente til Bjørnstjerne Bjørnson:
Diktningens og kunstens dyrkere har det største ansvar fordi de ”foran er med å åpne veiene og ordne toget”. Det var i dette perspektivet Bjørnson var dikter.
Flere av Bjørnsons samtidige så dette, mange mislikte det, mens andre gikk sammen med han i å ordne toget.

Henrik Ibsen uttrykte det slik i et brev til Bjørnson i august 1882:
”Du har en mektig begavelse for politikken og en ustyrlig trang til å lede den. Jeg har ikke engang anlegg til å være statsborger; jeg er fullstendig talentløs i den retning. Det er følgelig likeså naturlig for deg å stille deg i spissen som det er for meg å stille meg utenfor. Du må overhodet ikke tro at jeg er blind for det store og betydningsfulle i din agitasjon. Men for meg er riktignok det største og betydningsfulleste deri, at du setter din hele, sterke og sanne personlighet inn. Det er praktisert poesi. Dine verker står i første rekke i litteraturhistorien og vil alltid stå der. Men skulle jeg bestemme, hva der engang burde innskrives på din minnestøtte, så ville jeg velge de ord: Hans liv var hans beste diktning. Og det i sin livsførsel å realisere seg selv, mener jeg, er det høyeste et menneske kan nå til. Den oppgave har vi alle sammen; men de aller fleste forfusker den.
Jeg sitter her og skriver slurvet, usammenhengende og lite uttømmende, men jeg håper du forstår meg allikevel. Jeg vil nu bare si deg min takk for de forløpende 25 år og mine beste ønsker for den diktervirksomhet, jeg håper på i de neste 25, hva enten den i hovedsak får uttrykk i hva du skriver eller hva du lever.” (Gossensass, Tyrol, den 4. august 1882)

Da Bjørnson var død i Paris den 26.april 1910, ble hans båre først ført med toget til Berlin og København, deretter om bord i panserskipet ”Norge” som brakte Bjørnsons legeme hjem til Kristiania og Norge. I København møtte titusener av dansker fram for å vise Danmarkselskeren Bjørnson den siste ære. Idet kisten skal bæres om bord i ”Norge”, griper statsminister Zahl ordet:
”For siste gang har han samlet oss, som ingen annen formådde det, de store skarer, det hele folk. Danmark takker Bjørnson, fordi han i sin ungdoms vår kom til oss som selve det store vårbrudd med sol og regn i den grøderike blanding, som kjennetegner april… Danmark byr sin norske venn farvel.”

Litteraturkritikeren og skribenten Hermann Bang sammenfattet Bjørnsons rolle og betydning slik i Politikken den 30.april 1910:
”Mens han skabtes af Norge, skabte han Norge. Hans Livsdaad var den: at han skabte Fædrelandet. Kong Hakon sidder paa den Trone, Kongen paa Aulestad reiste. (…) Uendeligt større og uendelig uforgjængeligere vil han staa i Historien end i Literaturens Historie.”

I 2010 er det 100 år siden dikteren og samfunnsmennesket Bjørnstjerne Bjørnson gikk bort. Hva vil han si oss i dag? Hva betyr han for oss i vår tid?


Share

Bjørnson i media