bjornson-topper bjornson-topper

Teaterreformatoren.


Av Trine Næss, Nasjonalbiblioteket


27.01.2010 15:06

Bjørnsons første skuespill heter "Mellom slagene", og er en middelalderhistorie med Kong Sverre i hovedrollen. Men, tittelen sier også noe om kampene som foregikk rundt teatret på den tiden.

Den 27. oktober 1857 hadde Bjørnstjerne Bjørnsons første skuespill ”Mellem Slagene” premiere på Christiania Theater – en enakter med tema fra norsk middelalderhistorie med kong Sverre som hovedperson. Det er ikke Bjørnson som skuespillforfatter som skal behandles her, men hans rolle dels som en viktig deltager i tidens teaterdebatt, dels som teaterleder og sceneinstruktør. Men tittelen på hans debutdrama kan sies å inneholde en betydning i forhold til den strid som sto omkring teatret på denne tiden. Kampen gjaldt fornorskning av vårt teater – med norsk scenespråk, norske skuespillere og norsk dramatikk.

Høsten 1837 ble det nybygde Christiania Theater på Bankplassen innviet som avløser av det nedbrente Strömbergs teater, som fra 1829 til 1835 ble drevet under navnet Christiania offentlige Theater, beliggende i den nåværende Teatergaten. Demonstrasjoner oppsto ikke lenge etter åpningen med det s.k. ”Campbeller-slaget”, der Wergelands motstandere tørnet sammen med medlemmer av ”norskhetspartiet” i en voldsom batalje.

Da Christiania Theater begynte sin virksomhet, besto ensemblet av danske skuespillere, fordi det ikke fantes profesjonelle norske. Men litt etter litt begynte det å komme norske talenter, og teatrets ledelse lovet i 1853 at det ikke skulle ansettes flere danske. Allerede i 1850 hadde Bjørnson som student vært med på å pipe ut en ny dansk skuespiller. I 1854, det året han begynte som teaterkritiker, skrev han en artikkel i ”Krydseren” hvor han kritiserte at den eldre danske Madam Schrumpf fikk roller som den unge norske Laura Svendsen (senere Gundersen) burde fått spille. Da en dansk skuespiller så ble engasjert – riktignok bare angivelig som gjest, ble det opphav til et nytt stort ”teaterslag”, som sto den 6. mai 1856. Da blåste – bokstavelig talt – Bjørnson til strid fra første rads snipplosje, signalet til at en øredøvende pipekonsert brøt løs. Lyset ble slukket, og politimenn strømmet inn mellom benkeradene med blendlykter. Under forsøkene på å fravriste piperne deres ”instrumenter”, kom det til håndgemeng. Slaget endte med at piperne toget jublende gjennom gatene med Bjørnson i spissen til Kristiania Torv hvor han holdt en flammende tale.

Dagen etter sto det en artikkel i Morgenbladet, ”Pibernes Program”, (side 1), (side 2), hvor Bjørnson forklarte hvorfor man pep. Innledningsvis ga han uttrykk for takknemlighet overfor de danske kunstnerne som var blitt ”akklimatiserede”, men det var ”nye Fremmede” man tok avstand fra. En avisdebatt fulgte, hvor noen ga uttrykk for at man heller ville se ”en god Dansk, end en slet Norsk Skuespiller”, slik det ble formulert i Christianiaposten den 9. mai 1856. Uansett fortsatte fornorskningsprosessen. Noen oppfattet det som et ”tilbakefall” da Christiania Theater i 1874 engasjerte en kunstnerisk leder som var svensk, Ludvig Josephson. Da ble det igjen voldsomme tumulter i teatret, som angivelig Bjørnson sto bak.

Men stort sett kan man si at hans rolle i norsk teater fra og med høsten 1857 antok en mer konstruktiv karakter, idet han lot seg engasjere som kunstnerisk leder for Det norske Theater i Bergen, som Ole Bull hadde tatt initiativet til i 1850, som bare hadde norske aktører.

Bjørnson tiltrådte etter en periode med bitre konflikter mellom Ole Bull og teatrets styre, og overtok et teater i krise. Men Bjørnson kom med nye ideer om spill og instruksjon.

Han ville få skuespillerne bort fra den tradisjonelle dansk-inspirerte deklamatoriske, patospregete spillestilen. Han forsøkte å sette sammen et repertoar som var mindre basert på ren underholdning. Han ivret bl.a. for at teatret måtte ha en elevstokk. Skuespillerne skulle lære seg samspill, de skulle unngå å spille på tillærte floskler, og i stedet venne seg til en naturlig replikkføring. Det gjaldt ikke å satse på sterke ytre effekter, men å få frem det dramatiske i undertonene. Tragedier skulle fremføres ”ædruelig norsk opfattet”.

Med sin fascinerende personlighet og sine talegaver kom Bjørnson et stykke på vei i sitt reformarbeid, men sluttet allerede sommeren 1859. For ham, liksom for Ibsen, ble læreårene i Bergen med nærkontakt med teatret av stor betydning for ham som dramatiker.

I 1865 lot Bjørnson seg igjen engasjere som teaterleder, denne gang på Christiania Theater. Siden han opptrådte som kombattant der, hadde fornorskningen av ensemblet fortsatt, især ved at Det norske Theater i Møllergaten måtte opphøre, og skuespillerne herfra fikk engasjement på Christiania Theater. Nå fortsatte han sitt fornyelsesarbeid som instruktør etter samme prinsipper som i Bergen. Men som der, var det et problem at det faste teaterpublikumet utgjorde kun en mindre krets. I Aftenbladet den 25. juni 1866 skriver Bjørnson en lang artikkel, ”Vort Publikum”, om denne problematikken, hvor han blant annet hevdet at teatret ikke er blitt noen ”Folkesag”, fordi den egentlig er en innført kunstart. Men han håper og tror at det bare er en ”Overgangstid”, og siden vil alle komme med.

Bjørnsons tid på Christiania Theater varte bare til sommeren 1867. Etter et par sesonger ble det ansatt en kunstnerisk leder der, som mange mente i for stor grad prioriterte dansk dramatikk. Noen av teatrets ledende skuespillere brøt ut, og under Bjørnsons ledelse spilte de i Møllergaten Teater i en periode fra 1870 til 1872.

Som teaterleder og sceneinstruktør var Bjørnsom både inspirerende og autoritær.

I sine memoarer har skuespillerinnen
Lucie Wolf gitt en begeistret beskrivelse av hans arbeid med skuespillerne. Hun forteller hvordan han kunne forklare en rolles karakter, hvordan han greide å få noe ut av selv de ubegavede og kunne gi en skuespiller et nytt og interessant syn på gamle roller.
”Det var virkelig festdage at arbeide sammen med Bjørnson. Han viste os ikke bogstavelig det, vi skulde udføre i vore roller, nei, han talte kun med os; men paa en saadan maade, at der ligsom blev trukket et slør fra vort syn, saa vi tydelig og klart saa og følte, at saadan, og kun saadan var den rette maade at tage rollen paa.

Bjørnstjerne Bjørnsons eldste sønn, Bjørn, fulgte i farens fotspor som teatermann, og fikk stor betydning for utviklingen av sceneinstruksjon i Norge.


Share

Bjørnson i media